Frøken Makeløs

Jeg har måttet innse at min kjære mor hadde rett da hun nylig påpekte at håret mitt har blitt for langt. Siden lommeboka for tiden ikke er i nærheten av å tillate et besøk hos den svinedyre frisøren jeg pleier å gå til, håper jeg nå intenst at noen av dere som leser kan tipse meg om en billig og bra frisør sentralt i Oslo.

Anyone?

Etiketter: Ting jeg ikke visste

Dagen i dag har hatt nittitallet som rød tråd, uten at det på noen måte har vært planlagt. Først trosset jeg regnværet og dro på shopping. Ikke så mye nittitalls over det kanskje, men jeg grunga. Det gjør jeg mildt sagt ikke særlig ofte lengre, men i dag føltes det av en eller annen grunn helt riktig med brun cord og strikkelue. Ulempen var at jeg oppdaget at servicen blant butikkansatte er påfallende mye dårligere for grunge-jenter enn for classy småfrøkner, men det får så være.

Så oppdaget jeg at underskog.no har en herlig tråd om nittitallsmusikk. Mens jeg bladde meg nedover listen over youtube-videoer begynte jeg å lure på om vi virkelig bare hørte på depressiv musikk på den tiden, men så fant jeg Chumbawumba og husket at vi var glade innimellom på nittitallet også. Tubthumping (1997) har antagelig verdens vanskeligste tekst så det vi sang mens vi hoppet opp og ned på dansegulvet på Hulen i Bergen, med Doc Martins-støvler, frikeskjerf og miniskjørt, ga nok absolutt ingen mening whatsoever. Men moro var det. Andre gladsanger fra samme periode er Buddy Holly med Weezer (1994) og Tralala lilla molntuss med Bob Hund (1998).

Som om ikke dette var nok så dukket av helt uforklarlige årsaker min gamle geografi-professor Arild Holt-Jensen opp på lørdagsunderholdningen på Nrk. Nå venter jeg i spenning på at den gamle råtne leiligheten vår i Magnus Barfotsgate blir location for en eller annen tacky realityserie.

Siden dere er så greie (og siden jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken jeg skulle velge), får dere enda en nittitalls-gladsang, nemlig You and Me Song med The Wannadies (1996). Og hvis noen trenger å lande i melankolien etter all denne utagerende lykken foreslår jeg at dere sporer opp plata Fixed Water med Sophia (1996). Tristere (og vakrere) blir det rett og slett ikke.

Etiketter: Makeløs musikk

Hva gjelder utseende har jeg særlig ett krav til menn jeg skal date, og det er høyde. Der er jeg til gjengjeld temmelig ufravikelig - han må være høy. Det har noe med at det får meg til å føle meg liten og yndig og feminin og frem til nå har jeg i min naivitet gått rundt og trodd at menn foretrakk kvinner som var lavere enn dem sånn at de kunne føle seg store og barske og mandige. Klare til å forsvare kjæresten sin mot slagbjørner, narkiser og andre potensielle farer, liksom.

Men neida. Det viser seg nemlig at for en mann er det et stort pluss å ha en kjæreste som er høyere enn han selv, fordi det visstnok er et bevis på at han er en så fantastisk fyr at han til og med kan få damer som han i utgangspunktet ikke har fysikk til å ha draget på. En høy kjæreste gir tydeligvis en mann kred blant andre menn, og det samme kan sies for alder. Vel, innnen rimelighetens grenser, vil jeg tro - ingen vil vel ha en ordentlig gamlis-kjæreste?

Vel, det er nok bare kortvokste menn som kommer til å få noen kred for å date meg, er jeg redd. Sorry gutta.

Etiketter: Singlesnakk

I går var jeg på lanseringsfest på Blå. Gamlegutta har sluttet i Natt&Dag og i stedet skapt nettstedet smuglesning.no som skulle lanseres. Ikke at jeg kan huske å ha hørt noe som helst om smuglesning.no hele kvelden, men det var band og DJ-er og folk og god stemning.

Som seg hør og bør så drakk jeg en øl og en til og enda en og vips var klokka blitt litt mye for en schoolnight. Så da jeg av uforklarlige grunner våknet klokken åtte i dag morges (vekkerklokka kan da ikke ha noe med den saken å gjøre, så vidt jeg kan forstå) kom jeg raskt til konklusjonen at å sove en time til var en veldig god ide.

I løpet av den timen drømte jeg at jeg skulle komme meg hjem fra lanseringsfesten, det var blitt tidlig morgen og jeg skulle bare slenge meg på en trikk for å dra hjemom og skifte før jeg skulle på jobb igjen. På mystisk vis ble trikken transformert til en buss underveis på reisen, og bussen kjørte en helt annen rute enn trikken pleier å gjøre så når vi kom frem til endeholderplassen ante jeg ikke hvor jeg var. En rask prat med en gutt med sparkesykkeldrosje avslørte at det kom til å bli skikkelig dyrt å la han transportere meg hjem så da fant jeg en hel familie et eller annet sted og sovnet i en seng i huset deres.

Jeg våknet først da klokka var halv fire på ettermiddagen og fikk tak i en taxi hvis sjåfør trykket rutinert på takstameteret og stilte det inn på "brus-gebyrnivå" fordi jeg hadde med meg cola inn i bilen, ettersom det betød at jeg potensielt kunne søle brus og da måtte drosjen vaskes . Jeg kom ikke hjem før det var blitt for sent å gå på jobb (det gjorde meg oppriktig fortvilet) og jeg tenkte at det hadde jammen vært en sær dag og at dette måtte da kunne bli en bloggpost.

Og da kan man jo spørre seg om det kanskje er et varselsignal for et eller annet når jeg tydeligvis tenker på hva jeg skal blogge ikke bare i våken tilstand men også når jeg sover?

Etiketter: Livet liksom

Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å finne drømmejobben.. Jeg har da ikke spesielt høye krav?

Etiketter: Livet liksom

Noen ting var veldig stas før men er ikke fullt så stas nå lengre. Å pakke kofferten før man skal reise et sted, for eksempel. Det gjorde jeg kanskje en gang i året før i tiden, og da ble nøye planlagte bunker av klær omhyggelig plassert i kofferten sånn ca en uke før jeg skulle på tur.

Det som var synd var jo at jeg ofte trengte de tingene jeg hadde pakket i løpet av den siste uka før avreise og da måtte jeg pakke ut allerede før ferien hadde begynt. Nå hiver jeg ting i kofferten tidligst kvelden før avreise og det er ingenting frydefullt over seansen lengre.

Å være alene hjemme er en annen ting som på et eller annet tidspunkt mistet sin umiddelbare sjarm. Det er ikke det at jeg ikke liker å være alene hjemme lengre - tvert i mot - men nå om dagen får jeg ikke sug i magen og en overveldende frihetsfølelse bare av å tenke på det.

På den annen side får jeg ikke lengre klamme hender og hjertebank av å skulle snakke med mennesker jeg ikke kjenner og det å bli tatt bilde av er hakket mindre horror nå enn det var for ti år siden.

Og å ligge på gulvet og høre på musikk gir meg heldigvis akkurat samme følelse nå som det gjorde da jeg var femten.

Etiketter: Livet liksom

Vinter
1. desember til 15. februar. Noen få minusgrader, akkurat passe med snø. Slaps- og isfritt.

Vår
16. februar til 15. mai. Begynner slapsfritt med fem plussgrader, arbeider seg opp mot 20 grader. Løvet spretter i midten av mars.

Sommer
16. mai til 31. august. Varierer mellom noen-og-tjue og noen-og-tredve grader. Litt sommerregn innimellom og enkelte hviledager med dårlig vær, men for det meste blå himmel og behagelig temperatur.

Høst
1. september til 31. november. Klar, kald luft, temperaturer som starter rett under tjue grader og ender opp rundt frysepunktet. Regn innimellom, mest om nettene.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt

Örn har utfordret meg til å lage en liste over hvilke ti ting jeg vil gjøre før jeg dør. Jeg ble veldig imponert over de tingene han har på sin liste; å planlegge å løpe maraton, seile langdistanse og mestre eskimorulle får han unektelig til å høres ut som en kul fyr.

Jeg er dessverre ikke like kul, viser det seg. Etter å ha tenkt meg om en hel del ganger så har jeg kommet frem til at jeg neppe vinner noen feministpriser for min liste, tvert imot føles noen av punktene farlig nær tyskernes kinder, küche, kirche. Jeg kunne såklart valgt å finne på ting for å prøve å fremstå som en tøffere jente enn jeg er, men alle som kjenner meg ville ledd seg ihjel hvis jeg hadde forsøkt å si at jeg drømmer om å hoppe i fallskjerm. Så jeg får heller håpe på at jeg kan vinne en ærlighetspris i stedet.

10 ting jeg vil gjøre før jeg dør

1. Skrive en roman og få den utgitt. Dette har vært en drøm så lenge jeg kan huske, min første bok ble forfattet da jeg var sju år og da jeg var ni brukte jeg sparepengene mine på en orange skrivemaskin.

2. Få barn. Her kommer de tre tyske k-ene inn. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvorfor jeg vil ha barn (er det noen som har det?), men det vil jeg. Trenger ikke så mange, det holder i grunnen med ett. Men ingen barn er faktisk ikke et alternativ.

3. Dusje i en foss. Nei tenk, jeg har ikke gjort det ennå. Og det må være en mann tilstede altså, litt sånn som i Coctail (men uten Tom Cruise, åpenbart).

4. Reise førsteklasse. Jeg vil vite hvordan det er, bare èn gang, å ha fri tilgang på champagne på et fly. Og å reise komfortabelt mens man myser bort på medpassasjerer som man vet at man har lest om i et blad.

5. Bli skikkelig god på å danse og å lære meg et nytt språk. Jeg vil kunne danse alt fra engelsk vals til hip hop, og så vil jeg snakke spansk/fransk/til nød tysk flytende.

6. Fly en tur med en luftballong uten å være redd. Det siste er viktig - jeg ser for meg at genuin fryd vil gjøre turen mer minneverdig enn genuin skrekk.

7. Bo på den engelske landsbygda. Det ser så utrolig koselig ut i alle disse engelske krimseriene, hvor alle kjenner alle og alle henger på den lokale puben hver ettermiddag. Jeg skal selvsagt flytte derfra i god tid før alle naboene begynner å gå meg på nervene.

8. Si "jeg elsker deg" - og mene det. Det har jeg ikke gjort ennå. Og det gleder jeg meg til.

9. Gifte meg. Det henger sammen med punktet over. Jeg vil være prinsesse for en dag. Jeg vil, jeg vil , jeg vil!

10. Ta sertifikatet på bil. Foreløpig har jeg hverken behov eller råd, men den dagen kommer nok.

Etiketter: Livet liksom

Jeg har en ikke helt ukjent bok stående i hylla som heter He's just not that into you. Den går i korthet ut på at hvis en mann ikke inviterer deg ut, hvis han ikke ringer deg støtt og stadig eller hvis han bare ringer deg i fylla, så er han ikke interessert. Og det er ingen - absolutt ingen - unnskyldninger som kan bortforklare dette.

Boka er amerikansk, så klart, og jeg lurer på i hvor stor grad dette gjelder for norske menn også. Er det virkelig sånn at hvis en mann ikke inviterer meg ut, hvis han ikke prøver å avtale et spesifikt tidspunkt for når vi skal møtes neste gang, så er han rett og slett ikke interessert? Hvis det er sant så er det både bra og dårlig. Bra fordi det gjør verden (les; menn) veldig enkel å forholde seg til - dårlig fordi det tar fra oss jentene alt håp om at mannen vi liker kanskje er interessert til tross for at han fôrer oss med en masse "snakkes". ("Snakkes" er ikke bra, så mye har jeg hvertfall skjønt).

Vi jenter er opptatt av balanse og likevekt i forhold til initiativ. Hvis jeg startet forrige sms-tråd så vil jeg helst at han skal starte neste. Og hvis jeg tok initiativ til å møtes sist gang så er det på sin plass at han gjør det denne gangen. Tenker menn sånn også, mon tro? Og hva med hvor lang tid det tar før han svarer, betyr det noe? Er han for eksempel mindre interessert hvis han bruker lang tid på å svare, eller betyr det bare at han er opptatt med et eller annet?

Og så denne evinnelige jentetolkingen av det som står der. Sender menn hyggelige sms til jenter bare for å være hyggelige? Er det noe annet enn fraværet av initiativ til å møtes som kan fortelle oss at han ikke er interessert? Er det virkelig sånn at jeg bare kan lene meg tilbake og tenke at hvis han er interessert så vil han aldri gi meg grunn til å tro noe annet - og hvis jeg er i tvil om han liker meg, så er det fordi han rett og slett ikke gjør det?

Etiketter: Singlesnakk

Hjelp, jeg er invitert på Halloween-fest og skal kle meg ut for første gang siden temafestboblen sprakk ca 1998. Jeg trenger ikke være noe skummelt men jeg kan ikke komme som meg selv.

Har noen av dere gode tips til hva jeg kan kle meg ut som og eventuelt hvor jeg kan finne kostyme? Jeg har ikke tenkt å blakke meg på dette men kan godt legge inn bittelitt innsats for et bra resultat. Og så gidder jeg ikke være stygg eller vulgær liksom, det er sånn ca mitt eneste krav.

Etiketter: Diverse

Denne jenta fra barne-tv var helten min da jeg var liten og som det meste annen barne-tv på åttitallet var serien selvsagt slovakisk. Kusinen min og jeg lekte Majka og kranglet om å få ha på mine røde gummistøvler. Vi hadde discobelte (sånt tøybelte med en helt håpløs lås som gjorde at du ikke trengte hull til spennen) som vi trykket på etter beste evne og så snakket vi stakkato, antagelig på liksom-slovakisk.

Jeg kan fortsatt ikke et ord slovakisk men jeg har ingen problemer med å skjønne hva som skjer i denne scenen. Ypperlig skuespill, med andre ord.

Serien «Majka, Jenta frå Verdsrommet» rullet over norske tv-skjermer første gang sommeren 1981. Hele 13 søndager på rad fulgte vi den tsjekkoslovakiske fabelen om jenten som krasjet inn i livet til de to konkurrerende gjengene «Rakettgjengen» og «Kaningjengen». Det uskyldige eventyret utvikler seg raskt til en moralsk kamp mellom de snille barna og de voksne som bare vil utnytte stakkars Majka i vitenskapens navn.

Majka hadde blant annet følgende fantastiske evner:
• Hun fløy lydløst (også over vannet)
• Hun løftet tunge ting
• Alt hun så ble overført til fjernsynsapparatene i landsbyen, Chabovke
• Når hun kommuniserte med moderskipet fikk hun helt hvite øyne
• Hun kunne duplisere ting (kofferter og kaker)
• Hun kunne gå oppover vegger

Er det rart kusinen og jeg sloss om å få være Majka? Kulere jente skal du lete lenge etter.

Etiketter: Gamle og nye perler

Det er ikke hver dag at noen jeg kjenner gir ut bok, så når det skjer er det klart at det må blogges om. Søstrene Ellen og Heidi Linde har skrevet boken Resten av livet som handler om Helle som nettopp har blitt mamma for første gang, og søsteren hennes Lea som ser verden gjennom sine sosialantropologiske briller.

Boken er lett og morsom og søt og rørende og selv om jeg ikke har barn selv er den full av situasjoner jeg kan relatere til (det hjelper sikkert at jeg er en litt over gjennomsnittlig engasjert tante). Den beskriver Helles møte med en ny verden; barselgrupper og gensere med melkeflekker og konkurranse om hvem som hadde den verste fødselen. Det vakreste i boken er nok likevel beskrivelsen av forholdet mellom Lea og Helle, som stadig trenger hverandre til tross for at livene deres beveger seg i hver sin retning. Jeg antar at Linde-søstrene her har latt sitt eget søskenforhold være til inspirasjon.

Resten av livet er den perfekte gaven til enhver venninne eller søster som har opplevd hvordan mammarollen snur livet på hodet. Dette er ikke chic-lit, det er mom-lit.

Etiketter: Gamle og nye perler

Her sitter man intetanende hjemme en kveld og ser nok en kjedelig episode av Idol, full av trøtte dommere og talentløse kids, og før man vet ordet av det har man fått en helt ny favorittartist.

For midt mellom alle Tirna Noir-er og Christina Aguilera-fremføringer og patetiske emo-kids så kommer det en fyr med mandolin og synger en Jason Mraz-sang. Jeg visste ikke at jeg hadde hørt noe som helst av Jason Mraz før, men det viser seg at det har jeg; Geek in Pink må på et eller annen tidspunkt ha vært en liten radiohit som har sneket seg inn i hjernen min og gjemt seg godt.

Men det er ikke den sangen dere får i dag, men I'm yours, som er den Idol-fyren sang. En liten gladsang med reggea-rytmer og bøttevis av sjarm. Jason minner litt om mitt Øya-crush Jens Lekman, blid og sjarmerende og tilsynelatende usnobbete. Og jeg vedder på at han har minst en stripete genser i skapet sitt!

So I won't hesitate no more, no more
It cannot wait I'm sure
There's no need to complicate
Our time is short
This is our fate, I'm yours

Etiketter: Makeløs musikk

Nå må det skje noe snart. Ny jobb, nytt prosjekt, ny leilighet, ny mann, ny et-eller-annet. Jeg har det ikke fælt eller noe, jeg bare blir gal av at ting står helt stille.

Utålmodige mennesker trenger forandringer og utfordringer, det verste som kan skje er at det ikke skjer noenting. Jeg er skikkelig dårlig på å kjede meg.

Etiketter: Livet liksom

Mye bra lesing i Aften i dag. Ikke bare er det 25 år siden Scott E. Fahlman oppfant smileyen, men borte i Nebraska har senatoren Ernie Chambers rett og slett saksøkt Gud. Han er lei av naturkatastrofer og mener at Gud nå må stilles til ansvar. Formålet er visstnok å vise at hvem som helst kan saksøke hvem som helst i USA (det visste vi vel fra før?) og han håper med dette at domstolen kan utstede et permanent rettslig pålegg mot Gud. Hvordan dette skal gjennomføres sånn i praksis vites ikke, men jeg ser for meg at det muligens kan bli litt vanskelig å håndheve.

Og så vurderer de folkevalgte i Singepore å tillate oral- og analsex for voksne heterofile. Homofile får finne på noe annet, det får da være grenser for liberale lover liksom.

Etiketter: Politikk på en måte, Resten av verden, Ting jeg ikke visste

At Stavangerdialekt ikke egner seg særlig godt på tv eller radio har vi visst helt sidenTrine Grung var programleder for Poprush på Petre. Det var i 1996. Men greit, du kan kanskje ikke noe for dialekten din. Og å være programleder på tv, det vil du.

Litt mer alvorlig er det kanskje at etter all den utenlandsjobbingen du visstnok har bedrevet så er engelsken din fortsatt pinlig dårlig. Kanskje en ide å overlate den vanskelige utenlandsken til noen andre?

Men kjære deg. Søte Kathrine. Å skrive dine egne replikker, det kan du ikke. Det må du ikke gjøre. Vær så snill, få noen andre til å skrive dem for deg. Så skal jeg kanskje - kanskje - orke å se en episode til av Motebildet.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt

Jeg har tilbragt helgen med søstern, tanteungene og to andre barnefamilier. Min makeløse niese er som tidligere nevnt snart fem år og melketennene hennes har begynt å løsne for å gi rom til voksentenner.

Frøken M: Når du mister en tann så kan du legge den i et glass vann og i løpet av natten kommer tannfeen og tar med seg tanna. Og vet du hva som skjer da?
Makeløs niese: Tannfeen legger igjen en penge i glasset!
Frøken M: Mhm. Og den kan du legge på sparebøssen din.
Makeløs niese: Ja. Og når jeg mister mange tenner så får jeg mange mange penger.
Frøken M: Hva skal du gjøre med de pengene da?
Makeløs niese: Jeg skal kjøpe hele deg!

På dette tidspunktet ble bestevennen til niesen (også snart fem år) involvert i samtalen og forklarte at når niesen hadde kjøpt meg i tante-butikken så skulle han økse meg opp i mange små biter og så skulle de spise den parterte tante makeløs og så bæsje meg ut igjen og til slutt ville jeg ende opp som jord sammen med alle meitemarkene. Og da fant jeg ut at det var greit å prøve å bytte samtaleemne.

Etiketter: Livet liksom

Helt siden jeg gikk på ungdomsskolen har jeg lurt på hvorfor enkelte mennesker driver og spytter i tide og utide. For min egen del er spytting stort sett begrenset til tre situasjoner; når jeg hos tannlegen, når jeg pusser tenner og når jeg en sjelden gang får det for meg at jeg skal ta en joggetur (siden formen min er sånn ca elendig hender det at jeg må spytte litt i en busk når jeg løper rundt med illrøde kinn og svett nakke).

Men disse folka spytter ikke bare litt, de sitter bredbeinte på busstoppet og sender en klyse i asfalten hvert femtende sekund. Det er skikkelig, skikkelig ekkelt. Jeg må se hvor jeg tråkker og hvor jeg setter fra meg veska for å unngå å få fremmede menneskers kroppssekret på mine eiendeler.

Jeg har ingen tro på at sånne mennesker har større spyttproduksjon enn andre folk og hvis de har det burde noen gi dem en pille så de kan bli friske. Utagerende spytting er omtrent like sjarmerende som å sette seg ned og drite på fortauet, og det er det jo ingen som gjør?

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt

De fleste har vel klart å få med seg at Saint Thomas døde på mandag. Det syns jeg er skikkelig trist. Han var en snåling og snålinger er det alt for få av her i verden. Ok, så var han ganske dårlig i engelsk, spilte en hel halv konsert med ryggen til publikum og skjelte ut arrangørene fra scenen på en konsert i Royal Albert Hall. Men alt det der spilte liksom ingen rolle når han lagde så utrolig fin musikk!

Her får dere A long long time fra platen Hey Harmony (2003) som vel kan kalles hans kommersielle gjennombrudd. Les mer om Thomas her.

Etiketter: Makeløs musikk

Som kjent var jeg på seminar i forrige uke og da jeg ved middagsbordet på torsdagen hadde klart å plassere meg ved siden av/rett overfor menn fra henholdsvis India, Sri Lanka og Sør-Afrika var det åpenbart at jeg måtte benytte sjansen til å spørre dem ut om cricket.

Jeg ser aldri sport på tv og har bare vært på en eneste fotballkamp i mitt liv (som jeg hatet) men jeg har litt troa på at cricket kan bli min sport. Å se på altså, ikke spille. Jeg har jo skjønt såpass at de fleste ikke forstår noe som helst av denne sporten men etter at Sri Lankeseren hadde forklart the basics virket det ikke helt uoppnåelig å få med seg hva som skjer når jeg en gang kommer meg på en kamp.

Det mest fascinerende med cricket er uansett tidsaspektet. Nå for tiden spilles stort sett dagskamper som ”bare” varer i fem-seks-sju timer, men tidligere var det vanlig med såkalte test-matcher som varte fra tre til seks dager. Noen av dem hadde til og med en innlagt hviledag, men det at man brukte lang tid på en kamp var på ingen måte en garanti for at den ikke endte med uavgjort.

I følge mine cricketvenner fra forrige uke er årsaken til at cricketkamper varer så enormt lenge at spillet i stor grad ble utviklet av engelske kolonister med alt for mye fritid. For å få tiden til å gå i et fremmed land fant de rett og slett opp et spill hvor hver kamp tar mange dager. Smartinger!

For øvrig har jeg blitt fortalt at da europeisk fotball ble forsøkt innført i USA på søttitallet hadde man en egen måte å få inn nok annonsørpenger på. For å være sikre på å få mange nok reklamepauser i løpet av en tv-overført fotballkamp hadde dommeren en mygg på øret hvor han fikk beskjed om å hale ut tiden når for eksempel en spiller falt og slo seg. Selv om spilleren følte seg uskadet og pigg fikk han streng beskjed om å holde seg nede på gressmatta helt til dommeren fikk instrukser på øret om at reklamepausen var over og spillet kunne fortsette. Og da skjønner man kanskje hvorfor soccer aldri slo helt an blant amerikanerne?

Etiketter: Resten av verden, Ting jeg ikke visste

side2.no har i dag en sak om hvordan du kan få en fantastisk dag. Som de fleste andre tabloide saker er tittelen lovende og teksten skikkelig skuffende. Kan de garantere meg at jeg får en fantastisk dag bare fordi jeg lager meg morgenrutiner og starter arbeidsdagen med en kopp kaffe? I think not, da hadde i så fall alle mine dager vært fantastiske. Og det er de strengt tatt ikke.

Så derfor gir jeg dere heller beskrivelsen av hvordan en virkelig perfekt dag i Frøknas liv ville fortone seg:

Jeg våkner uthvilt og opplagt i rent hvitt sengetøy ved siden av den nydelige kjæresten min. Sola skinner inn gjennom de blankpussete vinduene på vårt luftige soverom og lover oss årets første sommerdag. Jeg strekker meg, kysser kjæresten uten snev av morgenpust og tasser barbeint ut på det lyse og nyoppussete baderommet vårt.

Når jeg nydusjet og velduftende kommer ut på kjøkkenet ser jeg at kjæresten bare har laget kaffe og ikke dekket på til frokost som han pleier å gjøre. Han forteller at han har snakket med sjefen min og de er enige om at jeg har fortjent en fridag siden jeg har jobbet så enormt bra i det siste. Han hilser fra sjefen og sier at jeg dessuten har fått 50 000,- i lønnsøkning fordi jeg er så flink og alle liker meg så godt.

Så tar vi trikken sammen til Bølgen og Moi hvor vi spiser en fantastisk frokost og tøyser og skravler. Jeg har på ny sommerkjole som kjæresten har kjøpt til meg og han har tredagersskjegg og lukter fantastisk godt.

Formiddagen tilbringer vi på en benk; han ligger med hodet i fanget mitt og leser høyt fra en fengslende roman. Sola skinner, jeg har dyre solbriller og varm og brun hud og han er den beste gutten i hele verden.

Etter noen timer er han nødt til å gå på jobb og jeg er overlatt til meg selv. Jeg rusler inn på et kjøpesenter og blir overrasket av trompeter og konfetti og en kjøpesenterdirektør som klemmer meg og sier at jeg er kunde nummer en million og derfor vil få et gavekort på 100 000 kr som kan brukes i hvilken som helst butikk i hele byen.

Ettermiddagen blir selvsagt brukt på shopping og heldigvis hadde kjøpesenteret tenkt på at jeg trengte bærehjelp så jeg har en hale av sherpaer med sterke armer bak meg mens jeg fyker inn og ut av byens butikker. I det jeg går forbi en Narvesenkiosk ser jeg at alle avisene har den samme forsidesaken, nemlig at verdensfreden er sikret og at ingen sulter, er syke eller ensomme lengre.

Om kvelden har kjæresten invitert meg på tur i marka men han har latt være å fortelle at han også har invitert alle vennene våre og når de dukker opp blir det festing i skauen til langt på natt. Alle er fulle og glade og hopper og danser rundt på leirplassen i den lyse og varme sommernatta mens bålet knitrer og jeg kjenner at lykken bobler i magen min. Etter at alle andre har gått og lagt seg går kjæresten og jeg og bader i et mørkt skogsvann og der, blant vannliljer og gresshopper og sauebæsj, akkurat der og akkurat da ser han på meg og sier at han elsker meg.

Dette kan jammen bli mitt aller første meme, ser jeg nå. Jeg utfordrer herved Selvisk, Gretten, Örn og Sorgenfri til å dele sine tanker om hvordan deres perfekte dag ville vært.

Etiketter: Livet liksom

Da jeg gikk på folkehøgskole for mange år siden var det særlig ett ord vi brukte absolutt hele tiden og det var å loke/være lokete. I det siste har jeg og noen av vennene mine begynt å bruke dette geniale nittitallsordet igjen, litt fordi det er morsomt med gamle, utdaterte uttrykk og litt fordi det rett og slett er veldig anvendelig.

Loke har ingenting med å luke å gjøre, som et Google-søk avslører at er en vanlig misforståelse. Å loke er å henge rundt uten å ha noe spesielt fore, som i "vi bare loka rundt i byen". Å være lokete er å være litt fjern og dust og ikke helt med, man kan for eksempel ha en lokete dag eller se lokete ut på et bilde.

Som med de fleste andre ord har jeg ikke filosofert særlig mye over opprinnelsen til loke-begrepet, men nå har Frøken Fräken møtt en (helt vanlig) gutt som påstår å være selve opphavet til loking. I følge historien begynte han og vennene å bruke "loke" om ting som var teite og latterlige etter at de lærte om norrøn mytologi på skolen. Grunnen var selvsagt at de syntes jotunen Loke hadde et skikkelig dustete navn.

Jeg går på scena, roper og skriker litt
Jeg kaller det rap,
du kaller det å loke bort livet sitt

Karpe Diem - Piano

Jeg så denne geniale animasjonsfilmen om Brad og Angelina i sommer og holdt på å le meg i hjel. Den er en episode fra tv-programmet Starveillance som går på E! og som parodierer kjendiser i ulike situasjoner.

I denne filmen skal den dumme og selvopptatte Brad og überkvinnen Angelina bestemme seg for i hvilket land Angelina skal føde deres barn. Det må være det aller fattigste og mest rævkjørte landet i Afrika og for anledningen har de derfor innkalt presidentene i Botswana og Namibia (Kongo viste seg i siste øyeblikk å ikke være "needy" nok). Enjoy!

Etiketter: Gamle og nye perler

Når man ender opp på et du-og-jeg-nachspiel vil før eller senere spørsmålet om når det er på tide å gå hjem melde seg. Noen syns det er greit å ligge og dra seg i en fremmed seng hele dagen mens andre (som meg selv) har en tendens til å stikke av før fuglene har stått opp. Det er mulig jeg er veldig generaliserende her nå men jeg har en mistanke om at det er flest menn i den første kategorien og flest kvinner i den andre. En tidligere date lå for eksempel og snorket i min seng en hel formiddag mens jeg ikke fikk sove, og han lot seg ikke affisere av at jeg sto opp, dusjet, drakk kaffe og leste avisen. Tvert i mot virket han oppriktig overrasket da jeg kløv tilbake opp i sengen og hadde tilsynelatende ikke engang lagt merke til at jeg hadde vært borte.

Min erfaring er at den påkrevde koppen med kaffe som regel er en skikkelig klam affære som man like gjerne bare kan droppe. Jeg har jo hørt om tilfeller der søndagsfrokosten faktisk har vært riktig så hyggelig men jeg er tilbøyelig til å tro at dette er ren og skjær løgn. Smalltalk er stress nok til vanlig om man ikke skal utføre det i bakfull tilstand med noen man traff i fylla noen timer tidligere. Dessuten føler jeg meg sjelden mindre attraktiv enn akkurat disse morgenene – minimalt med søvn, store doser alkohol, klamme hender og skrubbsår på kinnene er ikke akkurat med på å fremstille meg som det glansbildet jeg muligens var dagen før.

Men så har jeg begynt å lure på om det rett og slett er litt uhøflig av meg å stikke av sånn tidlig på morgenkvisten før helten fra kvelden før har hatt anledning til å by på kaffe og knekkebrød. Og særlig hvis jeg faktisk liker mannen så er kanskje ikke denne strategien så veldig lur?

Etiketter: Singlesnakk

Sånn, da har jeg endelig begynt på "Frøkna anbefaler"-listen, den ligger nederst i høyre marg på denne siden. Forhåpentligvis klarer jeg å huske å linke til nye gode bloggposter når de dukker opp.

Som med bloggrullen så ønsker jeg ikke å ha en uendelig lang liste, så dette er bare et lite utvalg av det alt bra som skrives der ute. Flinke er dere!

Etiketter: Diverse

Den danske eksnorgesturisten Lars Wæhrens har i dag et innlegg i Aftenposten hvor han forteller om da han nylig kjørte i 69 km/t i 60-sone på vei til Trysil. Han vedgår at han kjørte for fort og at han endatil ble gjort oppmerksom på at det var fotobokser i området, men han virker likevel overrasket og mer enn litt snurt over at han halvannen måned senere ble avkrevd 1600 kroner i bot. Det er nemlig i følge dansken èn ting hva nordmenn vil gjøre med hverandre (gi hverandre dyre bøter) men noe helt annet hva man gjør med de stakkars turistene.

Wæhrens går ikke inn på akkurat hvem som skal komme inn under definisjonen av turist men ettersom poenget synes å være at de ikke er kjent med norske regler og størrelsen på norske trafikkbøter så antar jeg at enhver som ikke har norsk pass og som ikke har rukket å sette seg inn i norske trafikkregler bør slippe bøter når de kjører for fort. Personlig syns jeg det er noe smålig å stanse ved fartsforteelser, eller trafikkregler for den saks skyld. Det eneste som virker rimelig er derfor at alle som ikke har norsk pass kan få slippe å forholde seg til norsk lov overhodet.

Wæhrens ender sitt innlegg med å liste opp fire tiltak han personlig nå vil igangsette som en reaksjon på den frekkhet den norske stat har utvist i denne saken. Ingen av de fire tiltakene handler om å holde fartsgrensa, noe sånt skulle jo tatt seg ut.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt

Det er mulig det er bittelitt seint siden det jo er valg i dag og sånn, men jeg vil likevel gjerne få slå et slag for en generell arbeidstidsreduksjon. En kombinasjon av sekstimersdag og firedagersuker hadde vært optimalt og målet ville selvsagt være større grad av sysselsetting. Nå er vel arbeidsledigheten her i landet nede i under to prosent eller noe så det er åpenbart at det ikke er så mye å hente i det segmentet men det er jo enormt mange uføretrygdede rundt omkring og jeg er overbevist om at de er en uutnyttet ressurs.

Vi skal ikke se bort fra at eks-uføretrygdede folk krever litt ekstra tilrettelegging av ymse slag på arbeidsplassen og det er jo en utmerket måte å få investert litt penger, noe som også kan tjene som en bremsekloss for en nasjonaløkonomi som driver og løper litt løpsk for tiden.

Når vi så har fått roet ned økonomien så er det ingenting i veien for å øke lønningene litt og det passer utmerket ettersom mer fritid alltid medfører et større behov for penger.

Og dermed har vi løst opptil flere samfunnsproblemer samtidig som jeg får jobbe mindre og tjene mer. Jeg burde vært politiker asså. Helst i et opplyst enevelde med meg selv på toppen, det hadde vært skikkelig bra.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte

Afrika er et kontinent de fleste nordmenn vet skandaløst lite om. Nå har Aftenposten tatt ansvar og laget en quiz hvor du kan få testet hvordan det står til med kunnskapene dine om afrikanske hovedsteder. Jippi! Jeg klarte femten av tjue. Det er ikke veldig imponerende, jeg innser det, og utfordrer dere herved til å gjøre det bedre.

Jeg kan forøvrig anbefale å starte uken med Aftenpostens nyhetsquiz, gjerne i vennskapelig konkurranse med en kollega.

Etiketter: Resten av verden, Ting jeg ikke visste

Denne helgen har blant annet inneholdt følgende:

• Heftig dansing
• Frøken Fräkens selvfiskete fjellørret
• En jentetruse som av uforklarlige grunner var på helt feil sted til helt feil tid
• Usaklig sjalusi fra en tidligere date
• Opptil flere usjarmerende overnattingsinvitasjoner (og en som ikke var så verst sjarmerende)
  
• Krystallshopping
  
• Underholdende bortforklaringer
• En skrapa bankkonto
  
• Vennskaplig småklining med homo kompis
• En sliten frøken og - kanskje ikke så overraskende - alt for mye alkohol
  

Etiketter: Livet liksom

Det er litt stille i denne bloggen om dagen og det har selvsagt sin forklaring.

En jobbuke med tolvtimersdager etterfulgt av en kaotisk kveld ute med venner i går har midlertidig gjort noe med min evne til å skrive poengterte og interessante bloggposter. Men forhåpentligvis tar ikke kveldens seks ganger 30årsdagsfest av i særlig grad sånn at jeg kan komme sterkere tilbake i morgen.

I mellomtiden kan dere lure på hva som er forskjellen på rasistiske overtoner og rasistiske undertoner. Det lurer hvertfall jeg på.

Etiketter: Livet liksom

Dette må være en av verdens aller fineste coversanger. Israel Kamakawiwo'ole var musiker fra Hawaii og døde i 1997, bare 38 år gammel. Det var denne medleyen av Over the rainbow og What a wonderful world, utgitt i 1993, som gjorde han kjent internasjonalt og den har siden blitt brukt i en rekke filmer, tv-serier og reklamefilmer.

Israels kallenavn var The Gentle Giant - kanskje ikke så overraskende i og med at han på sitt tyngste bar rundt på 343 kilo. Det var nettopp overvekten som til slutt tok knekken på han. Over 10 000 mennesker deltok i begravelsen.

Etiketter: Makeløs musikk

Logikk er ikke det jeg lærte på ex.phil, det er en måte å rettferdiggjøre de mindre kloke valgene jeg gjør for meg selv. For eksempel tells ikke de kaloriene jeg spiser alene. De jeg spiser sammen med andre tells heller ikke så lenge noen andre spiser mer enn meg.

Hvis jeg skal kjøpe en gave gir det meg automatisk rett til å kjøpe noe til meg selv. Og føler jeg at jeg kanskje har kjøpt litt mye til meg selv i det siste så er det bare å kjøpe en gave til noen for å rette opp i ubalansen.

Klær som passer i størrelser som er større enn jeg pleier å bruke er feil merket. Klær som passer i størrelser som er mindre enn jeg pleier å bruke er derimot helt riktig merket. Dessuten er det innlysende at jeg er interessert i han jeg snakker minst med av alle, bortsett fra når jeg lar være å snakke med noen fordi jeg ikke liker dem.

Inkonsekvent, jeg? Nei nei, dette er ren logikk.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt

Når man omgås folk fra hele verden i noen dager så må det før eller senere dukke opp en samtale om hvem som har spist den ekleste maten. Heldigvis for meg så var jeg til stede ved denne samtalen i dag (ok, det var jeg som initierte den og sørget for å holde den ved live) og disse historiene deler jeg selvsagt med dere.

Kina er tydeligvis landet å besøke hvis du vil prøve nye matretter. I følge min sørafrikanske venn ser man ikke tegn til dyreliv hverken til vanns eller til lands eller i himmelen, ettersom absolutt alt levende blir menneskemat. At de spiser hunder er jo ikke noen nyhet men dessverre kunne ingen i dag svare meg på om for eksempel en Chihuahua smaker annerledes enn en Golden Retriever.

I Kambodsja har min thailandske kollega spist friterte taranteller som snacks (smaker visstnok som pommes frites) og i Uganda har min norske sjef spist friterte flyvemaur og drukket en yummi og næringsrik blanding av melk og kublod. Inderen i forsamlingen kunne fortelle om friterte kakkerlakker som han fikk servert i Japan. Jeg må innrømme at det høres litt ut som at folk bare feier gulvene sine, hiver det de finner av kryp oppi frityrgryta og - voila - der har du lørdagskosen. I Japan spiser de visstnok også kråkeboller på kald tofu til frokost. Takke meg til frokostblandingen min!

Et lite sidespor som jeg likevel syns er verdt å nevne er noe min etiopiske kollega fortalte om Uganda, hvor han har bodd i mange år. I nordøstre del av dette landet, i en region kalt Karamoja, har mennene tradisjonelt gått omkring kliss nakne. Nå for tiden kler de gjerne på seg når de skal inn til byen men straks de kommer tilbake til landsbygda vrenger de av seg fillene igjen. Det vil si, de er ikke helt nakne - men i motsetning til andre halvnakne menn har de på t-skjorte men ingen bukse. Bar underkropp, rett og slett. Hvor enn de går bærer de på en liten krakk, ca 30 cm høy, som de sitter på når de er våkne og bruker som hodepute når de sover. I følge historien bør utstyret deres helst rekke ned til bakken når de sitter på krakken. Til slutt foreslo etioperen at neste gang jeg kommer til Uganda skal han ta meg med til Karamoja og se om jeg vil "blend in". Eh?

Men dagens aller ekleste var uten tvil det inderen fortalte om sin fars opplevelser i Kina. Der hadde han vært på en restaurant hvor de hadde spesiallagde bord med hull i for å servere aper. Apens hode stakk opp over bordflaten mens den døde kroppen dinglet under. Så var det bare å finne frem sugerøret og stikke den ned i apehodet for å drikke hjernevæske. Jeg var litt skeptisk til akkurat denne historien, særlig fordi jeg tror inderen er den type mann som kan finne på å dra på litt for å få en god fortelling, men det hele ble bekreftet av sørafrikaneren og han pleier å være til å stole på.

Jeg prøvde å fortelle om smalahove men det var liksom ingen som ble særlig imponert. Og det er vel omtrent det ekleste Norge har å by på - eller?

Etiketter: Resten av verden, Ting jeg ikke visste

Høsten har mange ord som får meg til å tenke på fine ting. Når sommeren er over er det nesten som om alt begynner på nytt, enda naturen skriker ut at det er nå alt slutter. Høsten er tiden man kan lage gode forsetter - som i motsetning til de man skraper sammen i champagnefylla på nyttårsaften faktisk kanskje blir realisert.

Bokhøst dukker opp hvert år. Det er et gammelt og fint ord som sender assosiasjoner i retning lukt av nye bøker, bokhandlernes hyllemetre med pent innbundet litteratur og muligheten til å oppdage nytenkte tanker.

Høstmote er også er bra ord som sender tankene mot strikkegensere, ullkåper og støvletter. Tv-høst vitner om nye serier som man kan kaste bort tiden på, høstjakt er hagle, døde ryper og stressa settere. Høstferie sluttet å gi mening etter at jeg var ferdig med videregående mens høstbarn fortsatt er sånne som alltid er yngst i klassen. Eplehøst smaker kalde røde epler plukket rett fra treet og høstfjell er trær i knallfarger, gnistrende sol og kaffe på termos.

Andre årsider har triste ord som vinterdvale, sommerforkjølelse og vårdepresjon - høst er bare crispy luft og nye begynnelser. Jeg er klar.

Etiketter: Livet liksom

Hver gang kompisene mine spør meg om dateråd (noe som i grunnen skjer sjokkerende sjelden) så svarer jeg at vi jenter er veldig enkle. Vi trenger ikke diamanter og røde roser og poesi, hvertfall ikke sånn til daglig. Det vi vil er bare å føle oss spesielle.

Hvis en mann skal komme noen vei må han få sin utvalgte til å føle seg nettopp det - utvalgt. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å forstå. Møter du ei jente du liker på fest så må du vise henne at det er henne du liker. Det betyr å se på henne når du snakker med henne, å være interessert i det hun sier og å gi litt komplimenter. Og når du snakker med noen andre så sender du henne noen gnistrende blikk innimellom som viser henne at hun ikke er glemt.

Hver gang jeg forteller dette til en kompis så blir vedkommende overrasket. Og litt letta også, tror jeg, for det er jo egentlig en latterlig enkel metode. For et par uker siden leste jeg et intervju med et kjærestepar hvor han var 80 og hun 72 år, og den fyren hadde skjønt dette med å få kjæresten til å føle seg spesiell og utvalgt. Og det bekymrer meg i grunnen litt at man tilsynelatende må bli så gammel for å forstå noe så enkelt, særlig ettersom jeg ikke har sånn kjempelyst på en 80 år gammel kjæreste.

Etiketter: Singlesnakk

Jeg har festlige kollegaer. Middagssamtalen i går var i utgangspunktet høflig konversasjon om den politiske situasjonen i Nepal, noe som aldeles ikke er et uinteressant tema, spesielt når en av dem man snakker med både kommer fra og bor i Nepal.

Etter hvert begynte vi å snakke om bigami, som visstnok er tillatt i noen områder i Nepal. Single kvinnelig kollega mente at det måtte være drømmestedet for sånne som oss mens jeg påpekte at ettersom det er vanskelig nok å finne èn dugelig mann så ville det å finne mange gode kandidater for ekteskap være nærmest umulig.

Etter dette dukket temaet menn og amming opp på nytt og på dette tidspunktet ble det stadig mer norsk dominans i samtalen. Den nepalesiske mannen ble heller ikke merkbart mer skravlete da vi forsøkte å forklare hvordan sjekking på Smuget foregår og han syntes ikke å finne dette med giftering tatt av men fortsatt solskille på fingeren like underholdende som vi gjorde.

Da vi til slutt snakket om Descartes (ganske så kultivert i grunnen) og hoppet raskt fra "Jeg tenker, altså er jeg"til "Jeg tenker, altså er jeg single" (ikke fullt så kultivert kanskje) så sa nepaleseren rett og slett takk for seg. Det kan jo ikke være det at han syntes samtaleemnene var kjedelige eller noe så jeg tipper at han ganske enkelt følte at han hadde fått nok nyttig informasjon for en middag.

Kulturforskjeller er vanskelige greier asså.

Etiketter: Livet liksom

Jeg er jo en ivrig statcounter-jente og er stort sett fornøyd med det jeg finner der. Men i dag tok statistikken meg på senga gitt. Jeg skjønte nada. Vi snakker usaklig mange besøk på en dag, jeg vet ennå ikke helt hvordan det vil ende men jeg vil anta det til slutt vil bli minst en tredobling av en vanlig dag.

Hvorfor? Fordi jeg er på forsiden av VG i dag. Ish. Det er jo en vg-blogger som er på forsiden av VG i dag men siden hun har vært så elskverdig å begynne sin post med en henvisning til meg så havner en hel gjeng VG-lesere på min blogg. Så koselig! Jeg trodde jeg var på god vei til å blærete allerede men etter i dag kommer jeg antagelig til å bli helt utålelig. Men det gir jeg strengt tatt beng i.

Her er linken, forresten. Hun har fokusert litt mer på sex enn jeg gjorde, noe som muligens kan forklare VG-oppslaget. Men hei, hva vet vel jeg om denslags tabloide triks?

Etiketter: Ting jeg ikke visste

Javel, så sitter man her. Som vertskap og ansvarlig for alt som går galt og alt som går riktig på en femdagers konferanse med gjester fra hele verden. Det meste har i grunnen gått overraskende bra, for eksempel holdt jeg på å dø av sjokk da jeg så at (nesten) alle var klare til avreise fra Oslo på det tidspunktet de skulle være klare. Å gjete bølingen ned til Oslo S gikk også temmelig smertefritt, bortsett fra to stykker som klarte det mesterstykket å miste alle andre sånn ca på Jernbanetorget. Men mine snille kolleger løp ut og sanket dem inn igjen og alle (nesten) ble med toget til Fredrikstad (hei Mirakel!)

Det som forundrer meg er den umiddelbare sammenhengen mellom graden av tilrettelegging fra vår side og nivået av hjelpesløshet fra gjestenes side. Med andre ord; jo mer man tilrettelegger, er serviceminded og hjelpsom, jo mindre ansvar tar den enkelte for seg selv. Og vi snakker til dels skikkelig hjelpesløshet her nå; etter lunsj i dag kom en fyr bort og sa han hadde vondt i hodet og i dag morges fikk jeg telefon fra en som fortalte at hun hadde forstoppelse. Hva i all verden vil de at jeg skal gjøre med det? Tror de at jeg behersker healing eller har kontakt med Märthas engler?

Men i det store og det hele er det jo stas. Å se at planer man har lagt fungerer i praksis, å se at folk trives og at programmet går som det skal. At de rette menneskene dukker opp på rett sted til rett tid og å glemme alle de som hadde glemt å si fra at de ikke kom likevel.

Når jeg blir stor skal jeg bli logistikksjef. Eller kanskje ikke.

Etiketter: Livet liksom

Med så mye trist som foregår i Bloggpolis (og resten av verden, for den saks skyld) om dagen, så syns jeg vi trenger en skikkelig gladsang. Jeg hadde nesten glemt hvor bra gamle Paul og Art faktisk er, helt til jeg gjenoppdaget denne sangen. Som med så mange andre gladsanger aner jeg ikke hva teksten handler om, men det spiller jo heller ingen rolle så lenge vi har plystring, catchy rytmer og tostemt sang.

Esquil, Egoisten og radiohode; this one is for you!

Etiketter: Makeløs musikk

Tina lot seg inspirere av min liste over hva menn burde gjøre mer av og lagde en liste over hva menn burde gjøre mindre av. Det er selvsagt alltid hyggelig å være til inspirasjon, hadde det ikke vært for at denne gangen hadde jeg allerede laget min egen liste over hva menn burde gjøre mindre av. Den lå ferdig skrevet i noen dager og vips så kom Tina meg i forkjøpet gitt. Men jeg er ikke en jente som lar den slags informasjon ligge upublisert, derfor får dere listen likevel. Jeg tror dere tåler det og uansett er ingen av punktene på de to listene sammenfallende.

Les og lær alle menn, her er hva dere burde gjøre mindre av:

- Bære meg i brannmannsløft når jeg har drukket cava og har på meg skjørt
- Snakke om sex før vi vet hverandres navn
- Bruke halvannen del av plassen på dobbeltsetene på trikken sånn at jeg enten blir trykket flat mot vinduet eller nesten ramler ut i midtgangen
- Plukke seg i nesen/prompe offentlig
- Lese avisen på toalettet på jobb
- Finne løsninger på mine problemer når alt jeg vil er at noen skal høre på klagingen min
- Sende uforståelige sms-er som jeg og venninnene må bruke timevis på å tolke
- Kalle salat for "gress" eller "kaninfôr"
- Helt plutselig bli stille eller bruke usaklig lang tid på å respondere på det jeg sier
- Si at jeg har ganske god peiling på musikk - for å være jente

Etiketter: Singlesnakk

En busy dag på jobb etterfulgt av utagerende fredagspilsing førte til total bloggstillhet fra Frøkna i går. Men til tross for en seks-sju glass hvitvin og nesten døgning er formen riktig bra i dag og jeg har brukt dagen på å svi av alt for masse penger.

Men sant. Laptopveske må man ha. Og når man for en gangs skyld finner joggingser som både er fine og på tilbud så må man kjøpe dem (bare det at de er praktiske, til forskjell fra 2/3 av de skoene jeg har fra før, rettferdiggjør dette kjøpet). Videre trenger man strømper nå som det begynner å bli litt for kaldt til å gå med bare ben, og til slutt er det absolutt nødvendig å oppgradere jobbgarderoben (to nye kjoler og et skjørt) når man skal være vertskap for folk fra hele verden på fem dagers seminar neste uke. Dessuten var det en hel del ting jeg ikke kjøpte, noe som også er med på å rettferdiggjøre det jeg faktisk brukte penger på (logikken her er enkel; jo mer man tenker "det har jeg lyst på men jeg lar være å kjøpe det", jo mer har man lov til å kjøpe med seg av andre ting).

Forøvrig konstaterer jeg at høstmoten er utrolig mye mer interessant enn sommermoten, noe som tidvis medfører temmelig udiskret glaning på andre jenter. Og - er det bare noe jeg innbilller meg eller er det veldig mange gutter i stripete gensere der ute for tiden?

Etiketter: Fashion