<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Tommy James and the Shondelles: I think we're alone now



En ting som er ordentlig stas er å oppdage at sanger man kjenner i kjip åttitallsinnpakning faktisk fins i en mye finere originalversjon, ofte fra sekstitallet.

I think we're alone now er en sånn sang. Den ble først utgitt i 1967 av Tommy James and the Shondelles og lå da 17 uker på Billboard-lista. Tjue år senere ga Tiffany ut sangen på nytt, til tross for at hun selv mente den ikke var moderne og hip nok og egentlig ikke hadde lyst til å gi den ut. I 2006 ble sangen utgitt igjen, den gangen av den britiske jentegruppa Girls Alound.

Etiketter:

 
 

Frøkna smiler til fremmede


I helgen var jeg ute og ruslet en tur i byen; det var sol og vår og langhelg og alle var glade og hadde solbriller på nesen.

Først møtte jeg en mann som antagelig er en nabo men jeg har aldri sett han før (og nå kan jeg angre på at jeg skulka dugnaden for et par uker siden!). Naboen min var litt søt og det var jo en fin dag så jeg dristet meg til å smile til han, sånn litt usikkert og sjenert som man smiler til folk man ikke kjenner. Og da smilte han litt usikkert tilbake. Så smilte jeg litt bredere, et sånt "så hyggelig at du smiler tilbake til meg"-smil og da smilte han et sånt smil til meg igjen. Og til slutt smilte vi begge ordentlig bredt til hverandre. Det hele tok neppe mer enn ti sekunder men det løftet meg et par millimetre opp fra asfalten og gjorde dagen min ganske mye bedre.

På vei gjennom Tøyenparken så skjedde akkurat det samme to ganger til. Jeg begynte med å smile litt forsiktig og så endte vi med ordentlige, varme smil til hverandre.

Når jeg smiler til fremmede uten noen særlig grunn og de smiler tilbake og kanskje til og med er litt søte, så kjenner jeg at jeg blir litt sånn lur inni meg og har smil i øynene lenge etterpå. Jeg innbiller meg at jeg har en liten hemmelighet med den jeg har smilt til og det er en fin følelse som jeg i grunnen har altfor sjelden.

Så fremover nå skal jeg begynne å smile mer til fremmede, det er mitt mai-forsett. Forhåpentligvis overlever jeg hele måneden uten at det kommer menn i hvite frakker for å hente meg.

Etiketter:

 
 

Kjedelige menn versus spennende menn


I dateverden fins det i grunnen bare to typer menn; de kjedelige mennene og de spennende mennene. Kjedelige menn liker meg. Jeg liker spennende menn.

De kjedelige mennene
De kjedelige mennene har snille øyne bak brilleglass. De har lang utdannelse og en trygg jobb og kan føre intelligente og reflekterte samtaler om arkitektur og politikk. De kjedelige mennene gir deg to glass vin – ikke mer – før de i høyden kysser deg dydig god natt på kinnet. De kjedelige mennene er til å stole på, og hvis de liker deg så blir ikke følelsene deres borte over natten. Men hvis du sier til dem at du ikke er interessert så er de borte før du får sukk for deg, for en kjedelig mann er aldri en pågående beiler.

De kjedelige mennene driver ikke med kurtise, det er ingen en kjedelige menn som sender blomster og deklamerer poesi. De kjedelige mennene kan alt om antropologisk teori men de har aldri sovet under stjernene på en strand i Vietnam fordi noen knabbet teltet deres mens de badet nakne i havet. De kjedelige mennene er gjerne litt sjenerte – ikke slik at de er vanskelige å få i tale men de står ikke på et bord og roper ”se på meg!” Derfor er det lett å miste dem av syne.

De kjedelige mennene gir deg ikke store komplimenter. De har god tid og forhaster seg ikke, og de er fornøyde med å møte deg en gang i uken. De kjedelige mennene bærer følelsene sine inni seg som en godt bevart hemmelighet, de roper ikke ut sin forelskelse. De kjedelige mennene har en underfundig og lavmælt humor, men de får deg ikke til å le så tårene spretter. De får deg ikke til å føle deg vakker eller begjært, de er veloppdragne og holder seg på trygg avstand.

De spennende mennene
De spennende mennene har gnistrende øyne og når de ser på deg så vet du at du er den vakreste kvinnen i hele verden. De er kreative og har morsomme og tøffe hobbyer. De står på ski, de klatrer og kjører motorsykkel. De spennende mennene har vært i 38 land i fire verdensdeler og de har dratt avgårde på seks måneders jordomseiling på ren impuls. En date med en spennende mann ender gjerne med at begge blir fulle og glade og sovner i samme seng etter å ha revet av hverandre klærne med tennene.

De spennende mennene er lidenskapelige og utålmodige og de bruser av følelser. De elsker deg etter å ha møtt deg to ganger og overbeviser deg om at dette er helt annerledes enn alt annet de har opplevd noen gang tidligere. De spennende mennene overøser deg med fantasifulle komplimenter og uendelig oppmerksomhet. De gir deg hele sin verden, holder ikke tilbake på noe.

En spennende mann ser deg dypt inn i øynene med brennende blikk til du kjenner at du ikke lengre har fast grunn under føttene. Og da, akkkurat i det du er i ferd med å lette, når du såvidt har rukket å få sommerfugler i magen og lopper i blodet – da trekker de seg. Da tror de ikke at du er den rette likevel. Da blir de selvopptatte og kalde og tomme i blikket.

De perfekte mennene
De perfekte mennene er antagelig en blanding av de spennende mennene og de kjedelige mennene. Jeg vet at det har skjedd at en spennende mann har blitt etablert i et langvarig forhold, men jeg aner ikke hvordan det gikk til. Det er mulig at når en spennende mann treffer kvinnen i sitt liv så mister han etterhvert sin grenseløse og umiddelbare sjarm og blir en kjedelig mann.

Det kan også hende at de kjedelige mennene på sikt blir spennende menn, og hvis det er tilfelle er det jo langt å foretrekke fremfor alternativet. Men jeg har aldri hatt tålmodighet nok til å finne ut av det. Jeg vet jo at all fornuft tilsier at man bør satse på de kjedelige mennene. Men hvor lenge må man vente for å se om gråstein blir til gull?

Etiketter:

 
 

James Taylor: Something in the way she moves



James Taylor er en amerikansk singer/songwriter som slo gjennom på søttitallet og har holdt det gående siden. Han har vært gift med Carly Simon, vunnet seks Grammy-priser og solgt millioner av plater.

Something in the way she moves er fra debutplaten som kom ut i 1968. Dette opptaket er ikke det mest spennende kanskje, James gjemmer seg litt bak mikrofonen og det er lite action. Men sangen er så vakker at jeg tror dere holder ut den kjedelige videoen, bare lukk øynene og hør på teksten:

There's something in the way she moves
Or looks my way, or calls my name
That seems to leave this troubled world behind
And if I'm feeling down and blue
Or troubled by some foolish game
She always seems to make me change my mind


Ja, akkurat sånn skal det være når man er sammen med kjæresten sin.

Etiketter:

 
 

De som forblir alene


Folk kan finne seg i nesten hva som helst så lenge de får nok informasjon om hva som skjer. Omstillinger på arbeidsplassen, alvorlig sykdom, at naboen har tenkt å fjerne hekken slik at dere får full innsyn i hverandres hager - alt går ganske greit så lenge man vet hva man har i vente. Vet man hva fremtiden bringer kan man til og med nyte situasjoner som ellers ville vært vanskelige å takle; å være arbeidsledig et par måneder kan være en strålende tid hvis man vet hvilken dato man igjen har en jobb å gå til. Svever man derimot rundt i ledighetslimbo uten å vite om man skal være der i tre uker, tre måneder eller tre år, stiller saken seg ganske annerledes.

Så også med det å være single. Det hadde vært så fint hvis noen bare kunne hvisket i øret mitt at nå har jeg seks måneder igjen alene før jeg finner prince charming og begynner på resten av mitt liv sammen med han. Da ville jeg selvsagt satt alt inn på å få maks ut av den siste singletiden før jeg måtte begynne å forholde meg til et annet menneskes vaner og uvaner.

Men sånn er det jo ikke. Er det noe som er uforutsigbart, så er det kjærlighet. Og det suger ganske kraftig. Når jeg innimellom uttrykker min bekymring for å bli en sånn evig single, gal kattedame så sier de snille vennene mine at det selvsagt ikke kommer til å skje. Ikke med meg. Men det er jo ingen som vet det. Det er faktisk noen som forblir alene hele livet sitt og man kan umulig vite på forhånd om man kommer til å bli en av dem eller ikke.

Hvis jeg skulle tatt master i sosialantropologi så skulle jeg skrevet oppgaven min om slike kvinner – de som forble alene hele livet. Da skulle jeg prøvd å finne ut hvorfor det ble sånn. Var det noe de ønsket selv? Valgte de bort en partner til fordel for noe annet? Og i tilfelle hva? Har de takket nei til fristende tilbud fra bra menn, og hvis ja – angrer de på det nå? Eller er de rett og slett alene fordi det bare ble sånn – og hvis så er tilfelle; har de slått seg til ro med det eller hender det at de gråter ensomheten sin ned i puten om natten?

Siden jeg ikke har tenkt å ta master i sosialantropologi hadde vært veldig fint om noen andre kunne funnet svaret på disse spørsmålene. Og hvis noen gjør det så håper jeg de gir beskjed til meg om hva de fant ut.

Etiketter:

 
 

Hjelmløs sykkelglede


I fjor begynte jeg å sykle igjen etter mange år som fotgjenger og trikkepassasjer. Til tross for at sykkelen min var et eldgammelt og blytungt femgirs treskeverk, var det ordentlig stas å ha føttene på pedaler og vind i håret. Helt til søstern begynte å insistere på at jeg skulle kjøpe meg hjelm. Sykkelhjelm! Jeg var skeptisk men når alt kommer til alt er det vanskelig å argumentere mot trafikksikkerhet med folk som er glade i deg, så en dag troppet jeg opp på XXL, klar for hjelminnkjøp.

Jeg burde skjønt hvilken vei det gikk da den mannlige ekspeditøren ikke viste noen som helst forståelse for problemstillingen sykkelhjelm versus oppsatt hår. Jeg er en hestehalejente og dette viste seg å være fullstendig uforenelig med hjelmbruk. Håret kom i veien og hvis jeg var så heldig og få klemt hestehalen inn mellom bakhode og hjelm så var den garantert ødelagt innen jeg kom frem. Og hvem vil vel ha en flat hestehale? Men jeg dro tappert ut hårstrikken og forberedte meg på en sesong med løst (flatt!) hår.

Det å tråkke byen rundt iført sykkelhjelm fikk meg i tillegg til å føle meg som en liten drittunge. Og la det bare være helt klart; det er ingen menn som kaster lange blikk etter kvinner med hjelm på hodet (who can blame them?)

Og nå, en hjelmløs og trikketrafikkerende vinter senere, er sykkelsesongen i gang igjen. Det gamle vraket mitt er byttet ut til fordel for en mye lettere sykkel med fire ganger så mange gir, men hjelmen er den samme. Og jeg hater den mer enn noen gang. Så da jeg leste i avisen her forleden om at fordelene ved hjelmbruk er oppe til diskusjon blant ekspertene (blant annet fordi bilister tar mer hensyn til syklister uten hjelm enn syklister med), var saken avgjort for min del.

Så nå vaier hestehalen muntert i vinden, sykkelgleden er tredoblet og jeg føler meg voksen igjen. Sykkellykken var komplett da en fremmed mann i dress ga meg et sånt sjarmerende, halvsjenert smil da jeg syklet over Olav Ryes Plass i ettermiddag. Aldri mer sykkelhjelm på denne frøkna!

Etiketter:

 
 

Kan kvinner beile?


De fleste liker oppmerksomhet, tror jeg. Da mener jeg ikke sånn bursdagsangoppmerksomhet, men den typen oppmerksomhet du får fra noen som liker deg. Alle liker vel å bli likt?

Det jeg lurer på er hvor grensa går mellom å vise noen at du liker dem å det å bli oppfattet som en full on stalkerbitch. For dem er det jo ingen som liker.

Jeg har hørt historier om menn som har beilet til kvinner som i utgangspunktet sa at de ikke var det dugg interessert, men som likevel ble sjarmert av all oppmerksomheten. Og så ble det happy ending med bryllup og barn og det hele. Jeg er imidlertid litt i tvil om en slik metode er forbeholdt menn eller om vi kvinner også kan oppnå suksess på denne måten.

For hvor mye er for mye oppmerksomhet? Og hvor mye positiv respons må jeg få for at jeg kan fortsette mitt muligens ganske så ukvinnelige beilertokt uten å bli oppfattet som en masete loco? Er det noe jeg får hysterisk noia av så er det tanken på å være pågående. Men samtidig tror jeg bestemt at det er noen menn som er for bra til at man bare kan la dem forsvinne ut av syne uten kamp.

Etiketter:

 
 

Frøkna er på plass på Facebook


Det er vel omtrent en uke siden jeg leste om Facebook for første gang og nå er jeg allerede semi-hooked. Altså; for en uke siden ante jeg ikke hva det var, nå henger jeg der inne både støtt og stadig. Det virker som det er et system som får frem den statusopphengte fjortisen i oss alle; hvem har flest venner? Og kan jeg rappe noen av dine sånn at jeg selv fremstår som mer populær? Sjarmerende.

Men samtidig er det jo litt stas også, særlig når man klarer å spore opp kjentfolk der inne som man ikke har snakket med på årevis. Dessuten ser jeg for meg at det må være en genial måte å beholde kontakt med et stort nettverk etter at man er ferdig å studere. Selv er jeg antagelig for gammel til å finne særlig mange av mine gamle studievenner der inne, dessuten husker jeg jo ikke hva flesteparten heter til etternavn, om jeg noen gang har visst det.

Jeg tror ikke jeg kommer til å glipp av fester fordi jeg glemte å sjekke Facebook, slik de sier er tilfelle blant dem som er ti år yngre enne meg. Men jammen er det et finfint tidsfordriv. Og ting har endret seg utrolig fort: For ikke lenge siden ble nettet hovedsaklig brukt til å lese avisa og sjekke mailen, nå klarer vi oss ikke uten blogging, rss, youtube, msn, wikipedia, google - og altså facebook.

Heldigvis ser det ut som at det eneste det går ut over er tv-titting og det er det jo ingen grunn til å grine over.

Etiketter:

 
 

Jamiroquai & Jools Holland - I'm In The Mood For Love



Nok en sang jeg oppdaget ved en heldig tilfeldighet. Det går jo ikke an å være sur når man hører denne! Jamiroquai bør være kjent for de fleste, mens Jools Holland er et nytt navn for meg. I følge Wikipedia har mannen holdt det gående siden 1978, både som plateartist, skuespiller og programleder på tv.

I'm in the mood for love ble først utgitt i 1935 og har siden blitt spilt inn av en endeløs rekke artister.

Etiketter:

 
 

Dumme backpackere og selvhøytidelige batikkpersoner


Her er en gammel irritasjon: Etter at vi var ferdig på videregående var det ikke uvanlig at man utsatte voksenlivet litt ved å dra ut på en såkalt "jorda-rundt-tur". I praksis innebar det som regel at man var borte i noen få måneder mens man plasket rundt på en strand i Thailand, drakk seg full med engelske backpackere i Australia før man tok en sving innom San Fransisco på vei hjem. Å kalle dette jorda rundt er, for alle som har sett et verdenskart, en hysterisk spøk. Men greit nok, er det dette man vil så skal man sagtens få lov til det av meg. Det som irriterte meg grovt var når disse folkene kom hjem og innbilte seg at de automatisk hadde skjønt noe om verden som vi som ikke hadde grilla kroppen på en strand på Phuket, ikke hadde skjønt. Det krever faktisk litt mer enn evne og vilje til å overleve 11 timer i fly før man kan påberope seg et nyfunnet og unikt innsyn i fremmede kulturer. Det er for eksempel en klar fordel om du faktisk har snakket med noen av dem som bor i det landet du har besøkt.

En irritasjon av nyere dato er denne: Jeg er på ingen måte en ekspert på Afrika, ikke i nærheten en gang. Men jobben min gjør at jeg vet mer om kontinentet enn den jevne nordmann - selv om det nok har mest å gjøre med at den jevne nordmann for eksempel ikke kan navnet på mer enn et par afrikanske hovedsteder. Og på grunn av denne generelle kunnskapsløsheten/manglende interessen kan hvem som helst si nesten hva som helst om Afrika uten at noen arresterer deg på det. Nettopp derfor er det så enkelt for følsomme kunstnersjeler å predikere sin endimensjonale afrikanske gladetnisitet overfor folk her hjemme. Og det irriterer meg. Når en eller annen batikkperson som har vært en tur i Tanzania kommer hjem og forteller om de søte afrikanske barna som synger og danser selv om magene deres er tomme. Om sterke afrikanske kvinner som bærer familien og huset på ryggen mens de samtidig balanserer femten liter vann i en balje på hodet.

Det er fint at folk i Norge kan få vite at det skjer andre ting i Afrika enn krig og jævelskap. Men når disse selvhøytidelige blekansiktene først skal fortelle folk om et annet Afrika, hvorfor kan de ikke fortelle om de som studerer på universitetetene, de som kjemper mot korrupsjon, de som starter vellykkede bedrifter og de som gjennomfører demokratiske valg etter tiår med diktatur? Hvorfor går det tilsynelatende ikke an å fremstille afrikanere som vanlige folk?

Etiketter: ,

 
 

The snows of Kilimanjaro


I desember 2005 klarte jeg ved en glipp å kommunisere til ganske mange mennesker på en gang at boka The snows of Kilimanjaro var skrevet av Shakespeare. Og ganske så prompte ble jeg gjort oppmerksom på at Shakespeare faktisk døde drøyt 300 år før denne boka ble utgitt og dermed umulig kunne ha skrevet den. Det er selvsagt Hemingway som er forfatteren.

Jeg blir fortsatt (halvannet år etterpå) minnet på mine manglende kunnskaper om britiske forfattere fra tid til annen - disse kultursnobbene har tydeligvis elefanthukommelse. Hallo; Ernest eller William, samma det vel! Og 300 år er jo bare et øyeblikk i den store sammenhengen, ingen grunn til å ta slik på vei over det.

Heldigvis kan elefanthukommelse også ha hyggelige utslag. Da jeg kom hjem seint i går kveld etter en laaaang dag på jobb, oppdaget jeg at en kompis hadde kjøpt The Snows of Kilimanjaro og sendt den til meg. Takk kjære deg! Jeg gleder meg til å lese min første Hemingway-bok mens jeg slanger meg på et pledd i en park til sommeren.

(Og hvis boka er kjedelig så kan jeg jo alltids leie filmen fra 1952 med Gregory Peck og Ava Gardner..)

Etiketter:

 
 

Fantastiske sekstitallet



Jeg liker folk som var unge og musikkinteresserte på sekstitallet, og særlig hvis de deler kunnskapen sin med meg. En av statens menn fortalte meg om Sandie Shaw, som jeg skandaløst nok ikke hadde hørt om før. Men denne sangen er jo kjent; med Puppet on a string vant frøken Shaw Melodi Grand Prix i 1967, like barbeint som hun pleide å være. Men da var hun allerede et kjent navn i UK og hadde gitt ut tretten singler siden debuten i 1964.

I 1969 ga hun ut singelen Heaven knows I'm missing him now som inspirerte The Smiths til å lage en hit femten år senere (dere kan jo gjette hvilken hit det var..). I 1984 ga hun ut sin egen versjon av bandets Hand in Glove etter å ha gått med på å møte Morrissey, som var storfan av henne.

Sandie selv hatet Puppet on a string, men har moderert seg litt med årene og sier nå: "It is a song which has been the source of much grief, hilarity, circumspection and I have to admit, financial reward for many years."

Etiketter:

 
 

Frøkna deler ut gode råd


De siste tre dagene har jeg som kjent observert statens kvinner og menn og jeg drister meg herved til å gi dem noen råd, om enn uten at de noen gang får vite det selv:

* Hvis du avslutter alle setningene dine med hevede øyenbryn og åpen munn, fremstår du ikke som utpreget intelligent.

* Lange negler på menn er veldig, veldig ekkelt.

* Gutta; reality check: Vi merker om dere fiser selv om det er lydløst. Det lukter nemlig skikkelig vondt (og det er spesielt vemmelig når dere fiser - gjentatte ganger - under en forelesning)

* Når man er voksen bør det kunne forventes at man klarer å spise kokt fisk til middag.

* Hvis du vil at andre skal synes det du sier er interessant, er det en fordel om stemmeleiet ditt ikke er fullstendig monotont.

Etiketter:

 
 

Frøken Unnasluntrer


I dag er det dugnad i borettslaget og jeg er ikke med. Jeg har faktisk aldri vært med, hvert eneste år har det fallt seg sånn at jeg ikke har vært hjemme når naboene har møttes til dyst over trillebåren.

I år er jeg hjemme, men holder meg innendørs som den slasken og unnasluntreren jeg er. Etter å ha tilbragt de siste tre dagene med å konversere høflig med statens kvinner, så orker jeg ikke snakke med flere jeg ikke kjenner på en stund.

Jeg burde selvsagt benyttet denne sjansen til å bli kjent med naboene mine. Men jeg gidder ikke. Jeg kan gjøre det et annet år.

Etiketter:

 
 

Hello Saferide: If I don't write this song, someone I love will die



Hello Saferide oppdaget jeg ved en tilfeldighet da hun ga ut debutplata i 2005. Jenta bak det snodige artistnavnet er svensk og heter Annika Norlin og ga i år ut en svenskspråklig plate under navnet Säkert.

Stort sett alle sangene på debutplata til HS er små perler, tekstene alene er god nok grunn til å sjekke ut resten av albumet. Desverre har hun ikke fått laget så mange musikkvideoer så istedet for å gi dere et opptak av en middels liveopptreden hvor hun synger en av mine absolutte favorittsanger, får dere If I don't write this song, someone I love will die, en småkoselig sang om tvangstanker - med video.

Etiketter:

 
 

Danser som en snegle


I 1983 kom plata Juba Juba med Knutsen & Ludvigsen og jeg var akkurat passe gammel til å elske den. Bestevenninnen min hadde LP-en og vi spilte den på endeløs repeat i stua hennes mens vi danset og hoiet. Det var aldri noen voksne som klagde og nå i ettertid ser jeg at det kanskje var fordi de elsket plata de også? Jeg har hvertfall aldri sluttet å elske Juba Juba. I 1983 kopierte jeg min venninnes plate til kassett og tegnet forsiden selv med tusj; rosa bakgrunn og Juba Juba i tjukke bokstaver i gult, grønt og lilla.

I 2006 fikk jeg endelig oppleve heltene mine live på Øya-festivalen. Konserten var en oppvisning i allsang fra begynnelse til slutt, stemningen var elektrisk både på og foran scenen . Jeg så skumle, svartkledte gothere som gliste i solskinnet mens tre generasjoner nordmenn sang ”Dum og deilig – nå går det bra! Juba Juba-ahaha-ahha!”

I går prøvde NRK og Ravi å finne ut hvorfor vi elsker Juba Juba. Fagfolk ga oss pedagogiske, musikalske og litterære analyser på hvorfor sangen har blitt slik en høyt elsket klassiker, og hver av dem hadde sin teori. De har sikkert rett alle sammen. Selv liker jeg optimismen i både tekst og melodi, selv om jeg ikke har tenkt å prøve å finne om det er derfor jeg elsker den. Samme kan det være. For enten elsker man eller så gjør man det ikke!

Dager fins i alle farger, også grå. Men så – den som venter han skal få!

Etiketter:

 
 

Kjærlighet er så viktig


Jeg har en venn som ofte er full av fjas og tøys men som innimellom lirer av seg vakre og kloke ting, tilsynelatende nesten uten å tenke seg om. Da vi snakket sammen i går sa han blant annet: Kjærlighet er så viktig, at du bør dele den med noen som vil ta den i mot.

Det er sant. Det kan nesten ikke bli sannere enn det. Du skal ikke kaste vekk kjærligheten på noen som ikke tar den i mot og som gir av sin kjærlighet tilbake.

Min kloke venn sier også at jeg er både håpløs og fin. Håpløs fordi jeg prøver veldig hardt, roter det til litt og går på trynet. Men fin fordi jeg gjør det helhjerta. Det er også sant. At jeg tryner med hele hjertet er det ingen som kan ta fra meg. Det gjør vondt, men jeg tror det er bedre enn å satse og tryne halvhjerta. For hvis man satser halvhjerta, kan man ikke vinne mer enn halvhjerta heller.

Etiketter:

 
 

Statens kvinner


OK, så jeg er på et seminar for statlig ansatte. Og kjære vene så statlige de er! Ikke uventet består gruppa av ca åtti prosent kvinner og de er stort sett i førtiårene alle sammen. Jeg vil dessuten tippe at en tredel av dem ikke har kjøpt noen nye klær de siste par årene. Som alltid i en forsamling av førtiårige kvinner så er det minst en som har grodd fast i åttitallet. Og da mener jeg ikke den åttitallsgreia som fjortisene nå har hentet frem og gjort en 2007-versjon av , her snakker vi om the real thing – åttitallet på sitt minst utagerende og mest triste. Såvidt jeg har skjønt er grunnen til at slike kvinner fortsatt er stuck i gammel mote at den representerer det tiåret da de selv følte at de var på topp rent utseendemessig. At stilen ikke akkurat er flatterende for dem (lengre) er en helt annen sak.

Foreleseren vår påstår at han er advokat, men han ser ut som en filosofiprofessor. Han har en interessant pedagogisk metode som går ut på å la oss forsøke å fylle inn de ordene som mangler i setningene hans, noe som ofte fortoner seg som rene gjetteleken.

Den mest fascinerende karakteren i forsamlingen er likevel seminartilretteleggeren. Også hun er kvinne, jeg gjetter at hun er midt i førtiårene men det ville hun neppe vedgått selv. Hun har de trangeste jeansene jeg har sett noen gang, i kombinasjon med en like trang, hvit, semitransparent genser som gjør at bh-valken er påtagelig synlig til tross for at hun ikke er spesielt drøy over ryggen. Som den tenåringen hun tror hun er, så kipper hun av seg skoene under forelesningene og siger ned i stolen til ryggsøylen hennes bare er noen få centimetre fra å være helt vannrett. Det vil ikke overraske meg det minste om hun er regelmessig sykemeldt på grunn av vond rygg. Hun deler tiden sin mellom å bite negler og å tygge tyggis med åpen munn. Blikket er glassaktig og tomt, hun har neppe den fjerneste ide om hva filosofiprofessoren snakker om.

Hver eneste klokketime har vi ti minutters pause. Jeg benytter tiden til å fylle opp vannflasken min og lese i en artikkel om Che Guevara i det svenske bladet Allt om Historia. Statens kvinner toger ut i vårsola og røyker. Jeg kjenner meg som et outcast og det er jammen en riktig så fin følelse.

Etiketter: ,

 
 

Frøken Makeløs på seminar


I morgen reiser jeg på tredagers seminar i gokk. Da kan det enten komme til å bli veldig mange kjede-seg-poster eller så blir jeg superbusy og har ikke tid til å blogge i det hele tatt. Uansett utfall - dere er herved advart.

Etiketter:

 
 

Kule Løkka og dumme hipstere


Løkka har forandret seg de siste årene, det er det vel ingen som er uenig i. Hallèn er stengt og nedtagget, boligmeglerne og Deli de Luca har tatt over de beste butikklokalene og Trabant har visstnok planer om å emigrere til Torggata. Thorvald Meyers ligner stadig mer på Bogstadveien - lørdag formiddag er fortauene fulle av folk med dyre, store solbriller som drikker fancy kaffe og snakker høyt med hverandre. Fretex i Markveien selger ferdig sortert second hand til skyhøye priser, perfekt for stilusikre hipstere som ikke har skjønt at selve jakten på en skatt er noe av det beste ved å handle brukte klær.

Men jeg liker Løkka fortsatt. Jeg syns det er hyggelig å henge i Birkelunden og å glane på folk på Fru Hagen. Jeg klarer å overse barnevognmafiaen og det komisk selvmotsigende i at eiendomsmeglerne selv er med på å utradere sine salgsargumenter ved at de inntar lokalene til de butikkene som ligger "et steinkast unna" boligobjektet de skal selge.

Det som irriterer meg er at det er blitt så politisk korrekt blant trendy jenter og gutter å snakke om seg selv som uskyldige ofre for Løkkas forandring. Våkne opp, du er selv i høyeste grad ansvarlig for denne endringen! Ja, det er leit at alle de små, rare butikkene går konkurs - men handler du noen gang i dem? Ja, det er trist at Deli de Luca og 7/11 fins på hvert gatehjørne - men lar du være å kjøpe pølse og is der? Og jada, det er synd at de brune pubene ser seg nødt til å stenge dørene - men det hadde hjulpet hvis du hadde kjøpt ølen din der i stedet for på Parkteateret.

Du kan ikke klage over at nærmiljøet ditt endrer seg som et resultat av de valgene du gjør hver dag. Løkka er ikke noe annet enn et produkt av de som oppholder seg der.

Etiketter: ,

 
 

Vanessa Paradis: Be my baby



Denne sangen har vært en av mine favoritter siden kom ut i 1992, og før det digga jeg Joe le taxi i smug. Vanessa Paradis er jo grusomt pen og i tillegg gift med selveste Johnny Depp, så det er ikke rart man er fan. Nå om dagen tusler hun rundt på gården i Frankrike med Johnny og deres to barn og hver gang hun viser sitt fabulous self offentlig står verdens fashionistas på sidelinjen og trampeklapper.

Etiketter:

 
 

Velkommen Chloé!


Det viser seg at jeg er en større merkevareslave enne jeg trodde. I går feiret vi Søsterns bursdag og da snakket jeg blant annet med hennes venninne som gjennom jobben har god peil på First Price-produkter. I følge henne er dette utmerkete produkter som i mange tilfeller faktisk er nøyaktig den samme varen som den som er dobbelt så dyr, den har bare litt mindre fancy innpakning. Det avgjørende argumentet for min del var uansett da hun dro opp sin (ekte såklart) Chloé Paddington-veske. Kan hun så kan jeg!

Så nå er det farvel til Jordan (FP: fire tannbørster for en tier - kan bytte børste hver uke, snakk om tannhygiene!), Libresse, Kleenex, Findus, Old el Paso (FP: taco kit med skjell, kryddermix og saus for en tier), Maarud og Lano - og velkommen til Chloé! Gleder meg som en unge.

Er det andre som også vil bruke pengene på annet enn merkemat så er trikset å lete på de nederste hyllene, der stables nemlig varene som butikken har minst inntjening på.

Etiketter: ,

 
 

Velkledde mødre


Det er ganske mange jenter som triller dyre, fancy barnevogner mens de selv er ikledd shabby strikkegensere og utgåtte joggesko. Det syns jeg er et trist syn. Nå vet jeg jo ikke hvordan disse jentene kledde seg før de ble gravide, men jeg er skrekkslagen ved tanken på at jeg også vil bli en sånn lassismor når jeg en gang får barn. Derfor ble jeg så utrolig glad da jeg i dag så en nybakt mamma med høyhælte sko og kåpe, det var nesten så jeg gråt av lykke. Man kan ha høye hæler når man triller barnevogn! Takk du fremmede mor, du løftet dagen min og ga meg nytt håp for fremtiden.

Etiketter:

 
 

Frøken husmor


Jeg begynte med å vaske opp. Så skulle jeg bare tørke vekk en flekk fra kjøkkendøren og så i vårsolen ble det brått skremmende klart hvor skitten den var. Jeg visste ikke en gang at dører kunne bli skitne jeg. Så vasket jeg dørene. Og siden jeg først var i gang vasket jeg gulvene også. Jeg merket at det luktet veldig godt fra badet, ordentlig rent liksom. Det var litt pussig siden det også absolutt burde vaskes men jeg overbeviste meg selv om at jeg er den typen jente hvis bad luktet blomster og jordbær sånn nesten uansett. Så vasket jeg videre - tørket støv av radiatorer, lister, karmer, vasket speil og komfyr så alt ble gullende rent. Så var det bare badet igjen - og det luktet jo som en drøm allerede.

Og det var det jo en god grunn til. Halve innholdet i min nyinnkjøpte Natusan baby softwash lå som et tjukt, seigt (men velluktende) lag over vaskemaskinen og på gulvet. Jeg burde jo klage på kjøpet, den skal jo ikke lekke sånn! Men jeg har blogget om sadistkidsa på Meny før - jeg bare gidder ikke krangle med dem.

Og nå skal jeg sy ned en kjole som jeg har krympvasket. Sukk. I det minste er leiligheten ren.

Etiketter:

 
 

George er selvironisk


"For ett år siden var min oppslutning ikke mye over 30 prosent. Min kandidat til høyesterett var blitt vraket og min visepresident hadde skutt en mann i ansiktet. Dette var i de gode gamle dager"

Etiketter:

 
 

Sekstitalls-Emma



Det bidrar neppe til å bygge opp et coolt image, men jeg er nå uansett gammel Spice Girls-fan. Denne sangen fra Emma Bunton er en finfin sekstitallsaktig, Motown-ish sak fra 2003 som ble en liten hit i UK. Resten av albumet er dessverre så dårlig at jeg rødmet da jeg hørte på det på Platekompaniet for et par år siden.

Videoen skal visstnok være inspirert av musikalen Sweet Charity fra 1966 som det blant annet er laget film av. I disse dager turnerer vår åttitallsvenninne Molly Ringwald USA som hovedrolleinnehaver i en nyoppsetning av musikalen.

Vel, det mye strike a pose og finurlig dansing i videoen, jeg tipper koreografen har kosa seg skikkelig da han planla det hele. Og Emma ser helt smashing ut!

Etiketter:

 
 

Ny dag, ny mann


Hmm, i dag skal jeg på date igjen. Det er litt tøysete egentlig for jeg er jo ikke klar for å involvere meg i noen ny ennå. Men sant; våren har kommet tilbake, jeg har ny kjole og kan sikkert klare å slå ihjel noen timer med en høy, mørk og rik (?) mann.

Han har forøvrig ganske nylig kommet ut av et tre år langt forhold. Hvis jeg skal stole på det han sier (og det bør jeg vel, ellers har vi nok det man vil kalle et temmelig dårlig utgangspunkt..) så er jeg mer på rebounden enn han! Det syns jeg er ganske underholdende om enn på en litt trist måte.

Men jeg føler hvertfall at jeg har samtaleemnene klare, jeg må bare pugge skjemaet til venstre så går det nok bra. Update følger (kanskje) senere i kveld..

Update: Det var en sånn blahblahblah-hyggelig-å-drikke-vin-og-skravle-men-jeg-har-ikke-det-minste-lyst-til-å-kysse-deg-ting. Vi får se hva som skjer, men det er nok ingen overdrivelse å si at han er neppe mannen i mitt liv.

Etiketter:

 
 

Pengeseier


I dag ble det klart at Larry Birkhead er faren til Anna Nicoles baby. Jeg lurer på om han har tenkt på at han har fått en unge med på kjøpet..

Etiketter:

 
 

En snikende plasttrend


Jeg har de siste månedene observert noen ekstremt stygge plastsandaler rundt omkring i byens skobutikker. I påsken så jeg dem på et par føtter for første gang og det var ikke et vakkert skue. Og i XXL-reklamen som dukket opp på døren min i dag, breier disse plastskoene seg over nesten en hel side. De heter Crocs, du får dem i alle regnbuens farger og produsenten har til og med laget dekor (det ser ut som små klistremerker) som du kan kjøpe og lime på skoene. Til dere som lurer; ja, de lages i voksenstørrelser.

Jeg har bare ett ord for dette; nei. Men til gjengjeld kan jeg si det mange ganger. Nei. Nei. Nei. Nei. Neineineineinei. Nei!

Teorien om at dette er noen lusne og stygge sko støttes av at XXL lister opp ikke mindre enn ti såkalt gode grunner for hvorfor du skal kjøpe deg et par Crocs. Punkt fem er at de er antibakterielle og luktavstøtende. EUU! Når ble det et argument for å kjøpe sko??

Jeg har forøvrig dristet meg inn på www.crocs.com for å ta skoene i nærmere øyesyn uten at det gjorde at jeg likte dem noe bedre. Det viste seg da at Crocs også produserer klær. Men dem turte jeg ikke se på. Det fins grenser.

Etiketter:

 
 

Fantastiske Brenton Woods


Snille Undre fra Undreverset (sorry, jeg skjønner ikke hvordan jeg legger inn en link - kan noen hjelpe?) har forklart meg hvordan jeg legger inn videoer fra youtube. Hurra! Først ute er Gimme little sign fra 1967. Sekstitallet er i grunnen alt man trenger, både hva gjelder musikk og mote. Motown forevah!

Update: Se, nå kan jeg lage linker også, yay! Takk igjen til Undre!

Etiketter:

 
 

Sadistkidsa i kassa på Meny


Hva slags ekle sadister er det egentlig som jobber i matbutikker nå for tiden? En ting er jo at de aldri - aldri! - er til hjelp når man spør dem om noe, en annen ting er den kjipe hviskestemmen de bruker når de ser at du drister deg til å ha mp3-propper i ørene når de ekspederer deg.

Det slår nemlig aldri feil. Hører jeg på musikk (veldig veldig lavt selvsagt), eller om jeg for den saks skyld bare har pluggene i ørene, så kan du banne på at hun i kassen bruker sin aller laveste hviskestemme når hun spør om jeg skal ha pose. Bare for å være vemmelig. Og som regel går det jo greit at hun hvisker, for etter en del år med musikk i ørene har jeg lært meg å lese på leppene ganske bra (flaks for meg hvis jeg blir døv i mitt neste liv.. eller i dette livet også, når jeg tenker meg om). Men noen ganger er det visst ikke slemt nok for den lille kasse-kiden å hviske, så hun mumler i tillegg sånn at det er helt umulig å gjette seg til at hun faktisk lurer på om jeg har lyst til å betale en krone for å få en plastpose av henne.

Jeg har sittet i kassa selv noen sommere for hundre år siden og ja; jeg vet at det fins irriterende kunder. Men JEG er jo ikke en av dem!!

Etiketter:

 
 

Litt dårlig beregna


NTB melder at det i det pågående presidentvalget i Øst-Timor har oppstått en krise; de har rett og slett gått tom for stemmesedler! Dette er et land hvor det bor færre enn en million mennesker og bare drøyt 500 000 av dem har stemmerett.

Folkene på Øst-Timor burde ta lærdom av det logistiske mirakelet av et valg som foregikk i DR Kongo i fjor. Der ble 30 millioner stemmesedler distribuert til om lag 50 000 valglokaler – i et land på størrelse med hele Vest-Europa, der infrastruktur som f.eks veier er nesten ikke-eksisterende.

Øst-timoreserne kan dessuten gjerne bli inspirert av den fredlige gjennomføringen av valget som folkene i Kongo overrasket verden med (vel, de som gadd å følge med da) - både under valget og etter at det ble klart at Joseph Kabila skulle fortsette som landets president.

Etiketter: , ,

 
 

Farvel limbolatland!


Ti dager i limbolatland er over og i dag var det tilbake på jobb. Noe som faktisk viste seg å bli mindre smertefullt enn antatt, kanskje jeg rett og slett var klar for litt nye impulser igjen. Det er hvertfall en fryd å få avisen levert på døren etter uendelig lang tid uten ordentlige nyheter. Jeg er faktisk så overveldet av all informasjonen at jeg må lese avisen i flere omganger - det blir for mye å ta inn alt på en gang.

Og når det kommer mye inn i hodet så kommer det jo ofte mye ut igjen også. Det kan komme til å bli en lang bloggekveld..

Etiketter:

 
 

Yaikes!


Det snør!! Hva skjedde med våren? Kaldt er det også blitt, så utrolig barnslig av naturen å holde på på den måten. Er det ikke nok at de i Nordnorge lider? Jeg hadde alt begynt å glede meg til strømpefrie ben og sandaler, men innser jo nå at det kanskje er en bitteliten stund til det kommer til å skje..

Etiketter:

 
 

Single-funderinger


Innimellom tenker jeg at det er noen mennesker som har et sånt kjæresteforhold-gen og så er det noen som ikke har det. Jeg hører da til sistnevnte gruppe.

Og andre ganger prøver jeg å pønske ut noen litt mindre deterministiske tanker om hvorfor noen er single - mer eller mindre ufrivillig - mens andre ikke er det (de som er frivillig single trenger jeg jo ikke å pønske så mye på). For hvorfor er det massevis av vakre, kloke og morsomme mennesker som leter og leter etter en kjæreste men som liksom aldri får det helt til å funke? (Det at det er mange som verken er særlig vakre, kloke eller morsomme og som likevel tilsynelatende lever godt fornøyde i parforhold, skal jeg la ligge her).

Teori nummer 1:
En diskusjon jeg har hatt med flere av vennene mine i det siste - forsåvidt både de single og de som har kjæreste - er hva som skal til for at man er fornøyd i et forhold. Det viser seg nemlig at det fins folk som er fornøyd med å være i et sånn helt greit, fint, ok forhold, og det finner jeg både urovekkende og sjokkerende. Jeg tenker at hvis jeg først skal gi opp de privilegiene jeg har som single (jada, jeg innser at det er noen privilegier) så skal det være for å oppleve noe helt fantastisk med en som tilfører livet mitt noe ekstra; en som får det til å kile i magen og boble i hodet. Kanskje det er sånn at vi som legger lista høyt må finne oss i å lete lenge for å finne det vi er ute etter?

Teori nummer 2
En av kompisene mine glimter innimellom til med et og annet gullkorn. Han sa engang at jeg kanskje er single fordi jeg alltid velger den enkleste løsningen der og da og aldri orker å holde ut og ha det litt kjipt innimellom. Jeg kan ikke skryte på meg massevis av langt-forhold-erfaring, men etter hva jeg har skjønt så er det selv i de beste forhold litt småkjipt fra tid til annen. Og som langtidssingle så er det fristende å stadig velge den enkle løsningen, den som fører meg tilbake til det livet jeg kjenner og mestrer - det livet som ikke krever at jeg gjør meg selv sårbar overfor en annen person.

Teori nummer 3:
En av de dagene jeg sutret over singlestatusen til min ofte brutalt ærlige Søster, prøvde jeg å gi meg selv litt håp og avslutte sutringen med å si noe sånt som at "jaja, det er jo nå flere og flere som har vært single lenge som finner den de har lett etter.. Og hvis de kan, hvorfor skulle ikke jeg?". Søstern skjønte tydeligvis ikke at det siste var ment som et rent retorisk spørsmål og sa derfor prompte: "Fordi du prøver for hardt". Sukk.

Alle de andre teoriene
Jeg kan veldig enkelt vise til eksempler som motbeviser teoriene over. Og jeg tror at det er like mange forklaringer på hvorfor vi er single som det fins single selv. Noen er single fordi de er sjenerte, noen henger med de samme folkene hele tiden og blir aldri kjent med noen nye, noen er redde for å bli såra, noen har ikke glemt eksen, noen har egentlig ikke lyst på kjæreste (men føler at de burde ha en - av en million andre grunner), noen har ikke tid til å date, noen har kanskje egentlig gitt opp, noen har urimelige krav til en potensiell kjæreste, noen har for dårlig selvtillitt, noen har feil fokus, noen har for mange fokus eller kanskje ikke noe fokus i det hele tatt, noen tør ikke forelske seg, noen forelsker seg kanskje stadig vekk, men i feil person..

For min del gjelder følgende kloke ord: Kjærligheten seirer når noen tør å gi helhjertet av seg selv. Oh-la-la!

Etiketter:

 
 

Påskeegg


Påskeaften har i dag blitt feiret hos Søstern i tradisjonell stil med lam til middag og familiær leting etter påskeegg (jeg fant mitt sist! hmpfr). Jeg kom på at jeg i grunnen var ganske blank på hva egg har med påske å gjøre, så jeg lette litt på nettet og her er noe av det jeg fant:

Påskeharen er visstnok den som kommer med eggene og gjemmer dem i hagen påskemorgen. Det at påskeharen er en protestantisk tradisjon, blir forklart med at det i katolske områder på 1700-tallet bygde seg opp store lagre av egg gjennom fastetiden før påske. Ettersom protestantene ikke ville gjøre barna sine oppmerksom på den katolske skikken med faste, kom de opp med påskeharen som forklaring på hvorfor det var så mange egg. Clever!

En fantastiske historie fra Ukraina forteller at verden skal fortsette så lenge folk holder på tradisjonen med påskeegg. Hvis man slutter med dette skal en forferdelig orm som frem til nå har vært lenket fast, ødelegge hele verden. Hvert år sender ormen ut tjenere for å se hvor mange egg som har blitt laget og hvis det er få, løsner lenkene hans litt. Hvis det derimot er mange påskeegg, blir lenkene strammere og det gode vinner over det onde i enda et år.

Vel, om noen lurte på om de skulle spise et marsipanegg til så vet de nå forhåpentligvis hvilket ansvar som hviler på deres skuldre.

Etiketter:

 
 

Jørgens piler


Rett før jeg skulle legge meg i går kveld fikk jeg en mms fra et ukjent nummer. Telefonen min er vanligvis utrolig sær på mms-er; har den mottatt en så nekter den å motta flere før jeg har slettet den første, skrudd telefonen helt av og så på igjen. Men denne gangen var den så medgjørlig som aldri før.

Må si jeg ble temmelig overrasket da jeg så at meldingen var et rødt lite hjerte med piler som kom susende og en liten tjukk Amor som kom flyvende forbi. Det var da veldig hyggelig om enn på en litt pubertal måte. Hvem av mine venner sender sånt?

Det viste seg å være en gutt som heter Jørgen som har sendt meldingen til feil nummer. Han er en liten kid som bor ute i Østfold (jeg har googlet han, så klart) og som sikkert er sprengforelska i en eller annen jente med musefletter. I går kveld (du er temmelig sent oppe syns jeg, Jørgen!) tok han mot til seg og brukte en anselig del av lommepengene sine på å sende museflettejenta en hjerte-mms. Stakkars Jørgen, han ante jo ikke at han sendte meldingen til feil nummer. Og nå sitter han der med hjertet i hånden, blakk og skuffa over at hun ikke svarer.

Det eneste rette å gjøre er selvsagt å sende en vennlig melding til Jørgen og si at Amoren hans ikke akkurat skjøt blink. Og det skal jeg gjøre. Men jeg må si at når han nå først skulle sende meldingen til feil nummer så er jeg jammen ganske glad for at han sendte den til meg!

Etiketter:

 
 

På solsiden


I dag fikk jeg tilfeldigvis med meg siste halvdel av den norske filmen På Solsiden fra 1956, som ble vist på Nrk2. Jeg ble helt henført av uttrykket i filmen; mennene springer rundt og er vekselvis herlig fjollete og riktige gentlemen og kvinnene er ertende og sårbart desperate. Og alle bruker ord som vidunderlig, merkverdig, elskelig, simpelthen og forbløffet.

De ror og seiler og bader og forelsker seg og det at man kun har kjent hverandre en eneste dag er ingen hindring for å forlove seg. De gamle klager over de unge og og de unge klager over de gamle - sånn omtrent som det er et halvt århundre senere, med andre ord.

Og så er de sjarmerende teatralske i sin lidenskap og kyssene deres ser ut som rene lidelsen. Jeg elsker gamle filmer!

Etiketter:

 
 

Min heltinne Momo


Life holds one great but quite commonplace mystery. Though shared by each of us and known to all, it seldom rates a second thought. That mystery, which most of us take for granted and never think twice about, is time. Calendars and clocks exist to measure time, but that signifies little because we all know that an hour can seem as an eternity or pass in a flash, according to how we spend it.

Time is life itself, and life resides in the human heart.


Så lenge jeg kan huske har jeg vært fascinert av tiden - hvordan den noen ganger flyr avgårde mens den andre ganger er seig som sirup. Særlig da jeg var liten var dette et fascinerende konsept fordi jeg da hadde mye mindre innflytelse på de situasjonene hvor tiden gikk sakte enn jeg har nå. Som barn kjeder man seg jo innimellom, nå kan jeg ikke huske sist gang det skjedde. Derimot syns jeg tiden bare går fortere og fortere - jeg holder på å bli gammel!

Jeg antar at denne fascinasjonen er noe av grunnen til at en av mine favorittbøker er Momo - kampen om tiden av Michael Ende (han som også skrev Den uendelige historien). Boken handler om lille Momo som alle er så glade i, hun har nemlig all tid i verden til å lytte til det andre forteller. Hennes verden snus på hodet når de grå herrene dukker opp og begynner å overtale folk til å sette inn tiden sin i deres Tidssparebank. Ved å stadig "spare" mer og mer tid glemmer folk å leve her og nå, og livene deres blir preget av stress og kav. Gjennom et modig stunt klarer til slutt vår heltinne å redde menneskeheten og alt ender godt, akkurat som det skal i eventyr.

Etiketter:

 
 

Sykkeltur


På søndag satt jeg tre timer i solskinnet i Botanisk hage og leste bok og drakk kaffe fra termos. Digg! På mandag kjøpte jeg ny sykkel (den første nye sykkelen siden jeg var tretten!), så planen i dag var å sykle til Frognerparken og henge der med bok og termoskaffe. Desverre var det blitt overskyet og litt kaldt så jeg orket ikke sitte så lenge. Men å sykle på ny sykkel var uansett fantastisk!

I kveld er planen å bli med noen kompiser på Justisen. Problemet er jo at jeg er skikkelig blakk og en hel kveld med vinglass etter vinglass blir fort ganske dyrt. Hmmm, what to do?

Etiketter:

 
 

Blakk

Det er helt utrolig at jeg har klart å bruke opp alle pengene mine - igjen! Dette skjedde aldri før i tiden, selv ikke da jeg var student hadde jeg for vane å være blakk. Det virker nesten som jo mer penger jeg har mellom hendene, jo dårligere blir jeg til å disponere dem. Sparekontoen som i teorien burde inneholde sånn ca en månedslønn i tilfelle regnværsdager blir stadig tommere etter som jeg ca annenhver måned må låne litt penger av meg selv rett før lønning og ikke er imponerende flink til å betale tilbake til meg selv. Forresten er "rett før lønning" ikke helt riktig - denne måneden tok jeg opp mitt første selvlån ca midt i perioden. Ikke bra! Full skjerpings må til (og hva i all verden bruker jeg alle pengene på??)

Etiketter:

 
 

Bytte jobb?


Har eglet meg inn på familien til Søstern i dag, det var som alltid utrolig hyggelig. Temaet for gårsdagens blogginnlegg kom selvsagt opp etter at gullungene hadde lagt seg, og Søstern var hjertens enig med meg i at jeg har vært en dust (takk for den ærligheten).

Fornuftig som hun er mener hun at dating er en elendig måte å bli kjent med noen på, og hun lanserte derfor et forslag om at jeg sporenstreks bytter jobb til et sted som har en høyere andel menn enn nåværende bransje (skal ikke så mye til for å slå den). På den måten kan man bli kjent med eventuelle kandidater i en mindre kunstig setting. Det er godt ment, men jeg vet ikke helt jeg - jobbsøk hvor det viktigste kriteriet er kjønnssammensetningen på den potensielle arbeidsplassen? Er jeg virkelig så desperat? I think not.

Etiketter:

 
 

Om å være livredd


Noen ganger er jeg ganske så makeløs. Og noen ganger er jeg bare livredd. I det siste har jeg vært begge deler. For noen ganske få uker siden møtte jeg en mann som fra første date proklamerte at han likte meg - vel, ikke bare likte, han syntes jeg var helt fantastisk! Det er sjelden kost når man dater hovedstadens menn, de pleier å være langt mer forbeholdne i sine tilbakemeldinger. Etter verdens lengste første date ble jeg høflig eskortert hjem i taxi og oppdaget da jeg våknet dagen etter at helten fra dagen før hadde sendt en melding da han kom hjem den natten hvor han takket for en strålende kveld og lurte på når vi kunne møtes neste gang.

Vel, for å gjøre en lang historie kort; den første uken var fantastisk, den andre uken tilbragte vi med å fortelle hverandre om vår stadig økende usikkerhet på om dette kunne komme til å gå bra og før jeg visste ordet av det var hele greia over.

Hvordan går det an? Er det mulig å bli så skadeskutt etter et ukjent antall skuffelser at man ender opp med å surre i stykker noe som kanskje kunne blitt noe helt fantastisk - bare fordi man er så redd for å bli såra? Kan man møte noen som er oppriktig og snill og likevel tro at han er selvsentrert og uærlig? Skulle ikke tro det gikk an, men joda, det er visst akkurat det jeg har gjort. Og som om det ikke var nok, så har jeg tilbragt den siste uken med å ydmyke meg selv gjennom alt for mange ord i alt for mange mailer til denne tapte helt, slik at sjansen for at han har så mye som et fnugg av respekt igjen for meg er temmelig minimal.

Vel, om ikke annet så får vi håpe jeg har lært såpass av dette at jeg er litt mindre livredd neste gang. Det er greit å ha drittsekkradar men den bør helst slå ut på drittsekker og ikke på de andre. Og om jeg ikke visste det fra før så vet jeg det hvertfall nå; går man og venter på at katastrofen skal inntreffe så er det neppe særlig lenge til akkurat det skjer.

Etiketter:

 
 

Det første innlegget

Hmm.. første innlegg. Kjenner prestasjonsangsten komme krypende, men hei; det er jo ingen som vet om denne bloggen (ennå) og hvertfall ingen som vet at det er jeg som skriver den.

Tenkte jeg skulle skrive det som faller meg inn, har ingen klar plan om å skrive om et spesielt tema. Jeg skriver for min egen del og om noen andre skulle slumpe til å synes det er interessant så er det jo fint det!

Etiketter: