<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Savnet: Guri, Søren, Mikkel, Per og Gutten

Det fins folk jeg lurer på hvor har blitt av, det virker som de bare har forsvunnet uten at noen har lagt merke til det. Jeg er litt usikker på hvem de egentlig er – eller var – men likevel føles mange av dem som gamle kjente.

Den første som herved meldes savnet er Guri Malla. Guri var ofte til stede der det skjedde noe overraskende og uventet. Litt som en proaktiv journalist med ekstreme talenter innenfor det å forutse hvor det kom til å skje noe, var Guri alltid på pletten og hjalp folk når de trengte å få uttrykk for beundring eller forbauselse.

Den neste i savnet-rekka er Søren Klype. Søren var ikke like positiv innstilt til livet som Guri, han dukket ofte opp når noe hadde gått litt skeis og folk var sinna. Han var ikke venn med de tøffeste gutta men trivdes godt i selskapet til eldre kvinner og Montebellianere.

Duste Mikkel var ikke særlig populær, er jeg redd. Folk så på han som litt av en tomsing og han ble ofte observert sammen med mennesker som nok ikke akkurat var de skarpeste knivene i skuffen. Innimellom hang han også sammen med folk som gjorde ukloke ting eller som dummet seg ut.

Viktig Per var av et helt annet kaliber. Han var i grunnen en ganske oppblåst type som alltid trodde at han var bedre enn alle andre. Som regel hadde ikke disse antagelsene noen særlig forankring i virkeligheten og Per var dermed dessverre en fyr med svært få venner.

Den siste som etterlyses er Gutten i Røyken. Det er uvisst om han faktisk vokste opp i Røyken men det som hvert fall er sikkert er at han alltid opptrådte med en sky av røyk rundt seg. Hvem han egentlig var er høyst usikkert, og enkelte vil nok hevde at han selv var svært bevisst på å opprettholde en viss mystikk rundt sin egen person.

Hvor ble de av, alle sammen? De kan verken ses eller høres lengre og det virker ikke som de er særlig dypt savnet heller. Har de gått under jorden og mens de venter på at nye eller gamle venner skal finne dem igjen? Er de døde? Sover de? Har noen kidnappet dem? Eller lever de herrens glade dager der ute et sted sammen med Ruskomsnusk, Nifs og Sosekopp?

Etiketter:

 
 

Prøvesang og quiz

Som kjent var jeg og prøvesang for et kor på tirsdag. Jeg antar at dere nærmest dør av spenning etter å få vite om jeg blir korjente eller ei og jeg skal ikke være kjip og la være å fortelle hvordan det gikk.

Det gikk dårlig. Eller, jeg kom ikke med men jeg er ikke så sikker på om det egentlig er så ille. En ting er jo at det etter mange år med totalt fravær av forpliktende fritidsaktiviteter virker litt skummelt å måtte prioritere faste ukentlige korøvelser, øvelseshelger og konserter. Kanskje jeg ikke hadde taklet presset?

Dessuten var jeg samme dag på den første av det som forhåpentligvis blir en lang rekke av pubquizer med mine eksellente venner. Ettersom jeg dessverre (foreløpig?) ikke er særlig god på å være to steder på en gang så ville quiz måttet ryke hvis jeg hadde kommet med i koret og det ville vært ganske leit.

(Og sist men ikke minst så hadde korøvelsene kommet i veien for So you think you can dance som er mitt favoritt-tv-program, men det tør jeg ikke si høyt.)

Etiketter:

 
 

Jobbirritasjoner

Det er ikke meg det er noe galt med, det er alle de andre. Noen dager er verden befolket av idioter og alt og alle er plagsomme. Her er topp ti-listen over de verste jobbirritasjonene:

1. Når alle penisforlengende mailer havner i innboksen min i stedet for i spamfilteret
2. Når de jeg trenger å snakke med stadig sitter og skravler inne på en annens kontor. ”Møte” du liksom – du lurer ikke meg!
3. Når telefonen ringer og vedkommende i den andre enden av linja er sinna før jeg har rukket å si hallo. Å snakke i telefon med noen som tygger tyggis rett inn i røret er heller ingen höjdare
4. Når noen har spist opp all frukten
5. Samtalesnyltere i lunsjen. En samtalesnylter er en som bare sitter og hører på det som blir sagt uten å bidra til at lunsjen blir et hyggelig avbrekk i arbeidsdagen
6. Når man blir forstyrret midt i en viktig kaffepause
7. Når kopimaskinen ikke virker, selv etter at jeg har (forsøkt å) reparert den. Særlig hvis feilen oppstod da den som var før meg holdt på å kopiere, og vedkommende bare har gått fra problemene
8. Møteplagere. De snakker masse om irrelevante ting som de har opplevd og er kritiske til alle nye ideer uten å komme med noen forslag selv. Skaper dårlig stemning og ekstremt lange møter
9. Når det er tomt for kaffe. Det er mer enn en irritasjon forresten – det grenser mot krise
10. Folk som ombestemmer seg tusen ganger og gir en million beskjeder og kontrabeskjeder i løpet av en planleggingsfase

Etiketter:

 
 

En svært underholdende lunsj

Dagens lunsjsamtale var sykere enn på lenge. Det liker jeg.

Først snakket vi om alternative karriereveier for en fotointeressert kollega. Etter å ha slått fast at det er mulig å overleve som matfotograf og dessuten fått vite at det fins folk som er eksperter på å lage erotiske kaker, ble konklusjonen selvsagt at hennes fremtidige nisjebaserte karriere vil være å jobbe som erotisk matfotograf. (Om det da er fotografen som er erotisk eller om det er maten som er det, kan jo diskuteres).

Videre snakket vi om amming (for diskret offentlig amming, mot å legge igjen bæsjebleier på kafebordet når man går). Fascinerende nok viser det seg at amming aldeles ikke er reservert kvinner som har født. Ikke bare kan kvinner som ikke (nylig) har født begynne å produsere melkefremkallende hormoner ved å være mye sammen med nybakte mødre og/eller deres barn, men menn kan også klare å klemme ut en melke-lignende substans fra de tidligere antatt ubrukelige brystvortene sine. Det er bare snakk om nok stimuli over et par uker eller store nok mengder anabole steroider.

Jeg skulle ønske alle lunsjer var like underholdende.

Etiketter:

 
 

Flink i fin kjole

Jeg er flink i jobben min. Noen ganger er jeg strålende genial og andre ganger litt lat, men sånn stort sett er det ingen som har noe å klage på. Det er det heller ingen som gjør. Samtidig er det i grunnen svært sjelden at noen sier at jeg er flink eller at jeg gjør en bra jobb.

Det de tvertimot sier er at jeg har fin kjole. At jeg har en søt te-kopp og at de vil at jeg skal lære dem å sette opp håret sitt sånn som jeg gjør. "Så fin du er i dag" er en gjenganger. Og det er hyggelig det altså, men det føles jo litt pussig å få de samme tilbakemeldingene på jobb som man får ute på byen.

Så da lurer jeg på om jeg bruker opp positiv tilbakemeldingskvoten min på jobben på fine klær og sko eller om det ikke hadde vært noe hyggelig å høre i det hele tatt hvis jeg begynte å kle meg som en slubbert. Burde jeg være glad for at kollegaene mine syns jeg har en fin garderobe eller burde jeg være grinete fordi ingen sier at jeg er dyktig i jobben min?

Etiketter:

 
 

Frøkna er prektig

I dag skal jeg prøvesynge for et kor. Korjenter har kanskje ikke det tøffeste imaget i verden men når jeg nå engang har lyst til å synge og definitivt ikke er keen på hverken Idol-audition eller popstjernekarriere så er det liksom ikke så mange alternativer igjen.

Jeg har prøvesunget for kor to ganger før. Første gang var jeg sju år og seilte forbi åtteårsgrensa i jentekoret hjemme fordi jeg var en smart liten kid som lærte å lese som femåring. Det er jo åpenbart viktig å kunne lese sangtekster når man skal synge i kor og frem til min entré trodde ikke dirigenten at sjuåringer kunne det.

Andre gangen gikk det skikkelig dårlig. Det var femten-seksten år senere og ingen av kor-representantene var påtagelig imponerte over mine leseferdigheter. De var ikke imponerte over min klokkeklare sangstemme heller, men heldigvis har jeg selektiv hukommelse og har glemt hele prøvesyngingen.

Det er flaks for hvis ikke hadde jeg vært skikkelig nervøs i dag. Nå er jeg bare skikkelig cool lissom. Trala!

Etiketter:

 
 

Birkebeinerrittet

Hva er det med all denne syklingen som folk har begynt med? I fjor visste jeg ikke bedre enn at jeg trodde at Birken var noe man tilbakela på ski og i år kjenner jeg opptil flere som faktisk sykler disse 91 kilometrene.
Som jeg har beskrevet i et par poster nå så er jeg ikke så veldig glad i sykkelen min for tiden. Det er en møkkasykkel (og det har ingenting med mine reparasjonstalenter å gjøre) som jeg hater intenst etter å ha tråkket de få kilometrene hjem fra jobb. Hvorfor gidder folk å sitte på et sånt treskeverk i mange mil - for moro skyld?

Dessuten har jeg hørt at menn kan bli sterile av sykling. Eller var det impotente? Uansett, på sykkelen min er det et hull midt i setet. Dette skal visstnok gjøre underverker for spermiene men jeg mener - det sitter på en jentesykkel.

Og egentlig skrev jeg denne posten bare for å kunne skrive Birkebeinerrittet i tittelen. Når Bloggrevyen svikter må jeg ty til Google, sånn er det blitt. Jeg er ei lita hore. Knis.

Etiketter:

 
 

Sykkel-update

I dag har jeg syklet til jobb, hvilket vil si at jeg endelig har fått ordnet sykkelen min. Det tok på langt nær et halvt år å få jobben gjort, slik enkelte har hevdet, og at det ikke faktisk var hull i dekket har ingenting med den saken å gjøre.

Det som feilte sykkelen var at det var hull i toppen på plasthetta som skal sitte over ventilen (slemme naboer?) sånn at plasthetta ikke fungerte som den skulle. Når man skrur den på ventilen så presser den dingsen under nedover og når det er hull i toppen på plasthetta så tyter all luften ut. Hvis du ikke skjønte noe som helst av dette kan du enten håpe at det aldri skjer med din sykkel eller benytte anledningen til å gå ut og sjekke hvordan ventilen på sykkelhjulet ditt faktisk fungerer.

I grunnen er jeg mer enn litt stolt over at jeg fant ut dette helt på egen hånd, hvem trenger vel menn? I det siste har jeg begynt å gå med stripete genser også. Hva blir det neste?

Update til updaten: Jeg trenger noen å slå. Hardt. Nå. Noen frivillige? Jeg har prøvd å slå sykkelen men det gir den blanke i. Akkurat like mye som jeg gir blanke i at jeg har syklet den på felgen hele veien hjem. Det er overraskende tungt å sykle oppoverbakke uten luft i hjulene. Vel, jeg har i det minste fortsatt den stripete genseren.

Etiketter:

 
 

Hemmeligheter

Jeg elsker å vite om hemmeligheter, det får meg til å føle meg viktig. Jeg vet at det er barnslig, men sånn er det nå.

Jeg lurer på om det var min barndoms helt Gullars som sa at hemmeligheter er noe man forteller til en om gangen. Det er sant. Og det er best å være den som fikk vite det først.

Etiketter:

 
 

Pinge Bloggrevyen

Hjelp, jeg får ikke til å pinge Bloggrevyen lengre! Får bare beskjed om at de "Fant dessverre ingen gyldig rss-feed på denne adressen". Det går helt fint å pinge Bloggarkivet og Kule Sider.

Jeg antar at det har noe å gjøre med at jeg registrerte bloggen på Feedburner her om dagen, men jeg får det ikke til å funke når jeg legger inn rss-adressen min derfra heller.

Jeg trenger Bloggrevyen. Kan noen hjelpe, plis?

Etiketter:

 
 

Oslo er et skummelt sted

Min tremenning er 19 år og har bodd hele sitt liv på et lite tettsted på vestlandet med noen hundre innbyggere. Hun er overbevist om at Oslo er et skikkelig skummelt sted hvor hva som helst kan hende med hvem som helst.

For et par-tre år siden skulle hun og en venninne på et arrangement i Oslo og tok toget hit. Vel fremme på Oslo S motet de seg opp og gikk ut for å se seg om i hovedstaden. De kom sånn ca til nederste del av Karl Johan før de ble enige om at dette var grusomt skummelt og pilte tilbake til togstasjonen. Der satt de på en benk og spilte kort i seks samfulle timer, til arrangementet de skulle på begynte.

Jeg kniste godt da hun fortalte meg denne historien og lærte henne "smil og rist på hodet"-trikset som fungerer på alt fra Hafslund-pushere til narkiser og turister (selv om man egentlig bør være litt snill med de siste). Neste gang hun våger seg østover blir det guidet trikketur. Vi kan jo ikke ha noe av at rural ungdom går rundt og er redde for Oslo!

Etiketter:

 
 

Hvor gammel er du?

Innimellom blir jeg spurt om å vise legitimasjon når jeg er på polet eller skal inn på et utested. Det er som regel bare hyggelig og jeg tar det selvsagt som en bekreftelse på mitt duggfriske og evigunge utseende.

Men når ble det greit å kreve å få vite hvor gamle folk man møter på byen er? I går danset jeg litt med en fyr på Soria Moria og etterpå var han totalt opphengt i å få vite hvor gammel jeg var. Det gikk så langt at jeg måtte dra frem legitimasjon for å få han til å slutte å mase, og selv om jeg prøver å ta det som et slags kompliment klarer jeg ikke å tenke at det var noe annet enn ufint. Og dessuten kan det da ikke spille noen rolle om jeg er tjue, tredve eller førti så lenge han syns jeg er søt og hyggelig å snakke med?

I rettferdighetens navn skal det sies at han helt klart var lettet over at jeg var eldre enn han hadde trodd, men rett etter begynte han å snakke om de fire ungene vi skulle få sammen og da var det definitivt på tide å gå.

Etiketter:

 
 

Perfeksjon

Denne helgen blir perfekt, jeg bare vet det. Sola skinner og det er sommer i byen og folk er blide og løse tråder har samlet seg vakkert i en avsluttet knute som nå kan få ligge i fred.

I kveld blir det vin og te og kaker og skravling i hagen til Frøken Fräken, og ettersom fokuset nok vil ligge mer på vin enn på te skal man kanskje ikke se helt bort fra at vi ramler på byen i løpet av kvelden. Og i morgen skal jeg møte en annen venninne - planen er å gjøre noe som inneholder antistress og solskinn. Er jeg riktig heldig er hun like klar for øytur som jeg er - det blir i så fall min første sådan i år, noe som egentlig er intet mindre enn en skandale.

Og så har jeg fått låne Ringenes Herre-dvd av min ubrukelige homovenn (han kan visst brukes til noe likevel), så da er søndagen reddet også.

Ut i sola og opp i trærne alle sammen!

Etiketter:

 
 

Noen klemmer setter spor

Noen klemmer setter fysiske spor. Man kjenner den andres kinn inntil sitt eget lenge etter at klemmen er over og klemmeren borte. Jeg vet ikke om det er bra. Hadde det bare vært spor på kinnet hadde det kanskje ikke gjort så mye, men noen klemmer sniker seg inn i hjertet og opp bak øynene. Der sitter de og presser til det gjør vondt og halsen snører seg sammen som skolissene på en altfor trang sko.

Noen klemmer fester seg i magen som en verkende klump som ikke blir borte selv om den burde det. Selv om det er meningsløst at den sitter der og verker. Selv om hodet sier til den at den har å fjerne seg. Sånne verkende klumper hører ikke på noen, de blir der de er til jobben deres er gjort.

Noen klemmer glemmer man ikke, de klistrer seg fast til minnet - i hodet, i magen og i hjertet. Der blir de helt til det kommer en annen klem som trenger plass, som dytter dem vekk og inn i glemselen.

Din klem var sånn.

Etiketter:

 
 

Regina Spektor: Fidelity



Regina Spektor er neppe et nytt bekjentskap for noen, men det gjør jo ingenting. Og denne sangen er så fin så fin, og det er jammen videoen også. Og så synger hun om å være redd, og det vet jeg alt om.

I never loved nobody fully
Always one foot on the ground


Fine damen.

Etiketter:

 
 

Gjør din plikt

Egoisten har lansert valg i Bloggebyen. Foreløpig leder Høyre med usaklige 49 prosent, noe som både er en skandale og som dessuten ikke har rot i noe i nærheten av virkeligheten.

Så kom igjen kamerater, gå bort dit og avgi din sosialdemokratiske stemme - nuh! Du har inntil i morgen tidlig kl ni å rette opp i skjevhetene der borte.

Etiketter:

 
 

Frøkna gliser


Frøkna gliser i dag. Litt usikkert, men bredt. Fornøyd og forventningsfullt. Noen ganger hjelper det visst å mase.


Det kan hende glisinga ikke varer så lenge, og hvis så kommer dere nok til å få merke det. Men den tid den sorg.

Etiketter:

 
 

Pokker

Man skulle ikke jobbet med å redde verden. Man skulle jobbet med kommunikasjon. I Hydro, for eksempel.

Man skulle aldeles ikke ha studert på universitetet og hatt en tro på en bedre fremtid for alle og et ønske om å bidra til dette åtte timer om dagen. Man burde heller kommet seg inn i mediebransjen og hatt en far som var ordfører. Det hadde vært bra. Hvis man hadde vært konserndirektør hadde det nok ikke vært noen som fortalte deg at du ikke skal drikke kaffe med kolleger på arbeidsplassens fellesområder. Om noen hadde snakket om hva man skulle og ikke skulle gjøre, så hadde det vært du - mens du la selskapets kommunikasjonsstrageti og drakk kaffe med begge hender.

Og så skulle man hatt en konto i Sveits og en arbeidsgiver som syntes synd på deg og ga deg permisjon med lønn når noen begynte å bråke. Masse lønn. Mye mer lønn enn man får hvis man for eksempel prøver å redde verden. Pokker, at det går an å velge så feil.

Etiketter:

 
 

Dating og lotto

Jeg er jo en super jente. Det er strengt tatt ingenting galt med meg, ikke som jeg kan komme på i hvert fall. Så med mindre det er noe galt med alle menn jeg møter på min vei (litt tvilsomt kanskje) så må det være date-teknikken min det skorter litt på. Eventuelt deres date-teknikk da, men den er det jo litt vanskeligere for meg å gjøre noe med. Poenget er uansett at jeg ikke akkurat har èn teknikk som jeg bruker igjen og igjen; man prøver jo å tilpasse seg litt og se an ting og folk og den slags. Men kanskje det er nettopp det som er feilen?

Si at man for eksempel spiller lotto. Hvis du spiller lotto med ulik tallrekke hver uke så kan du risikere at den tallrekka du brukte forrige uke går inn denne uka. Og da er du jo like langt. Hvis man derimot bruker samme tallrekke hver bidige uke, år ut og år inn – så kan det jo hende den går inn til slutt og da – BINGO! Eller – LOTTO! – blir det vel kanskje heller i dette tilfellet.

Ikke at jeg dater hver uke da. Men sant.

Etiketter:

 
 

Hvordan få mann og barn

I går var jeg på kino og så Knocked Up. Kall meg gjerne shallow og teit men jeg er utrolig glad i sånne romantiske komedier, så bortsett fra at den var i overkant lang og hadde litt for mye guttete kroppshumor for min smak, så var jeg storfornøyd.

Det som var så bra med den filmen var at den la frem en helt ny fremgangsmåte for realisering av mitt ønske om mann og barn. Dumme meg har gått rundt og trodd at jeg først må finne en bra mann og så eventuelt få barn med han, men det er jo slett ikke nødvendig. Hvis man skal tro på filmen (og det skal man jo, Hollywood juger da aldri) så er det en vel så god strategi å dra på fylla og ha ubeskyttet sex med en eller annen hasjrøykende looser, sånn at det resulterer i en uplanlagt graviditet. For da har man ni måneder på seg hvor man strengt tatt er forpliktet til å prøve å få et forhold til å fungere, og det er jo å gi folk en atskillig bedre sjanse enn den tilmålte halvannen timen man vanligvis har for å gjøre et romantisk inntrykk på noen.

Det som også er så bra er at selv om barnets far i utgangspunktet er en dust uten sosiale antenner og ambisjoner så er tanken på at han skal bli pappa såpass overveldende at han garantert kommer til å skjerpe seg og begynne et ansvarsfullt ni-til-fire-liv. Dermed er det jo definitivt enklere å finne en passende mann; han trenger i grunnen ikke være noe i nærheten av det du kunne tenke deg fordi han kommer til å bli det.

Etiketter:

 
 

Min ubrukelige homovenn

Det sies at alle jenter bør ha en homofil venn. Ikke skjønner jeg hvorfor. Jeg har en, og han er helt ubrukelig.

Ikke har han peiling på styling og make-up. Ikke kan han navnet på noen it-vesker og hva hæler angår så syns han alltid at mine er for høye og upraktiske. Når vi er på homobar sammen og jeg vil danse til Carola/Abba/Grand Prix-sanger så himler han med øynene og sier at det er dårlig musikk. Vi griner aldri sammen i fylla og forteller hverandre hvor glade vi er i hverandre, og han foretrekker øl og svart kaffe fremfor hvitvin og urtete. Min homovenn kjenner en drøss med folk, men stort sett er det bare jenter og andre homoer. Snakk om ubrukelig vennekrets! Dessuten er han ikke venn med meg fordi jeg alltid tar meg bra ut eller fordi jeg har god smak, men derimot fordi jeg er singel (det er han og) og fordi jeg godtar alt han foreslår uten å mukke (tror han).

Men han er ikke min venn fordi han er homo. Han er min venn fordi han har en uovertruffen selvironi, fordi han nesten alltid er med på det jeg foreslår (hah!) og fordi han lager en absurd god karrisuppe. Han er ikke den første som melder seg til å hjelpe meg med å olje vinduslåsene/fikse sykkelen/renske sluket på badet, men han forteller meg gjerne om ny musikk han har oppdaget og er himla god på meningsløs og svært underholdende mail-ping-pong. Han kan være like irriterende stille som en hvilken som helst hetero men det er aldri fordi han lurer på hvordan jeg ser ut naken. Og han har en svært sympatisk tiltro til at de fleste små ujevnheter etterhvert blir visket ut i den store kosmiske balansen.

Han er ikke min venn fordi han er homo. Han er min venn fordi han er et bra menneske. Rett og slett.

Update: Det var visst ikke bra nok å kalle maten han lager karrisuppe, jeg har nå fått beskjed om at retten heter mulligatawny. Nevnte jeg at han er den største systematikeren jeg vet om?

Etiketter:

 
 

Frøkna drømmer

Hva underbevisstheten min styrer med om dagen er jeg litt usikker på. Her forleden drømte jeg at jeg møtte på eksen og at han var blitt temmelig tjukk. Og i natt drømte jeg at en mann jeg knapt kjente (og ikke likte særlig godt heller) fridde til meg og at jeg tvilende svarte ja. Forlovelsesringen var heftig og sikkert skikkelig dyr med en diger stein på. Dessuten var den alt for stor til meg. Jeg mistenker at det var nettopp den som gjorde at jeg aksepterte frieriet og at jeg hadde en skummel plan om å ditche mannen og beholde ringen. Fysjom.

Etiketter:

 
 

Helt hypotetisk

Sett at man for eksempel, sånn helt hypotetisk, hadde snublet over noen i Bloggpolis som man syntes var både intelligent og morsom. I denne byen, der alle flørter med alle og ingen egentlig vet noe om noen andre enn seg selv, så kunne det kanskje hende at man hadde sveipet bortom noen som kunne virke som et bra menneske. Hva skulle man gjort da?

Eller sett at man kanskje hadde oppdaget noen som tilfeldigvis jobbet i samme bygning som en selv og som man ikke visste noe som helst om, unntatt at man var ganske sikker på at denne oppdagelsen var gjensidig. Og hvis det for eksempel var sånn at man overraskende ofte befant seg på samme trikk eller på samme kafe som dette mennesket som kanskje og kanskje ikke kunne vise seg å være noen det kunne være fint å bli litt kjent med. Hva i all verden skulle man gjort da?

Helt hypotetisk altså. Selvfølgelig.

Etiketter:

 
 

Singlefunderinger 2

En kompis av meg fortalte nylig at han og kjæresten planlegger å flytte femti mil herfra, til det stedet hun opprinnelig kommer fra. Han kjenner ingen der, og bortsett fra at jeg syns det er skikkelig kjipt at han skal flytte fra Oslo så beundrer jeg viljen hans til å sette kjærestens ønsker foran sine egne. Kunne jeg gjort det samme?

Jeg er usikker. Det beste i slike situasjoner er jo å finne et kompromiss som begge kan leve med og jeg vet jo egentlig ikke hvor mye eller lite han føler at han ofrer med dette. Men hvis man i et parforhold har totalt motstridende ønsker i forhold til viktige ting (sånn som hvor man skal bo), hva gjør man da?

I A-magasinet i går kunne man lese samlivsekspert Frode Thuens tanker om det å leve med en som ikke føles som "den rette". I følge han trenger ikke et forhold med den nest beste å være noe dårligere enn de som føler at de har funnet mannen/kvinnen i sitt liv. I essens blir det vel noe sånt som "if you can't be with the one you love, love the one you're with".

Er det dette som er hemmeligheten til de som lever i forhold? Er det min håpløst romantiske og urealistiske søken etter "den ene", og manglende ønske om å leve sammen med en som føles litt rett, men ikke helt rett som har resultert i min status som langtidssingle? Jeg liker hvertfall å tro at når jeg treffer han jeg vil leve sammen med så vil jeg også finne viljen til å sette hans ønsker og behov foran mine egne.

(Dette er en slags fortsettelse av denne posten)

Etiketter:

 
 

Ohio Express: Yummi Yummi Yummi



Her er sangen som jeg plagde sjåførene mine med på bilturen i sommer, knis. Ikke skjønner jeg hvorfor de ikke ble spretne og happy av en sånn gladsang, men de (særlig den ene, vil jeg si) kunne i høyden strekke seg til et fnisete men foraktfullt fnys. Selv blir jeg ordentlig blid av å høre litt yummi yummi yummi - faktisk såpass at jeg har den som ringetone på mobilen. Så hvis dere plutselig hører Ohio Express på trikken er sjansene ganske store for at Frøken M er i nærheten.

Ohio Express er forøvrig et tøyseband fra sekstitallet. Denne sangen ga de ut i 1968 og den blir ansett for å eksemplifisere selve essensen av tyggegummi-pop.

Etiketter:

 
 

Noe å glede seg til

Selv om høst ikke er like spennende nå som da man gikk på barneskolen og hadde fått nytt pennal til skolestart, eller da man gikk på ungdomsskolen og lurte på om noen av guttene i klassen hadde blitt kjekke i løpet av sommeren, så er det jo alltid noe å glede seg til.

Denne høsten gleder jeg meg til å:

- Spille skandaløst useriøs løkkefotball sammen med venner som er like dårlige som meg
- Lese de geniale bøkene jeg kjøpte i Fjærland i sommer
- Endelig kaste ut skinny jeansene og kanskje kjøpe et par langt mer behagelige slengbukser (som er på vei inn - igjen)
- Finne og innrede drømmeleiligheten
- Reise til Thailand og Indonesia
- Invitere mine superhyggelige venner til middagsselskap
- Lære meg å like sushi
- Oppdage mer fantastisk musikk (for eksempel gjennom Indiebloggen)
- Kanskje gjøre et karrieremove
- Begynne med faste bridge-kvelder med tre venninner – portvin, kjole og høye hæler er påbudt
- Overvære min første cricketkamp på Ekebergsletta
- Finne de perfekte støvlettene

Hva gleder du deg til?

Etiketter:

 
 

Frøkna er klar for valget

Jeg er en sånn en som bestemmer meg for hvem jeg skal stemme på rett før hvert valg. Jeg har ikke ett parti som jeg stemmer på etter autopilot, selv om det åpenbart er noen partier som aldri er med i mine vurderinger. Så hvis du irriterer deg over fleskete valgløfter og urealistiske politikerutspill i media så er det litt min skyld, siden jeg er en av dem politikerne prøver å overbevise og omvende. Unnskyld for det.

Men nå har jeg bestemt meg, det ble plutselig ganske enkelt. For i dag gikk Ap ut og sa at de vil stenge sentrum innenfor Ring 1 for biler. Hurra! Hvis jeg hadde vært politiker ville det vært en av de sakene jeg hadde jobbet for. Hva skal vi med alle disse bilene i sentrum? De er jo bare i veien for sykler og trikker og gående. Bilfritt sentrum - jeg gleder meg!

Etiketter: ,

 
 

Jeg er ei sjuske

Jeg er skikkelig sjuskete. Jeg spiser egg som er mange måneder gamle og bryr meg ikke om at de har gått ut på dato for lenge siden. Jeg vasker så godt som aldri gulvene mine - man har da støvsuger! Leverposteien lever godt i mitt kjøleskap helt til den mugner - og har jeg lyst på leverpostei den dagen også så skjærer jeg vekk muggen og spiser resten.

Jeg vasker ikke undertøyet jeg kjøper før jeg begynner å bruke det og når jeg vasker undertøy så syns jeg det holder med førti grader. Det er faktisk ikke mer møkkete enn at det blir rent da, selv om en tidligere kollega var sjokkert over min manglende kokvasking.

Vinduene i leiligheten har forgjeves ropt etter vasking i et halvt år og det er ikke alltid jeg gidder å støvsuge baksiden av sofaputene (gudmoren min pleide å vaske baksiden av bilder som hang på veggen, du kan si hun var i en litt annen liga enn meg). Jeg vasker aldri grønnsakene før jeg spiser dem og den persiennen i stua som ble ødelagt før jul i fjor henger fortsatt like skakk og skeiv.

Jeg er ei sjuske. Jeg ser kanskje ganske ordentlig ut men det er bare juks.

Etiketter:

 
 

Riddere av Bloggarriket! (Den dagen frøkna ikke lappet sykkeldekk)

I dag er denne frøkna langt mer hjelpesløs enn makeløs og har behov for en ridders praktisk anlagte hjerne og årelange erfaring som handyman. Men det var jo ikke sånn det egentlig skulle være - langt i fra. I dag skulle være dagen da jeg lappet en sykkeldekk for aller første gang.

Ryktene vil ha det til at dette er noe som tar et halvt år å få gjort og bare femten minutter å faktisk utføre. Ikke denne frøkna. Torsdag formiddag, travelt på vei til Øyafestivalen, oppdaget jeg at bakdekket på min nokså nye sykkel var sørgelig flatt. Helt flatt. Paddeflatt. I dag er det tirsdag, altså mindre enn en uke etter (og svært langt fra et halvt år), og jeg har modig gått i gang med sykkellappesett, pumpe og en bøtte med vann (for det har jeg sett at pappaen min bruker). Jeg har fått instrukser fra en mannlig kollega om hvordan dette skal gjøres (derfra kom også den estimerte faktiske tidsbruken, som definitivt er underdrevet) og satte i gang utenfor blokka, sånn at alle naboene hadde orkesterplass til den amatørmessige knotingen min.

Etter noen minutter skjønte jeg at det var lurt å snu sykkelen opp ned. Etter litt strev og enda mer strev hadde jeg fått av dekket og var skikkelig fornøyd med meg selv. "Dette er den typen ting jenter med samboer aldri lærer seg" tenkte jeg stolt. Av med slangen, pumpe den opp og oppi bøtta med den. Ikke noe hull. Ikke en eneste liten boble fra noe sted. Si meg, hvordan kan et dekk være flatbrødflatt hvis det ikke er hull i slangen?

"Kanskje det er noe med ventila", tenkte jeg. "Kanskje den ikke var skrudd helt fast". Inn med slangen igjen og frem med dekk-jekkene for å få det hele på plass. Pumpe. Pumpe-pumpe-pumpe. Fortsatt flatt. Puuuumpe-puuumpe-puuumpe. Flatt. PUMPE-PUMPE-PUMPE! Flatt, flatt, flatt.

Ok, så det er jeg lurer på er dette, kjære riddere og hjelpsomme prinsesser; Er det meningen at jeg skal pumpe opp slangen før jeg setter den på plass i hjulet igjen? I så fall; hvordan i h.. skal det foregå? Vi snakker bakhjul her, og det er bare såvidt jeg klarer å sno slangen forbi bremsene og inn på plass i hjulet i upumpet tilstand. Det er mulig jeg uttrykker meg enormt klønete og sykkel-uproft, men så er jeg litt sinna på sykler på generell basis akkurat nå, og aldeles ikke stolt av meg selv, slik jeg hadde planlagt. Hjelp da!

Etiketter:

 
 

Etterlyses: En helt vanlig gutt

Min single venninne Frøken Fräken snakker mye om helt vanlige gutter. Hun drømmer om en med "Vinstradialekt, mørkt halvlangt hår og brune øyne", men det viktigste er uten tvil at han er helt vanlig.

Jeg tror det hele begynte en helg vi var i skauen og drakk (heh, det hørtes skikkelig bad ut) og kom frem til at vi hadde gjort den samme observasjonen hva gjaldt parforhold. Det viste seg nemlig at vi begge har møtt opptil flere grusomt søte og hyggelige jenter - ikke sånn fotomodellpene, men sånne som man gjerne vil være venninne med - som har snakket mye og hjertelig om sine fantastiske kjærester som de fortsatt er fryktelig forelsket i selv etter mange år. Så ser man selvsagt for seg at disse kjærestene må være noen bemerkelsesverdige menn, men når man til slutt får møte vidundergutta så viser det seg jo at de er - ja nettopp - helt vanlige gutter.

Hva det vil si å være en helt vanlig gutt er er ikke like klart. Den helgen i skauen traff Frøken Fräken en gutt hun mener var helt vanlig, mens jeg heller mer mot at kombinasjonen brannmann/handyhunk med eget firma/en djevel på dansegulvet i grunnen er ganske uvanlig. Noen ganger føler jeg at jeg må forklare for henne at gutter i tredveåra som fortsatt bor på gudsforlatte avkroker på vestlandet kanskje er litt mer vanlige enn hun vil sette pris på, mens andre ganger lurer jeg på om Michael Jackson er den eneste som i hennes hode ikke er helt vanlig. Betegnelsen favner vidt, det kan vi hvertfall være enige om.

Men i bunn og grunn tror jeg vi forstår hverandre - det handler nok egentlig mest om å sjalte vekk de der arrogante, impulsive egoistene (som jeg har beskrevet her) og heller finne de som kanskje ikke er like spennende ved første øyekast men som har lengre holdbarhetstid. For det er jo ikke de kjekkeste gutta man vil leve resten av livet sitt med - men snarere de med Vistradialekt og brune øyne, som man må bruke tid på å bli kjent med. De der helt vanlige guttene.

Etiketter:

 
 

Hvis jeg hadde spilt i band..

..så ville jeg spilt i et sånn passe kjent et. Jeg ville ikke vært vokalist i Rolling Stones liksom, med en permanent hale av paparazzier etter meg - det virker bare stress. Men jeg ville ikke vært med i et helt ukjent band heller, vi skulle vært så kjente at vi kunne loffe rundt og spille på festivaler over hele verden om sommeren og så blitt bedt om å spille på sånne passe store klubber om vinteren.

Vi skulle vært så viktige og kjente at vi kunne skrive nesten hva vi ville på raideren, men så så sympatiske at vi bare ba om epler og øl og rene, tjukke, hvite frottehåndklær backstage. Ikke minst så ville jeg spilt i et band som hadde det morsomt både på og av scenen - sånn at publikum merker den gode stemningen og alle danser hysterisk happy og gliser bredt i flere timer etter at konserten er over.

Kanskje skulle jeg vært bassist. I så fall skulle jeg stått bakerst og vært übercool og hatt kontroll over hele greia. Innimellom skulle jeg ta noen svært overraskende og tilsynelatende umotiverte hopp opp og ned med bassen hengende tungt over skuldrene mine. En gang i året skulle jeg samlet det uoffisielle nettverket av passe kjente bassister som spiller i passe kjente band og så skulle vi festa og lært hverandre basstriks. Alle vet jo at de kjekkeste gutta spiller bass så det hadde garantert vært noen skikkelig gullsamlinger.

Hvis jeg ikke skulle vært bassist så skulle jeg vært vokalist. Stått helt forrest på scena og flørta med publikum og vært vekselsvis sjarmerende og tørrvittig. Når vi spilte de største hitene våre skulle jeg instruert publikum til å danse sammen med meg og siden vi hadde sånne geniale fans ville alle være med å danse og ingen var kjipe og sto bakerst og bare så på.

Nå spiller jeg jo ikke i band da. Men det kunne fort skjedd og da er det bra å ha planene klare.

Etiketter:

 
 

Frøkna oppsummerer Øya 2007

Hvert år markerer Øya-festivalen avslutningen på sommeren min. Når siste konsert er ferdig og jeg trasker ut av Middelalderparken sammen med tusenvis av andre i augustmørket, så vet jeg at høsten er på vei. Og det er definitivt ikke den verste avslutningen man kan få av en sommer - særlig ikke i år når hele ferien har vært noe i nærheten av perfekt.

Her er min egen, høyst subjektive Øya-oppsummering av årets..

  • mest romantiske: selvsagt han som fridde til kjæresten sin i regnværet under konserten med Thomas Dybdahl og KORK (gutter: det er sånn det skal gjøres)
  • positive overraskelse: at folk stort sett har sluttet å bruke t-skjorter med "morsom" skrift
  • happy moments: da de i billettluka - begge dagene - spurte hvor gammel jeg er (for å vite om jeg er over 18 og kan kjøpe øl)
  • dille: prikkete klær. Kutt det ut jenter - jeg gjorde det først, så slutt å herme!
  • gode råd: hvis du har sekk på ryggen er det lurt å ta den av og sette den på bakken når du står midt i en folkemengde
  • Øya-crush: Jens Lekman (hvem trenger Lily når vi har søte Jens?)
  • klare forbedring: at de fleste jentene hadde innsett at møllkuleluktende secondhandkjoler i litt for liten størrelse ikke er særlig hot
  • wannabe-moment: da vi trodde vi sto på gjestelista på Stratos, men så viste det seg at riktig vedkommende hadde glemt å gi beskjed til de i døra
  • oversensitive: min gaydar, som visstnok også slår ut på menn som er skikkelig hetero
  • skuff: maten
  • heftigste gummiser: grønne, shiny med høye hæler fra Marc Jacobs (la oss håpe de var fake)
  • kommentar: "jeg tror jeg sang feil" (kompis C, etter at vi og 9000 andre hadde sunget den samme strofen ca 20 ganger på rad på Thomas Dybdahl-konserten)
  • höjdare: Architecture in Helsinki
  • aha-opplevelse: at jeg er blitt så vant til røykfrie omgivelser at jeg plages når folk tenner opp en sigarett i en menneskemengde - utendørs
  • irritasjonsmoment: at jeg ikke klarer å plassere alle de halvkjente fjesene jeg har sett (er det kompisen til en jeg kjenner? er det en c-kjendis? er det en jeg har snakket med på byen? har vi vært på date en gang for lenge siden?)
  • klammeste: føttene mine, etter ti timer innestengt i gummiser
  • undring: hvor ble det av alt regnet som skulle komme på lørdagen?
  • frøkendrikk: hvitvin - som alltid
  • regret: at jeg bare fikk med meg siste halvdel av siste sang på Timbuktu-konserten
  • kløner: de i Sporveiene som hadde byttet om skiltingen på t-bane 4 og 6 da vi skulle hjem. Plutselig var vi på Borgen stasjon og ikke på Blindern, gitt.

I det store og det hele en finfin festival, med andre ord. Jeg var der bare fredag og lørdag - med fredag som soleklar beste dag, så det er mulig jeg gikk glipp av store ting de andre dagene. Oh well, festivalpass er ikke noe for meg - to dager er absolutt nok. Nå har jeg fine minner og vonde bein - og kjemperespekt for de som jobber i butikk og står åtte timer om dagen.

Etiketter: ,

 
 

Et overraskende ønske

I går var jeg og lekte med mine vidunderlige tanteunger og siden jeg er en litt over gjennomsnittlig stolt tante, våger jeg å fore dere med en ny historie om den eldste gullungen. Min makeløse niese har nemlig (endelig) sluttet med smokk, og for hver dag hun klarer seg uten den får hun rød neglelakk på èn fingernegl (i går ville makeløs nevø, 2 år, også prøve "neglenakk" - lurer på hva de sa da han kom med en rødlakkert negl i barnehagen i dag morges?). Når alle fingerneglene hennes er rødlakkerte, kan hun ønske seg noe. Et dukkehus, for eksempel. Eller noe helt annet:
Makeløs mamma: Hvor mange av neglene dine har neglelakk på seg nå da?
Makeløs niese: Ni!
Makeløs mamma: Da må du snart bestemme deg for hva du ønsker deg.
Makeløs niese: Ja.
Makeløs mamma: Har du tenkt på hva du ønsker deg da?
Makeløs niese: Jeg ønsker at vi skal være venner for alltid. Også når du er død!

Etiketter:

 
 

Frøkna feirer

I dag har det vært flere lesere her inne på bloggen enn noen annen dag. Dere vet jo hvor viktig sånt er for meg så derfor; yaaaayyyy!! I frykt for at noen av dere lider av samme sammenligningstvangstanker som jeg - og at jeg vil komme dårlig ut av disse sammenligningene - lar jeg være å oppgi dagens rekordantall besøkende.

Nå blir det feirings med soya-is (neida, den smaker ikke så vondt som du tror) og Dead Poets' Society. Første gang jeg så den filmen (og andre, og tredje, og femtende) grein jeg så genseren min var klissvåt og snørra rant. Helt mot slutten av filmen, når alt er helt fryktelig, grusomt trist, lente venninnen min seg mot meg og hvisket: "Hvis han dør nå så rekker vi toget hjem!". Jeg klabbet ikke til henne, men det var ikke så langt unna heller.

Etiketter:

 
 

Hvis jeg hadde vært kriminell..

..så ville jeg vært en viktig en. Jeg hadde ikke gidda å slenge rundt og gjøre noen brekk her og der, nei - jeg ville vært en sånn som purken (heter det fortsatt purken? jeg har ikke fulgt med på kriminell språkføring siden Døden på Oslo S og det begynner jo å bli noen år siden) var keen på å få tak i. Jeg ville vært en VIC - very important criminal.

Det er bare 8 kvinnelige VIC-er i Oslo, leser jeg i Aften. Snakk om eksklusiv tittel! Jeg skulle vært den niende. Når jeg ble bura inne og satt og spiste tomatsuppe med makaroni til middag på Bredtveit, kunne jeg spørre lett henslengt til en av de andre hva hun hadde gjort for å havne der. "Jeg hadde uflaks, blei tatt for å stjæle en bil" hadde hun kanskje sagt. "Hva med deg'a?" "Purken er etter meg 24/7" kunne jeg sagt, stolt som en høne. "Jeg er VIC, skjønner'u". Snakk om å få respekt!

Men siden jeg ikke er kriminell så foreslår jeg at politiet slutter å kalle kriminelle viktige og heller kaller dem aktive, for det er jo det de er. Aktive vinningsforbrytere. VAC. Det er ikke vanskeligere enn det lissom.

Etiketter: ,

 
 

Horatio Caine - hvordan menn ikke skal være

Kjære dere menn som lurer på hvordan dere kan vite om dere bikker over til å være for klissete og følsomme, eller for mye macho monkey, så har jeg nå svaret. Det er ikke et avansert eller komplisert svar, ei heller et som er basert på lange og nitide akademiske undersøkelser. Neida, her snakker vi om en relativt kjent mann som faktisk klarer å personifisere både for mye følsomhet og for mye machodusteri på gang.

Det er jo helt utrolig. Og hvem er så denne mannen? Jo, det er selvsagt Horatio Caine i CSI Miami. Tv-serien der liksom ikkeno er umulig for de brave etterforskerne - hvor kvinnene er plastisk vakre og mennene likeså.
Og så Horatio da, H blant venner. Det er mannen sin det. Innimellom opptak av hver episode ligger han antagelig i vinkel hos en spinndyr knokkelknekker fordi han ikke i en eneste scene får lov til å holde hodet sitt vertikalt. Alltid skal han ha det på skakke slik at den gulrotfargede hentesveisen får dingle fritt i Miami-vinden og det gjør nok vondt i lengden, vil jeg tro. Aldri skal han se noen i øynene heller. Ikke at det siste alltid er så lett å vite, for han har jo disse coole nittitalls-solbrillene sine på så ofte han kan. Nesten-ekte Horatio-briller kan du forøvrig kjøpe her (ikke gjør det! ikke gjør det!)

Horatio er en følsom mann. Han elsker sin Marrrrrisol som dessverre dør (uffda) og da - DA! Da blir Horatio sinna da. Men brøler han? Skriker han? Velter han skrivepulten sin ut av vinduet? Niks. Horatio tar på solbrillene sine, skakker på hodet og sier übercalm: "let's go, I know where the killer is". Jada.

Det kan hende at noen av dere liker CSI Miami, det er tross alt visstnok verdens mest sette serie. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hadde de enda fjernet H, så hadde det kanskje hjulpet litt, men neida, de drepte Marrrrrisol sånn at H kunne bli enda mer innagerende sinna. På sin følsomme måte. Man, den fyren er irriterende. Bare det sørgelige, oh-so-følsomme blikket hans alene er nok til å få meg til å gå fra konseptene - og ikke på en bra måte. Han er et skoleeksempel på hvordan menn ikke skal være. Han er så følsom og så breial på en gang at jeg får helt noia.

Nei, hiv ut CSI og få tilbake den australske serien The secret life of us. Det var serien sin det. Og til dere (egoisten og rabbagast, hihi) som en gang for lenge siden tigget om mer jenteklining på denne bloggen; søk opp The secret life of us på youtube, så finner dere det dere leter etter.

Etiketter:

 
 

Noen liker golf, jeg liker Kongo

Da er jeg vel tilbake fra en strålende roadtrip langs svingete vestlandsveier. Jeg har ikke lappen så jeg slapp å kjøre, men den planlagte cava-drikkingen i baksetet ble det dessverre ikke noe av. Jeg skylder på en overutviklet sympatisering med mine to sjåfører, men det kan godt hende at jeg egentlig bare er kjedelig.

For min del var turens høydepunkt bokbyen Fjærland, der opptil flere av antikvariatene hadde egne Afrika-hyller. O lykke! Jeg fant dessverre ikke "Mørk Safari - Beretningen om Henry M. Stanley" av Tomm Kristiansen (dustete forlag som ikke gidder å trykke opp nye eksemplarer!) men derimot en etterlengtet biografi om Dag Hammarskjöld, noe som også er vanskelig å oppdrive i vanlige bokhandlere, bortsett fra på svensk.

(Info til uvitende lesere; Dag var FNs andre generalsekretær etter Trygve Lie og døde under mystiske omstendigheter i en flystyrt over Kongo i 1961. Denne frøkna har en sær fascinasjon for Kongo og ettersom Dag spilte en vesentlig rolle i den spennende tiden etter frigjøringen fra Belgia, inngår han i ethvert Kongo-pensum).

Jeg fant fem andre bøker også, som dere forhåpentligvis kan se på bildene. Og jada, det er et tema der (med ett hederlig unntak) - jeg innser det. Men hei, er det ikke bra med helhjerta interesser da? Dessuten hiver jeg nå ut intet mindre enn 74 fashion mags - og den bunken var såpass imponerende at jeg syntes den fortjente et bilde (den er faktisk bare en meter kortere enn meg!). Til de som aner et paradigmeskifte i frøknas litterære interesser så tar dere skammelig feil - her er nemlig jenta si som klarer å ha to tanker i hodet på en gang (altså; både Kongo og fashion). Tenk det!

Etiketter: