Simon & Garfunkel: Me and Julio
Med så mye trist som foregår i Bloggpolis (og resten av verden, for den saks skyld) om dagen, så syns jeg vi trenger en skikkelig gladsang. Jeg hadde nesten glemt hvor bra gamle Paul og Art faktisk er, helt til jeg gjenoppdaget denne sangen. Som med så mange andre gladsanger aner jeg ikke hva teksten handler om, men det spiller jo heller ingen rolle så lenge vi har plystring, catchy rytmer og tostemt sang.
Esquil, Egoisten og radiohode; this one is for you!
Etiketter: Makeløs musikk
Du har ganske god peiling på musikk Frøken, må hoste opp noen perler oftere ;-)
jepp. vi trenger alle en oppmuntring. Men hey- Egoisten kom tilbake. Så det er da noe å være glad for frøken! :-)
Forrsten skikkelig rå blogg du har. Og skikkelig kul attitude du har. Det er derfor jeg har startet å lese siden din, fast til og med.
Krissy
I'm not worthy...
Takk.
fantomet: ..for å være jente? ;-p
krissy: visste ikke at du hang her fast, det er da veldig hyggelig å høre. takk! :-)
radiohode: det er du vel det!
selvisk: jeg er usedvanlig sløv om dagen, selv for meg å være. nå skal jeg sjekke ut bloggen din, det er på tide. og bare hyggelig!
Nei, selvfølgelig ikke ;P
Må innrømme at også jeg har blitt fast leser. Du skriver nemlig både lett og underfundig, fortsett med det.
Fantomet: Takk for det, jeg ser bort fra tilløpet til ironi der og gleder meg over en ny fast leser :-)
Ingen ironi Frøken, bare balansekunst :)
Høh, hva er forskjellen?
I motsetning til ironikeren sier balansekunstneren det han mener rett ut, men han lar en rest henge i luften som en liten teaser.
hm, du sier det du mener men hekter på en geip som viser at du egentlig bare mener det sånn litt og ikke fullt og helt likevel? kall meg gjerne nittitalls men det høres til forveksling ut som ironi på meg :-)
Nå burde jeg vel strengt tatt gi Frøkna rett siden hun elsker slikt, men hektet nok på geipen med blunk i betydningen "så det så". Mente seff at peilingen hennes falt i smak og at det ikke spilte noen trille hvilket kjønn en musikkelsker som uttaler seg har. Derimot var det litt moro å spøke med en felles referanse, så det så.
Jeg kan jo ikke være noe annet enn blid nå. Både er du en oppmerksom leser som har fått med deg hvor glad jeg er i å ha rett, pluss at du syns jeg har peiling på musikk. Du må aldri slutte å lese denne bloggen, hører du? :-)
hehe, hører det ja. Trodde vi skulle ha en retorisk pingpong om ironiens natur, så er du bare søt og snill :)
Unnskyld. Det skal ikke gjenta seg.