<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Teorier om mat og menn


Mat er morsomt. Joda, det er det. Menn er også morsomt, sånn stort sett. Ellers er det nok ikke så mye som forener disse to, tror du kanskje. Så feil kan man ta!

Tenk på kjæresteforhold og mat for eksempel. Jeg er single, ergo er jeg slank. Det stemmer sånn noenlunde, la oss ikke hefte oss ved detaljer. Da blir jo alt så grusomt kjedelig! Det er hvertfall sånn at jenter spiser sunnere når de er alene enn når de har kjæreste, og med menn er det motsatt. Dette har de forsket på, så det er hvertfall helt sikkert sant. Alle vet jo at jenter spiser salat hele tiden og at menn bare spiser burgere og biff med bernaise. Ok, det er kanskje ikke helt sant, men det er hvertfall sant at det hender oftere at jenter laget salat til seg selv når de er alene enn at gutter gjør det. Og ingen av mine venninner (tror jeg) lager biff til seg selv til middag. Dessuten har svært mange av mine venninner fått seg et lite samboertillegg. Ikke alle, må jeg nå skynde meg å si, i tilfelle noen av dem skulle slumpe til å lese denne posten. Jeg er så pysete i dag at jeg ikke tør å fornærme noen (jeg kjenner). Men mange av dem har lagt på seg pittelitt etter at de begynte å spise kjærestens burgermiddager i stedet for sine vanlige grønnsaker.

Mer om mat: Mat er kjemi. Min kropp er enormt mottakelig og sensibel for denne typen kjemi. For eksempel forsover jeg meg hvis jeg spiser knekkebrød sent på kvelden. Jeg antar at det er fordi at kroppen min da jobber som en galning hele natten med å fordøye alle knekkebrødene, så når ringeklokken tuter om morgenen så er den stakkars skrotten helt utslitt etter alt arbeidet og nekter å stå opp.

For et drøyt halvår siden fikk jeg påvist intoleranse mot en rekke vanlige matvarer. Stakkars deg, sa folk da, som ikke kan spise alt det vi kan. Neida, sa jeg. Det er ikke synd på meg nå lengre. Før, da jeg hadde vondt i magen hver dag, da var det litt synd på meg.

En av de tingene jeg reagerer på er kumelk. Det gjør at jeg blant annet ikke kan spise is, noe min niese på fire og et halvt år er enormt fascinert av. Hele verden spiser jo is - absolutt alle hun kjenner, unntatt tante. Jeg tipper det er omtrent det samme som at mine kusiner ikke liker brus. Det var hvertfall det rareste jeg visste om da jeg var liten.

Sist gang jeg var hos den legen som følger opp dette matgreiene mine, så sa hun at nå hadde jeg vært så flink og fulgt nazi-matregimet i et helt halvt år, så nå kunne jeg begynne å tøyse litt med maten hvis jeg ville. Gjett om jeg ville! Jeg spiste brødskiver (som jeg heller ikke tåler) med ost til det kom tytende ut av ørene på meg. Det gikk supert. Helt til det ikke gikk så bra lengre. Jeg mistet all energien min og kroppen blåste seg opp som en liten ballong. Så da sluttet jeg med brødskivene med ost og nå hopper jeg rundt på kjøkkenet med min flate mage mens jeg tar oppvasken og synger grusomt høyt sammen med Dixie Chicks.

For noen år siden kjøpte jeg en fabelaktig bok som heter Jentemat. Den handler om hvorfor kvinner trenger annen mat enn menn og jeg har lest den flere ganger for jeg syns den er så enormt bra. Herved anbefalt! I den boken kommer sammenhengen mellom mat og menn (og kvinner) veldig tydelig frem. Forfatteren mener at kvinner trenger annen mat enn menn fordi genetisk sett har vi forandret oss svært lite siden steinalderen, og på den tiden levde menn og kvinner fundamentalt ulike liv. Menn gikk på jakt og spiste det de drepte (derav hangen til burgere og biff) og kvinner lusket rundt hulehjemmene sine og spiste frukt, nøtter, bær og urter som de fant i nærheten (derav alle salatene).

Den aller beste teorien i Jentemat handler om hvorfor kvinner liker å shoppe mens menn liker å se fotball på tv. Det er latterlig enkelt å forstå når du først får det forklart: Kvinner har siden steinalderen hatt behov for å finne mat som står stille. Det er ingen epler som hopper opp og ned og roper "her er jeg!", og derfor har kvinner evnen til å gå inn i en klesbutikk og lynkjapt se om det er noe der av interesse. Menn derimot, syns shopping er dørgende kjedelig ettersom det ikke er noe som beveger seg. De er jo vant til å sitte stille i timevis og vente på at et eller annet dyr skal komme luskende som de kan drepe. Fotballreferansen her bør være åpenbar; menn sitter helt også da helt stille og ser på at noen springer frem og tilbake (på skjermen).

En siste historie fra Jentemat: Forfatteren har en teori om at det er viktig å kickstarte seratoninnivået i hjernen tidlig på dagen, altså til frokost. Hva er seratonin? Det er en transmittorsubstans i hjernen som blant annet trøster, beroliger, oppmuntrer, styrer mye av apetitten og gir deg bedre søvn. Og jenter er visstnok svært mye mer følsomme for variasjoner i seratoninnivået enn gutter (shocker?). Jeg skal unngå å gå inn på all kjemien her (les selv i boken!), men poenget er hvertfall at hvis du spiser proteinfattig frokost (massevis av frukt, for eksempel) så gjør det at kroppen kan lage mer seratonin og du blir blid som en sol hele dagen. Jeg testet ut dette rett etter at jeg kjøpte boken. Og en lørdag da vi skulle jobbe overtid hele dagen, var det en av kollegaene mine som lurte på om jeg hadde hatt en sånn fruktfrokost som jeg hadde snakket om de siste dagene. Det hadde jeg. Og derfor var jeg strålende fornøyd der jeg stod og var byråkrat på luselønn tidlig en lørdag morgen. Det kaller jeg kjemi!

Det er altså ikke bare barn som har spist fire sjokolademuffins og en halv godtepose og som derfor løper som galninger fire cm over gulvet som blir påvirket av maten. Det som er dumt er at vi spiser så mye forskjellig mat gjennom en dag eller en uke at det blir vanskelig å vite hvilke reaksjoner som skyldes hva slags mat. Men det er fryktelig spennende å finne litt ut av det. Det handler jo om så mye mer enn at man legger på seg av fett og sukker - vi er virkelig hva vi spiser. Og det er noe av det aller mest fascinerende jeg vet om. Det, og så menn da.

Etiketter: , ,

 
 

If you can't beat them - think of something else to do


Da jeg gikk på ungdomsskolen gikk det endelig opp for meg at kampen om å være penest og mest populær i klassen, den hadde jeg tapt for ganske lenge siden. Ikke bare tapt - jeg var nok strengt tatt ikke med i konkurransen en gang. Ikke fordi jeg var spesielt tjukk eller stygg eller rar - jeg ble ikke mobba en gang og jeg hadde min lille og (stort sett) trofaste venninneflokk som jeg utvekslet hemmeligheter og forelskelseshistorier med.

Men så var jeg ikke noe spesielt pen heller. Og dessuten var jeg ganske sjenert, og det er jo nesten sosialt selvmord når man er på den alderen.

Da jeg til slutt forstod dette så fant jeg ut at det var like greit å gå helt i motsatt retning av disse pene blonde bertene i klassen min. Jeg kledde meg derfor i alt som var langt, vidt og svart, hadde langt mørkt hår med midtskill og svart øyensminke. Til og med neglene mine var på et tidspunkt svarte. Senere ble jeg også veggis og dyreverner, men det er en annen historie.

Jeg var selvsagt ikke så reflektert som femtenåring at jeg skjønte at dette var grunnen til at jeg plutselig ble frikete. (Den erkjennelsen har kommet de siste årene, nå som jeg er blitt gammel og klok). Men noen ganger observerer jeg ting som minner meg om meg selv på ungdomsskolen. Det er for eksempel når det dukker opp et eller annet som alle er veldig opptatt av og som det snakkes og skrives mye om, men som enkelte skjønner at de ikke vil komme særlig heldig ut av. Da er det jo veldig praktisk å avskrive hele greia som teit og heller holde seg utenfor eller finne på noe helt annet.

Det funka kjempebra for meg på ungdomsskolen, og det funker sikkert finfint fortsatt.

Etiketter:

 
 

Sjøtt og kjøtt


Det hender jeg leser Si ;D i Aftenposten og det hender at det er litt morsomt. Som i dag, da en ung mann har skrevet et sint lite innlegg om dette med sj- og kj-lyder.

Han mener det ikke er nødvendig at folk snakker perfekt norsk - det får holde at man skjønner hva hverandre mener. Og han er skikkelig lei av alle de som driver og retter på han når han sier sjøtt i steder for kjøtt. Greit nok.

Men når han heter Skjøttstad til etternavn kan jeg ikke la være å knise litt. Hihi.

Etiketter:

 
 

Hvordan få cool & casual til å funke


Til bursdagen min fikk jeg et par finfine bøker som absolutt må blogges om. I dag har jeg hengt i parken og vekselvist sovet og lest i den ene boka; Anthropology and a hundred other stories av Dan Rhodes. Det er en samling av 101 korte historier om kjærester som dør, sviker, forlater, er utro og så videre. Høres trist ut? Neida, det er faktisk en riktig så morsom bok!

Siden jeg har en tendens til å bli frøken cool & casual når jeg liker noen veldig godt, falt jeg særlig for følgende historie:

Not wanting the intensity of my love to drive Skylark away, I feigned indifference. I worried that this tactic wasn't working; seeming bored in my company, she would keep looking at her watch as though impatient to go somewhere far better. Even so, we would always disinterestedly arrange to meet up again. When, besotted, I casually suggested we get married, she shrugged her shoulders and, yawning, said "Whatever". I couldn't believe my luck. The man asked us whether we were prepared to love and cherish one another forever. Skylark said she might as well, and I told him I supposed so.

Med andre ord; det funker fint å være cool & casual så lenge man er det begge to. Så: Hei du mann som er redd for å vise følelsene dine - hvor er du?

Etiketter: ,

 
 

Frøkna er motepoliti


Fordelen med å lage lister og systemer som favoriserer noe fremfor noe
annet er at man selvsagt lager dem slik at en selv kommer svært
fordelaktig ut av det. Så i dag utroper jeg meg selv til motepoliti. Det
opplyses om at reglene under gjelder voksne - barn kommer stort sett unna
med hva som helst, så lenge det ikke er vulgært. Følgende er herved forbudt:

* Skinnbukser
* Crocs
* Asymmetri, herunder asymmetriske øredobber, asymmetriske skjørt og asymmetrisk hårsveis
* Kombinasjonen allværsjakke og penkjole
* Dårlige bh-er. Bh-en har en funksjon; det er å løfte/støtte/holde på plass
* Ekstrem sagging. Det vil særlig bli slått ned på sagging av skinny jeans
* Trailersprekk
* Et helt antrekk: strømper, skjørt, topp, jakke og eventuelt sko i samme farge, for eksempel rødt.
Svart er unntatt fra denne regelen
* Bar muffin top-mage
* Bittesmå ryggsekker
* Solbriller på hodet
* Orange
* T-skjorter med "morsom" tekst
* Hvite linbukser
* Dyp utringning i kombinasjon med miniskjørt
* Strømpebukser med morsomt mønster (hjerter, stjerner, prikker)
* Scrungies (det spiller ingen rolle at enkelte hevder de er tilbake,
de ser fortsatt fæle ut)
* Strykefrie, beige bukser av typen Dressmann
* Fjorårets festivalarmbånd
* Brytersinglet i kombinasjon med ekstremt hårete rygg

Motepolitiet foreslår også at det lages en maksimumsgrense for hvor
mange nupper pr cm2 det skal være lov å ha på en genser/cardigan.

Etiketter: ,

 
 

Nå er det nok


Nå holder det. Nå har jeg øst nok av hjertet mitt, nå må noe øses inn der igjen for hvis ikke blir det snart et skummelt tomt hjerte.

Nå har jeg brukt opp det jeg hadde av selvrespekt og stolthet og selvutslettende smil og milde overtalelser. Det har ikke hatt noen effekt, jeg kunne like gjerne latt være. Det eneste jeg har fått tilbake er en helt sikker overbevisning om at det ikke nyttet. Hadde jeg bare fått akkurat det med en gang så kunne jeg brukt tiden min på noe annet, noe bedre. Jeg kunne frigjort tankeplass og kanskje tenkt ut noe lurt i stedet for å bare gå rundt som en tomsing.

Nå er det nok, nå er det ikke noe håp igjen, beskjeden om det kunne ikke vært klarere. Den kunne bare kommet litt før. Det hadde vært fint.

Etiketter:

 
 

Kjære Kofi og Bill


Jeg syns det er utrolig koselig at dere tar turen til Oslo i anledning bursdagen min i dag men dessverre er jeg nok for travelt opptatt til å møte dere. Jeg skjønner at dere blir skuffa, men dere får tenke på at det tross alt er ganske mange andre mennesker som har både tid og lyst til å snakke med dere i dag. Og hvis dere blir lei av kanapeer og champagne mot slutten av kvelden så er dere selvsagt hjertelig velkomne hjem til meg for å spise kakerester.

Alle limo-sjåfører i byen vet hvor jeg bor så det burde ikke være noe problem å finne frem dersom dere ikke husker adressen fra forrige gang. Jeg skjønner det godt hvis dere ikke gjør det altså, dere var jo begge temmelig påseilt da dere forlot nachspielet på morgenkvisten den gangen i fjor. Det var forresten utrolig morsomt da vi satte på Singstar og du Kofi sang Rock’n Roll All Night. Du husker det vel? Hvis ikke har jeg jo et videoopptak av det. Gene holdt på å le seg i hjel da jeg viste han opptaket forrige gang han var på middag hos meg.

Vel, uansett. Dere vet jo at dere er gutta mine og at jeg savner dere hele tiden. Heldigvis har vi jo Msn og Skype og Facebook. Ja, det glemte jeg nesten å si, Bill; de bildene du la ut på FB av Dick C fra den årlige middagen med White House Correspondents' Association i april var helt hysteriske. Jeg lo så jeg grein! Jammen bra du hadde satt restriksjoner på hvem som kan se bildene, ellers hadde vel pressen gått helt bananas!

Håper dere får en bra kveld da, selv om det blir uten meg denne gangen. Jeg tror folk i Oslo gleder seg til å høre på foredragene deres – det skulle jo bare mangle. Og som sagt er jeg kjempelei meg for at jeg ikke kan komme, men vi ses jo alle sammen på bursdagen til Bill i august. Lykke til i kveld begge to!

Etiketter:

 
 

Hverdagslykke


Lykke er å sykle over Løkka i solskinn en ettermiddag i mai. Jeg har rød kjole med prikker og bare, brune bein i nye sandaler. Jeg har Dum og Deilig på øret (noen ganger er man faktisk helt nødt til å være litt trafikkfarlig) og hestehale med vipp.

I dag er det ingen som er i veien for meg. I dag gjør det ikke noe om jeg bruker ti minutter på å parkere sykkelen fordi støtten er så dårlig at sykkelen bare velter hele tiden. Det gjør ikke noe at jeg svett og sulten og det spiller ingen rolle at alle lyskryss lyser rødt.

For jeg har verdens beste venner og verdens beste mamma og har hyggelige planer som ligger foran meg som perler på snor. Jeg har spring i beina og schwung i hofta og tro på at sommeren i år kommer til å være full av jordbær og sommerfugler og godværsskyer. Jeg har en nabo som synger opera i oppgangen og noen har sagt at jeg er pen.

Verden ligger helt åpen i dag, den venter på at jeg skal erobre den. Noen dager er som denne. Og de skal man gjemme i hjertet sitt, der de kan bo sammen med alt annet som er verdt å huske.

Etiketter:

 
 

På tide å korte ned litt

Jeg har oppdaget at postene på denne bloggen bare blir lengre og lengre. Og siden alle vet at det er mye lettere å skrive langt og bra enn kort og bra, så utfordrer jeg herved meg selv til å begynne å skrive korte poster. Eller, ok - la oss si kortere poster da.

(Og denne posten var jammen en bra start på et nytt og kort liv!)

Etiketter:

 
 

Sivilingeniør Per venter uanmeldt besøk


Sivilingeniør Per bor på Ullern med konemor og hunden Kast. De to voksne barna deres har flyttet hjemmefra for lenge siden og Sivilingeniør Per har akkurat blitt pensjonist. Konemor er fortsatt ansatt på det lille regnskapskontoret hvor hun begynte å jobbe da ungene var gamle nok til å ha nøkkel rundt halsen.

Sivilingeniør Per er glad i folk og han har gledet seg til å bli pensjonist. Nå skulle endelig livet nytes med sene morgener og hyggelig prat med gamle venner. Hver dag i noen måneder nå har Sivilingeniør Per gått tur med Kast i skogen. De har hatt det morsomt sammen; lekt og kastet med pinne. Kast er en glad hund og Sivilingeniør Per har truffet folk langs stiene i skogen som han har vekslet hyggelige ord med, om vær og vind og om hunden.

Men så begynte Sivilingeniør Per å kjede seg litt. Det var ikke like mye selskap i Kast sånn i lengden som han hadde trodd, og han savnet noen å prate med. Konemor var jo opptatt på jobben hele dagen og Sivilingeniør Per lurte på hvor alle vennene hans hadde blitt av. Han hadde da ganske mange av dem før? Han husket at de pleide å være en fin gjeng som fant på mye moro sammen. De seilte, dro på hytta og av og til reiste de på weekendtur til en europeisk storby. "Men", tenkte Sivilingeniør Per, "vi gjør jo alle disse tingene fortsatt. Jeg har jo venner. Hvorfor føler jeg meg så alene da - nå som jeg ikke arbeider lengre?"

Brått slo det Sivilingeniør Per hva som var galt. "Vi går jo ikke på uanmeldt besøk til hverandre lengre!" Sivilingeniør Per husket hvor koselig det var den gang kompisene bare ringte på døra uten å ha sagt fra på forhånd at de skulle komme. Konemor hadde alltid kanelboller i fryseren i tilfelle det skulle komme noen, og så lagde hun kaffe og dekket på i stuen med duk og servise mens Sivilingeniør Per underholdt gjestene.

"Men hvordan skal jeg få vennene mine til å begynne å komme på uanmeldt besøk igjen" grublet Sivilingeniør Per. Han tenkte så det knakte i noen dager mens han fortsatte å gå tur med Kast og spise grovbrød med brunost og drikke store mengder kaffe. Til slutt gikk det et lys opp for han: Han kunne skrive et innlegg i avisa! Under fullt navn såklart, og gjerne med bilde av han selv også. Da kunne han fortelle verden om denne spennende og urovekkende oppdagelsen han hadde gjort - dette at det ikke er noen som går på uanmeldt besøk til hverandre lengre. Sivilingeniør Per kunne ikke huske at det hadde stått noe om denne nye samfunnsutviklingen i avisen noen gang før, så det var nok ingen andre enn han selv som har oppdaget det. "Desto større grunn til å fortelle det norske folk hva som er i ferd med å skje", tenkte han.

Sivilingeniør Per satte seg sporenstreks ned og skrev innlegget. Det ble et langt og flott innlegg hvor han til og med prøvde seg på en forklaringsmodell med mobiltelefonen som synderen for det nye besøksmønsteret. Han passet på å skrive tydelig flere ganger i teksten at han er glad i uanmeldte besøk, ja - at han simpelthen elsker dem.

Til Sivilingeniør Pers store begeistring blir innlegget hans publisert over en hel side i avisa, med illustrasjonsbilde og det hele. Han er lykkelig og tenker at nå, nå skal det bli forandring i sakene. Morgenen etter våkner han spent og forventningsfull og lurer på hvordan dagen kommer til å bli. Han er sikker på at kompisene hans har lest innlegget dagen før og at de kommer til å komme på besøk. Sivilingeniør Per har sagt til Konemor at hun må ta kanelbollene opp av fryseren, og så får han selv klare å lage i stand kaffe til de som kommer på besøk mens hun er på arbeid. Han er bare redd det ikke skal være nok boller til alle som vil komme. Han teller over for sikkerhets skyld. Åtteogtjue boller. Jo, det får vel holde. Og det er jo ikke for bollene skyld de vil komme uansett!

Så setter Sivilingeniør Per seg ned for å vente på at de første vennene skal dukke opp. Uanmeldt. Han gleder seg.

Etiketter:

 
 

Folk Med Barn og Folk Uten Barn


Folk Med Barn har dårlig tid. De har så dårlig tid at man måtte finne opp et helt nytt ord for det. Tidsklemme. Det er bare Folk Med Barn som havner i tidsklemma. Folk Uten Barn kan kanskje ha det litt travelt innimellom, men for deres del er det jo noe de har valgt selv og derfor kvalifiserer det hverken til tidsklemme-status eller sympati.

Folk Med Barn har så dårlig tid at de ikke rekker å være oppdaterte på musikk og politikk og teknikk. Men det gjør jo ingenting, for så lenge man har barn går man aldri tom for samtaleemner. Ens eget avkom er en utømmelig kilde av interessante historier om barnehagekøer og dyre bleier og oppdragelse og søte anektoder om den gang barna sa noe bedårende som ikke ligner på noe noe annet barn har sagt før.

Folk Med Barn har så dårlig tid at når de treffer Folk Uten Barn så har de ikke tid til å spørre hvordan det står til. De har det jo så travelt stakkar, at det er bare så vidt de rekker å si alt de skal om barna sine før de må gå igjen.

Hvis Folk Uten Barn prøver å snakke om noe som handler om musikk eller politikk eller teknikk så skynder Folk Med Barn seg å spørre overrasket hvordan noen i all verden har tid til å holde på med denslags - selv har de det jo alt for travelt i livene sine til å belemre seg med noe annet enn seg selv og barna. Da føler Folk Uten Barn seg litt dumme og overfladiske og lurer på hvordan de kunne finne på å prøve å snakke om noe annet enn barnehagekøer og dyre bleier og oppdragelse og søte barneanekdoter.

Folk Med Barn har det grusomt travelt. De er jo i tidsklemma og bruker nesten all sin energi på å tenke ut hjemmets logistikk. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å ha krefter igjen til å planlegge tidsbruken sin når man er på jobb. Det fører gjerne til at Folk Med Barn kommer på at det er ting som må gjøres på jobb litt i seneste laget og kanskje bare et kvarter før de er helt nødt til å gå for å hente barn i barnehagen.


Alle vet jo at det ikke går an å la være å hente barn i barnehagen, men heldigvis er et kvarter akkurat nok tid til at Folk Med Barn kan fortelle Folk Uten Barn hvordan den aktuelle arbeidsoppgaven må utføres og at den må gjøres samme dag. Og da løser jo det hele seg; barna blir hentet og arbeidsoppgaven gjort.

Folk med barn lever sunne og meningsfyllte liv. Noen ganger er de riktignok litt slitne, for det er jo krevende med slike småttinger. Det som er fint er at det alltid er sympati å hente i sånne situasjoner. Selv Folk Uten Barn skjønner jo at man må være litt snill når Folk Med Barn er slitne.

Det er selvsagt en helt annen historie når Folk Uten Barn er slitne. Det er jo alltid fordi de har vært ute på fest og moro dagen før og det er noe de har valgt selv så derfor kvalifiserer det ikke til sympati. Tvert i mot er det en god anledning for Folk Med Barn til å le litt av Folk Uten Barn og si at det jammen er lenge siden de har hatt tid til å sløse vekk tiden sin på den måten.

Nå kan det kanskje virke som at Folk Med Barn og Folk Uten Barn er to forskjellige og helt adskilte folkegrupper. Det er ikke sant. Folk Med Barn har alle en gang vært Folk Uten Barn og de fleste Folk Uten Barn vil før eller siden bli Folk Med Barn.

Men det er et eller annet som skjer idet Folk Uten Barn blir Folk Med Barn, en slags mystisk transformasjon fra hyggelige og oppdaterte mennesker til selvopptatte og travle folk. Jeg lurer på om det kan være noe i maten de serverer på barselavdelingene. Eller kanskje det fins en håndbok som Foreningen For Folk Med Barn (FFFMB) sender i posten når noen har byttet folkegruppe? Jeg vet ikke. Og jeg ser med skrekkblandet fryd på å finne det ut en gang.

Etiketter:

 
 

Jeg er ikke folkelig


Jeg er ikke folkelig. Jeg vil kanskje trekke det så langt som å si at jeg er en snobb.

Ikke en materialistisk snobb altså; jeg ønsker meg ikke BMW og hus i Holmenkollen. Tvert i mot er jeg svært fornøyd med tilværelsen i min lille ettroms i Einar Gerhardsen-land og forøvrig har jeg ikke lappen en gang. Det siste er ikke ment som et politisk statement, men vi kan godt si at det er det. Nei til bensinslukende motoriserte beist og matpakkekjøring. Ja til kollektivtransport og miljøvern.

Den snobbingen jeg driver med er med andre ord intellektuelt og kulturelt relatert.

Jeg liker å tro at jeg har god smak. Jeg syns minimalisme er flott og furumøbler er tacky. Jeg elsker sekstitallet og forakter åttitallet. Følger du ikke med i timen hva gjelder trender tror jeg du er litt tett i pappen. Det samme gjelder selvsagt de som følger for godt med i timen og som følger trendene slavisk uten å klare å tolke dem selv. Det viser jo at de ikke er kapable til å frembringe en eneste selvstendig tanke.

Jeg handlet masse second hand for noen år siden, men nå som hele Oslo har funnet ut at second hand er kult og trendy, så er det jo umulig å gjøre noen kupp lengre – alt er utplukka. Jeg liker å være i front på sånne ting – liker å kunne si at jeg gjorde ting og likte saker lenge før resten av bermen oppdaget det.

Det enkleste trikset i boka for å oppnå kred er å si at du bare liker noens tidlige arbeider. Da kan du komme unna med hva som helst. Da kan du si at du liker Lynni Treekrem, for hvis du påpeker at du bare liker det gamle av Lynni, så viser du at du følger med. Ingen kan ta deg da. Et annet latterlig enkelt triks er å si at du liker noe – men med ironisk distanse. Da kan du også komme unna med å like hva som helst. (Men det må selvsagt skinne gjennom at du er fullstendig klar over at ironi er temmelig nittitalls).

Jeg vil heller dø enn å bli ferska med en Grandis i handlekurven, og jeg spiser det heller aldri. Du finner ikke pottis og cola i kjøkkenskapet mitt. Jeg spise villris og drikker to liter vann om dagen. Jeg ser ned på folk som ikke liker grønnsaker og som fortsatt drikker feit kaffe latte med h-melk og allslags siruper i.

Jeg har ikke kjøpt VG eller Dagbladet siden en av dem (husker ikke hvem, men spiller det noen rolle?) hadde en særdeles smakløs forside på ettårsdagen til 9/11. Jeg er en av dem som ikke bare sier at jeg aldri kjøper Se&Hør, men som virkelig aldri gjør det.

Jeg har som regel ikke hørt om halvparten av sakene som folka i 9 av 10 nordmenn avslører at har vært ukas snakkiser blant det norske folk. Jeg aner ikke hvem Kiwi-Bob er men jeg vet navnet på presidenten i DR Kongo. Jeg følger så lite med på sladder at da jeg var på teaterpremiere i vinter kjente jeg ikke igjen noen av kjendisene som var der.

Jeg har studert på universitetet og mener bestemt at vi som har gjort det har gått gjennom en viss dannelsesskole som andre folk mangler. På universitetet lærer man nemlig å omgås folk, man lærer å smalltalke og å diskutere og være kritisk.

Jeg tror man er et bedre menneske hvis flesteparten av de man omgås ti år etter gymnaset ikke er de samme som dem man var venner med da. Det tyder jo på at man har vokst, at man har utviklet seg og ikke lenger er den samme som den man var.

Jeg er tvilende til at man kan være et fornuftig menneske hvis man ikke har peiling på musikk. Jeg ser ned på folk som sier de liker ”all slags musikk” ettersom det erfaringsmessig betyr at de ikke vet forskjellen på ska og reggea og aldri har grått mens de har lyttet til Joni Mitchell. Hvis du ikke fått med deg at Dolly Parton er kul så er du bra dust. Jeg gidder ikke snakke med folk som ikke vet hvordan Cornelis Vreeswijk skrives.

Jeg er språknazi. Jeg tror de som ikke kan og/å-reglene er dumme og forakter alle som skriver nysgjerrig med kj. Jeg irriterer meg over alle skrivefeilene man ser overalt i samfunnet, vel og merke så lenge det ikke er noen innvandrere som har dummet seg ut. Jeg ler ikke av innvandrere. Jeg er da politisk korrekt. Men jeg ler av de som bruker to fingre på tastaturet og som ikke vet at Oda Krogh var prinsessen i Kristianiabohemen. Så lenge foreldrene deres er født i Norge altså.

Jeg syns folk som tror de kan utrydde Deli de Luca fra Løkka ved å lage underskriftskampanje på Facebook er håpløst pretensiøse og uten forståelse for hvordan verden fungerer. Jeg forakter de som er selvopptatte og kan ikke fatte at det fins folk som ikke har noen mening om internasjonal bistandspolitikk.

Jeg ser ned på de som stemmer etter egen lommebok ved valget og føler meg overlegen de som ikke vet hva handlingsregelen er. Jeg skammer meg over nordmenns ekstreme interesse for bensinpriser og for enkeltskjebner som ikke har noen prinsipiell betydning for samfunnet. Jeg pines av å se på Holmgang og kan ikke fatte at Hotel Cæsars episode nummer 1500 har noen seere overhodet.

Jeg er ikke folkelig. Det er mange som meg. Vi driter i om Frp er Norges største parti for vi vet at det er vi som har rett uansett.


Update: Alt dette er ikke sant. Jeg overdriver. Jeg ironiserer. Og jeg er så opptatt av å bli likt at jeg syns jeg måtte si fra om dette.
Hvis du ikke tror meg så hjelper det kanskje å si at den mannen jeg har mast om i hele denne bloggen er en sånn som spiser Grandis med begge hender, ser foppal på tv og ikke bryr seg om bistandspolitikk. Han er en smarting men han liker ikke kulturelle snobber. Han er den fineste fyren jeg har møtt på lenge.

Etiketter:

 
 

Arne Schau-Knudsen: Gal av lengsel (Telenor-reklame fra 1999)



Jeg tror dette er den eneste reklamesangen jeg noengang har elsket. Eller hvertfall er det den jeg har elsket mest. Jeg husker at jeg prøvde å ønske meg sangen på radio et par ganger (i gamle dager kunne man jo gjøre sånt), men uten særlig hell.

Desverre er det så lenge siden Telenor brukte den (1999) at jeg klarer ikke å spore opp selve reklamen noe sted. (Ok, greit: jeg har ikke lagt sjela mi i å lete heller.) Men dette er jo en fiffig liten video, med litt kryssklipping fra Buffy, som vel ikke er verdens dummeste tv-serie, tross alt.

Og gutter; det er litt jenteklining i slutten av videoen. Jeg bare sier det. Og ikke noe juksing nå - dere må se hele, ok?

Etiketter:

 
 

Hvis jeg bare hadde vært litt modigere


Når jeg syns at folk oppfører seg dustete mot meg så får jeg lyst til å være tåpelig og barnslig tilbake. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har for velutviklede sosiale antenner eller om jeg rett og slett er ei pyse, men disse hevnplanene mine blir aldri satt ut i livet. Det er mange som kan være glade for det.

De irriterende grønnkledde Elixia-ververne som har stått og sperret fortauet på Carl Berner i mange måneder for eksempel. Jeg hadde faktisk en plan om å melde meg inn jeg, når Elixia åpner på østkanten i august. Men nå vet jeg ikke om jeg gidder. Og det er bare de falske smilerne sin skyld. Den første gangen de snakket til meg stoppet jeg faktisk og forklarte at jeg ikke var så veldig keen på å bli medlem av et treningssenter et halvt år før det er estimert til å åpne. Det var en samtale det var umulig å komme ut av igjen så det endte med at jeg gikk derfra mens mannen stod og ropte de innøvde salgsargumentene sine etter meg.

De neste femten gangene de snakket til meg smilte jeg høflig og ristet på hodet, og etter det gikk jeg over til å stirre intenst ned i asfalten hver gang jeg gikk forbi. Men de ga seg jo ikke - som noen enerverende små grønne mygg surret de rundt ved den patetiske lille standen sin og plagde godtfolk som våget seg forbi. Til slutt begynte jeg å fabulere om å stoppe opp en siste gang og spørre pent om det var mulig å få trykket opp noen buttons hvor det stod "jeg har sagt nei til medlemsskap 40 ganger allerede". Det hadde vært så fint med en sånn som man kunne feste på jakka hver gang man var i nærheten. Selvsagt spurte jeg aldri (og nå er de heldigvis endelig borte).

Noen andre som skulle fått svi hvis jeg hadde vært litt modigere, er de der dumme Hafslund-selgerne som står nede i byen. De står der hele dagen og prøver å pønske ut hva de skal spørre uskyldige folk om som gjør at man er nødt til å stoppe og snakke med dem. Nå tror jeg det lure spørsmålet deres er om jeg har strøm (jeg har ofte hodet mitt dypt inni mp3-ern så jeg er ikke helt sikker på hva de egentlig mumler).

Og når jeg så rister høflig og avvæpnende på hodet så flirer de og dulter borti hverandre. "Haha, hun sier hun ikke har strøm. Vi er faen meg flinke til å finne på bra spørsmål ass, de potensielle kundene våre fremstår jo som de idiotene!". Lur salgsstrategi? Vel.

Og la det bare vært helt klart du lille Hafslundmann: Når du står der ute i regn og vind og minusgrader, i solsteik og heteslag, så kan du gjerne le litt bak ryggen min idet jeg går inn på mitt velklimatiserte og behagelige innekontor. Den som ler sist ler som kjent best. Og hadde jeg vært litt modigere enn jeg er så hadde jeg stoppet opp, smilt litt forundret og sagt: "Strøm? Nei, det har jeg da ikke..?". Lurer på hva de hadde sagt da. Fjols.

Og så er det alle de folkene som er i veien for meg hele tiden. Argh. For eksempel de dumme bileierne som parkerer doningen sin midt i sykkelveien så det er umulig å komme forbi. Jeg driter vel i om du bare har et lite ærend et eller annet sted, jeg skal forbi nååååå! Hadde jeg vært tøffas hadde jeg parkert sykkelen min midt i veien, låst den behørig og stukket på kiosken. Jeg er usikker på om jeg hadde kommet ut til et sykkelvrak eller bilkø. Antagelig ingen av delene; noen hadde vel irritert lempet (kastet?) sykkelen min opp på fortauet og fortsatt å kjøre. Det skulle man kunne gjort med biler også.

Etiketter:

 
 

En bloggnovises observasjoner


Det har vært litt stille fra Frøkna i noen dager og det har en sammenheng med dagens post som jeg har tenkt ganske mye på. I dagens post er det nemlig ikke til å unngå at jeg tråkker på noen tær og det er jo ikke så lurt å gjøre når man er ny i bloggeverden og trenger alle de vennene man kan få. Men jeg tror at nettopp dette at jeg er ny, og samtidig blir lest av en del av dem jeg tror er den harde kjernen av bloggere (ingen nevnt, ingen glemt) setter meg i en litt unik situasjon som jeg føler at jeg bør benytte meg av.

Altså. Jeg er som sagt en bloggerfersking i ordets aller sanneste forstand. I høst begynte jeg å lese blogger for første gang; moteblogger for å være mer konkret. Jeg er litt treig i oppfattelsen så det tok litt tid før jeg skjønte at disse stort sett er dårlig skrevet og inneholder mye uinteressant informasjon om den aktuelle bloggerens seneste innkjøp av klær og assessoirer. Jeg tok heldigvis til fornuft til slutt.

Så kom påsken da jeg hadde god tid og mye på hjertet, og da satte jeg like godt igang med min egen blogg. Uten å ane noe som helst om standard kutyme blant bloggere eller hvilke blogger som blir ansett som viktige eller hva man bør gjøre for å få andre til å lese det en skriver. Og uten å ha figurert i kommentarfeltene til andre blogger i forkant av opprettelsen av min egen blogg (noe jeg tror er litt vanlig, men som det meste annet bloggrelatert så vet jeg det ikke sikkert). Jeg var rett og slett et uskrevet blad. Læringskurven har mildt sagt vært bratt siden den gang.

Min første interaksjon med andre bloggere tror jeg var med Undre og Maria Mytterist (som forøvrig begge har vært påfallende tause siden den gang. Hm.) Undre fortalte meg om Bloggrevyen som jeg selvsagt aldri hadde hørt om før og så snakket hun om et underlig sted hun kalte Blogglandia. Senere dukket andre lignende begreper opp, som Bloggebyen og Bloggsfæren. Det tok ganske lang tid før jeg fikk ordentlig grep om hva dette egentlig er, men jeg tror jeg har skjønt det nå. For sikkerhets skyld lar jeg være å prøve meg på en definisjon her for å unngå å drite meg ut.

Så begynte jeg tålmodig (litt hvertfall) å pinge (nok et nytt begrep) postene mine på Bloggrevyen og Bloggarkivet. Med ganske dårlig respons, det må innrømmes . Enda verre ble det da jeg skjønte at det var lurt å ha en counter som teller hvor mange som besøker siden din hver dag, ikke hvor mange ganger siden vises om dagen (stor forskjell, viste det seg).


Til slutt gikk det et lys opp for meg; alt handler jo om det gode gamle "jeg klør deg på ryggen så klør du meg på ryggen"-greia. Altså; jeg leser og kommenterer dine innlegg, så leser og kommenterer du mine innlegg. Det ga resultater. Plutselig var det masse (et relativt begrep!) ukjente mennesker som hadde meninger om det jeg skrev, noe som selvsagt både var svært smigrende og dypt bekymringsfullt og som førte til en viss prestasjonsangst. Det ser heldigvis ut som det har gått bra hitill.

Jeg hadde bare rukket å være på dette Blogglandia-stedet i et par uker før en voldsomt debatt oppstod blant bloggerfolket. Noen hadde opprettet en ny bloggoversiktside, kalt den Bloggoversikten (fantasifullt?) og trampet uti bloggeverdens uskrevne regler med minst to store og ugrasiøse ben. Fascinert og delvis uforstående fulgte jeg debatten som bølget frem og tilbake på de ulike bloggene om dette.

Selv om jeg aldri helt skjønte hvorfor folk var så grusomt rasende så lærte jeg i det minste mye om hva som fins av uskrevne regler. Nå mener jeg selv at jeg nok har såpass med sosiale antenner at jeg nok ikke hadde funnet på å oute (enda et nytt begrep) en medblogger selv om jeg ikke hadde visst at det fantes regler mot sånt, men et og annet plukket jeg da opp fra debatten. Ikke minst at denne typen ting er noe som opptar en del av folkene i Bloggebyen.

En forlengelse av ryggkløingsprinsippet har jeg skjønt at er dette med bloggroll. Det er jammen skumle greier. Tiqui var (så vidt jeg vet) den første til å legge meg til sin bloggroll, noe som selvsagt var enormt stas for en liten og ukjent novise som meg. Siden har jeg fått noen flere høflige forespørsler om det er greit at jeg blir lagt til vedkommendes bloggroll, som jeg selvsagt takknemlig og gledestrålende har svart ja til.

Men det er visst ikke sånn at man spørre om dette, for jeg har sett meg selv figurere i bloggroller hos folk som definitivt ikke har spurt meg om det er greit at de legger meg til der. Ikke at det ikke er greit altså - jeg kan ikke koste på meg å være så vanskelig på akkurat dette - men her er det tydelig at de uskrevne reglene ikke oppfattes likt av alle. Det gjør jo ikke bloggerverden mindre uforståelig for sånne som meg.

For hva når jeg skal lage min egen bloggroll en dag - da er jo sjansen for å trampe på tær større enn noen gang. Tenk om jeg glemmer å legge ut noen av disse "viktige" bloggene eller noen av de som har meg i sin bloggroll? Blir jeg utestengt fra det gode selskap da? Og hva er egentlig vitsen med en bloggroll hvis jeg ikke står fritt til å legge ut de bloggene jeg liker - og bare dem? Og dessuten, hva gjør jeg hvis jeg angrer på noen av bloggene jeg har lagt ut - kan jeg slette dem igjen da?

Bloggere er fryktelig opptatte av seg selv. Det ligger kanskje i bloggingens natur, jeg vet ikke – men mye tid går med på å for eksempel diskutere hvordan man kan definere hva som gjør en blogg viktig. Er det antall lesere? Antall kommentarer? Tema for bloggen? Jeg stryker nok på alle tre kriteriene så jeg har ikke orket å engasjere meg så veldig i debatten. Og nettopp dette (at jeg ikke gidder å engasjere meg i noe som ikke angår meg direkte) er kanskje et tegn på at jeg er i ferd med å sosialiseres inn i Blogglandia for alvor? Beboerne der er hverfall veldig glad i å poengtere hvor navlebeskuende de er. Pussig.

En annen fascinerende oppdagelse jeg har gjort her inne er alle de som skriver veldig personlige blogger – om folk de kjenner og kjæledyrene sine og hva de gjorde i helgen og hva slags te de liker best. Det er koselig det liksom, sikkert stas for vennene deres å lese og alt sånt. Men hvorfor pinger de innleggene sine sånn at hele verden kan lese dem? (Ja, jeg tror at jeg er bedre enn dem og at det jeg skriver på min blogg har større allmeninteresse. For det har jeg nemlig også lært her inne; man kan være skikkelig oppblåst og selvhøytidelig som blogger og komme unna med det uten problemer).

Til slutt er det dette med Facebook som en del bloggere har utbasunert sin avstandstaken fra. Jeg syns Facebook er litt morsomt jeg, men det burde jeg sikkert ikke si høyt. For i følge en del andre bloggere så tar fjesboka så mye tid nemlig, og de har da bedre ting å foreta seg enn å ha nettkontakt med folk de ikke kjenner. Og da lurer jeg litt på hva som er forskjellen på det og det å bidra til lange diskusjoner i andre bloggeres kommentarfelt. For det er vel ikke sånn at alle i Blogglandia kjenner hverandre og er gode venner der ute i den virkelige verden - og jeg er den eneste som er utelatt fra denne vennegjengens sammenkomster og kule fester? I så fall; få være med i gjengen deres da? Pliiiis?

Det fins så mange regler og sedvaner i Bloggerbyen at det er helt utrolig at jeg har overlevd hittil i det hele tatt. Fins det et crashcourse noe sted mon tro? I så fall er jeg veldig interessert i linken dit.

Etiketter:

 
 

The Lost Patrol Band feat. Lisa Miskovsky: Alright



Her om dagen så jeg den svenske filmen Fröken Sverige fra 2004 med søte Alexandra Dahlström i hovedrollen (hun som spilte Elin i Fucking Åmål). I filmen spiller hun Moa, en litt forvirra veganerfrik som sminker seg og hører på popmusikk når vennene hennes ikke ser det.

Overraskende nok er filmen full av bra musikk, deriblant Alright med svenske The Lost Patrol Band og Lisa Miskovsky. Dette er en skikkelig gladsang og holder du ut all ruslingen i begynnelsen av videoen får du se mer av sånn bisarr dansing som jeg er så glad i. Mannen som rusler heter forøvrig Dennis Lyxzèn og var den som startet The Lost Patrol Band. Han er også medlem i bandene Refused og The (International) Noise Conspiracy og ble kåret til Sveriges mest sexy mann av svenske Elle i 2004 .

Etiketter:

 
 

Frøkna lurer på ting


Det var så morsomt å lage den forrige listen at jeg fortsetter i samme tralten litt til; i dag presenterer jeg en lureliste. Jeg går ofte rundt og lurer på et eller annet, som regel såpass uvesentlige ting at de flyr inn og ut av hodet mitt uten å bli der lenge nok til at jeg finner noe svar på det jeg lurer på. I det siste har jeg lurt på følgende:

• Hvor lang tid tar det fra jeg mister et eple i gulvet til det får en brun flekk?
• Fins det en grense for hvor sakte det er lov å ekspedere kunder hvis du jobber i butikk?
• Blir alle jobber kjedelige etter hvert, uansett hvor interessante og spennende de var i utgangspunktet?
• Hvorfor blir man blå på tennene av å drikke rød vin?
• Blir man rød på tennene av å spise blå bær?
• Hvorfor lager de sykler med 21 gir når man ikke trenger mer enn sju av dem?
• Er bloggingen min kun et utslag av ønsket om å bli sett (lest) eller fins det mer sjarmerende grunner til at jeg holder på med dette?
• Hva i all verden skal jeg gjøre på 17. mai?
• Hvorfor ser lårene mine fine og smale ut den ene dagen og helt gigantiske ut den neste, til tross for at de måler nøyaktig like mange cm i omkrets begge dagene?
• Akkurat hvor nevrotisk er det egentlig å jevnlig måle lårene sine med målebånd?
• Tror kollegaene mine at jeg arbeider konsentrert og inderlig med jobbting når jeg lukker døra inn til kontoret mitt eller skjønner de at jeg leser blogger og henger på Facebook?
• Fins det virkelig folk som ikke liker epler?
• Hvem er det som hele tiden driver og roter så fælt hjemme hos meg?
• Hvordan hadde livet mitt sett ut nå hvis jeg hadde fulgt den opprinnelige planen/drømmen om å studere journalistikk i Dublin?
• Er det normalt å kunne teksten på flere hundre popsanger?

Jeg er ikke alltid en veldig lur jente, men jeg er i det minste en lurete jente.

Etiketter:

 
 

Maria Mena: You are the only one



Maria Mena debuterte i 2002 og fikk en stor hit med den enormt enerverende singelen My Lullaby. To år etter returnerte hun (en hel del kilo lettere) med platen Mellow hvor You are the only one er hentet fra. En riktig respektabel plate med opptil flere finfine sanger, blant annet en duett med Thomas Dybdahl.

Senere samme år gjorde hun noe vi vel kan kalle en litt uheldig opptreden hos David Letterman, men alt det der er tilgitt og glemt for lenge siden. I 2005 kom hennes foreløpig siste plate ut, frontet av singlene Miss you love og Just hold me.

Etiketter:

 
 

En enkel liste til hjelp for alle menn


Alle liker lister, de gjør verden enkel å forholde seg til og man får sagt mye med få ord. Listen under er laget til alle menn for å fortelle dem hva de burde gjøre mer av for å sjarmere kvinner. Jeg har utelatt åpenbare klassikere som å kjøpe roser og spille gitar ettersom jeg antar at de fleste menn vet utmerket godt at dette er sikre veier til suksess (selv om påfallende få faktisk benytter seg av dem).

Følgende liste inneholder ingenting som er avansert, skummelt, vanskelig eller dyrt og burde derfor være latterlig enkel å følge. Den er neppe helt uttømmende så jeg ser ikke helt bort fra at det vil komme en oppfølgerpost en gang. Den som venter får se.

Hva menn burde gjøre mer av:

• Bruke stripete genser. Alle jenter liker menn i stripete gensere og da helst sånne tynne bomullsgensere med horisontale striper og rund hals. Vestkantgensere med v-hals er ikke fullt så bra men det kan også gå til nød.

• Løfte. Ikke sånne mullah-løft hvor han bare løfter meg rett opp uten noen mening men for eksempel å løfte meg opp for å kysse meg på nesen eller snurre meg litt rundt.

• Danse. All dansing er bra og han trenger ikke være så flink. Det er selvfølgelig fint hvis han er flink men det er også svært sjarmerende med menn som bare danser selv om de egentlig ikke kan det i det hele tatt, så lenge dansingen innebærer et element av entusiasme. Gjør den ikke det kan det være det samme. Ellers har jeg få krav her og både sakte dansing og fort dansing duger. Jo forresten, det er en ting til; han må ikke danse swing til absolutt all slags musikk, det er i de fleste tilfeller temmelig harry.

• Holde rundt hodet mitt når han kysser meg. Enten en hånd på hvert kinn eller en hånd bak nakken eller en finger under haken min hvis jeg ser sjenert ned i bakken sånn at han liksom kan løfte ansiktet mitt opp for å kysse meg. Veldig Gone with the Wind.

• Sende telegram. Joda, det går fortsatt an å sende telegram og det er ingen tvil om at det er den aller mest romantiske måten å kommunisere på. Tror jeg da, for jeg har aldri fått et. Men jeg krysser stadig fingre for at gode ting vil skje på den fronten også.

• Holde veldig hardt rundt meg så jeg nesten ikke får puste. Ikke så veldig lenge av gangen helst for da blir jeg jo litt blå i ansiktet etterhvert, men sånn en liten stund så jeg merker at han er stor og sterk og kan passe på meg hvis det skulle dukke opp noe skummelt eller farlig.

Javel gutta, da vet dere hva dere har å gjøre. Spread the word, så regner jeg med at neste gang jeg møter en av dere jeg liker ordentlig godt så får jeg det nøyaktig som jeg vil.

Etiketter:

 
 

Frøkna hviler på laurbær


I dag hviler jeg på laurbærene.

To av mine poster har i dag, delvis samtidig, ligget og kost seg på Bloggrevyens "mest populære"-liste pluss at jeg er publisert på Sonitus for første gang. Hurra! Som om ikke det var nok så har bloggleser nummer 1000 besøkt Frøken Makeløs nå i kveld. Takk, kjære deg. Du vet ikke hvem du er (og det gjør ikke jeg heller) men jeg er glad i deg fordet.

Og til alle dere andre som leser og kommenterer. Fortsett med det! Dere gjør meg glad. Love ya!

 
 

Overvektige sutrekopper


Jeg er klar over at jeg vandrer inn i et minefelt her, men jeg klarer ikke å la være. Dessuten føler jeg at jeg har en viss legitimitet i tjukkasdebatten ettersom jeg selv for noen få år siden kvalifiserte til ”feit”ifølge BMI-skalaen. Det gjør jeg ikke lenger og grunnen til det er vel kanskje en heldig kombinasjon av viljestyrke og at overvekten min var et resultat av en helt spesiell fase i livet mitt. Når jeg kom meg ut av denne fasen og tilbake til mitt vanlige liv med vanlig mat og vanlig aktivitetsnivå så ble kiloene borte. Men ikke av seg selv! La det bare være helt klart; å slanke seg er ingen fest – det er slitsomt og vanskelig og krever absolutt alt du har av konsentrasjon og viljestyrke. Jeg bare sier at det er mulig å gå ned i vekt – og å bli der.

Men nok om meg.

Innimellom dukker det opp aviskronikker og tv-debatter som handler om overvektige mennesker. Om hvorfor de er overvektige og hvem som har skylda og hva som bør gjøres. I dag skriver forfatter Lisbeth Nilsen i en kronikk i Aftenposten at man kan være sunn i en tjukk kropp, at det er mange grunner til at man er tjukk (og de fleste grunnene syns ikke på utsiden) og at slanking bør avskaffes.

Jeg kjøper de første to påstandene hennes. Det er tross alt ikke særlig radikalt å melde at en som er litt tjukk kan være sunnere enn en som er ganske tynn (alt innen rimelighetens grenser såklart) og at det er like mange grunner til at folk er overvektige som det fins overvektige folk. Vi har skjønt at mange bruker kiloene som vern mot resten av verden.

En dag jeg var syk og hjemme fra jobb så jeg en episode av Oprah som handlet om hvordan kvinner som hadde fått utført gastric bypass-operasjoner og blitt tynne uten at de hadde dealet med grunnen til at de var blitt tjukke i utgangspunktet, utviklet andre former for misbruk nå som de ikke lengre kunne misbruke mat. De misbrukte alkohol, rus, menn eller hva som helst annet de kom over som kunne misbrukes. Det er jo bare trist. Trist trist trist.

Er det bedre å være tjukk og miserabel eller å være tynn og miserabel? Det spiller nok liten rolle ettersom du stadig er miserabel. Blir man mindre miserabel hvis man slutter å være overvektig? Jeg er helt klart mye mer happy som normalvektig enn som overvektig, men innrømmer glatt at det er en viss høna-og-egget-logikk her. Og kvinnene hos Oprah tyder jo på at veien til lykke ikke nødvendigvis går via smalere lår og mindre rumpe.

Det jeg reagerer på i kronikken til Lisbeth Nilsen og som ofte blir gjentatt i debatter om overvekt, er hvordan de overvektige talspersonene gjør alle andre overvektige mennesker til hjelpeløse ofre for samfunnets grusomme påvirkning, og at de hevder at slanking bare er tull. Slanking er ikke tull. Fedme er helsefarlig og skal du bli kvitt fettet må du slanke deg. Og det er ingen dans på potetgull. Velger du å beholde fettet er det greit for meg, men kom ikke her og si at slanking burde avskaffes bare fordi du selv ikke har lykkes med det. Det er mange folk som mislykkes med både det ene og det andre, men de krever ikke avskaffelse på generell basis fordet.

Har en del overvektige mennesker opplevd fæle ting som har gjort at de har gjemt seg i maten? Jada, helt sikkert. Er alle overvektige hjelpeløse ofre? Neppe. Og burde vi være glade for at samfunnet fremelsker mennesker med passelig mye fett på kroppen? Ja, faktisk. (Jada, jeg vet at modeller er grusomt og sykelig tynne – men det handler jo ikke om dem i dagliglivet. Du går ikke glipp av en jobb fordi du veier ti kilo mer enn Kate Moss og det er ingen som glor stygt på deg på gata fordi du ikke kommer inn i BikBok-bukser i størrelse XS).

Jeg har ikke noe i mot overvektige mennesker og dette er ikke ment som noen kritikk mot dem generelt. Det er like mange hyggelige og intelligente blant overvektige mennesker som blant normalvektige mennesker. Det jeg ikke liker er sutring. Og det Lisbeth Nilsen sier i Aftenposten i dag – at ”fete folk er den siste gruppen mennesker det er legitimt å diskriminere”, det er bare tull. Det undergraver hun også selv i neste øyeblikk når hun først skriver ”Det er min påstand at for mye kroppsfett er mer stigmatiserende enn ”feil” fil og farge” og så i neste avsnitt skriver at ”man kan høre barn bruke tjukk som skjellsord på linje med homo og hore”.

Jaha, da har hun jo akkurat sagt at det er like legitimt å diskrimere homoer og horer som tjukke folk. Ergo er det ikke bare tjukke folk som diskrimineres. For egen regning vil jeg gjerne legge til at mennesker med psykiske lidelser ofte er utsatt for stigmatisering, sammen med ”personlig kristne” (hva nå det egentlig betyr), folk fra Holmlia og muslimer og somaliere og sikkert en masse andre grupper mennesker.

Med legitimt menes hva som er rettmessig i følge juridisk lov eller sosiale normer. I følge loven får man ikke diskriminere overvektige. I følge sosiale normer er det ganske mange andre grupper det også er legitimt å diskriminere.

Etiketter:

 
 

Og så sier de at blogging ikke kan forandre verden!


I dag har jeg for første gang syklet gjennom hele Løkka uten å bruke ringeklokken en eneste gang. Denne uventede og enormt hyggelige opplevelsen regner jeg selvsagt med utelukkende skyldes at alle fotgjengere i hele bydelen leste bloggen min den 4. mai mens de nikket enig med hodene sine og tenkte "ja, det var jammen en god deal, den skal jeg forsøke å holde min del av".

Og så sier de at blogging ikke kan forandre verden. Hah!

 
 

Pia Tjelta i pysjamas


Pia Tjelta og kjendisvenninnene hennes er glade i å fortelle damebladenes lesere hvordan de elsker Løkka (hvor de tydeligvis bor hele gjengen), særlig fordi den avslappete atmosfæren der tillater dem å stikke på kiosken i pysjbuksa.

Nå er jeg jo ikke særlig kjent selv men det ville aldri falle meg inn å gå utenfor min egen dør iført pysjbukse - jeg syntes jeg var radikalt modig og et skummelt skritt nærmere hårruller og sigg i munnviken da jeg gikk ut med søpla iført joggebukse her om dagen.

Hadde det vært så mye som en mikroskopisk sjanse for at Se&Hør lurte på hjørnet så hadde jeg da i hvertfall aldri forlatt hjemmet i nattdrakt eller tilsvarende.

Greit nok, kanskje jeg er mer forfengelig og kjedelig konservativ enn de nevnte kjendisene. Men jeg har faktisk aldri sett noensomhelst vandre rundt på Løkka i pysjen - kjendis eller ei, noe som har overbevist meg om at Pia og venninnene hennes har overdrevet sin egen pysjbruk en liten smule. Inntil i dag.

I dag observerte jeg til min store overraskelse en jente som gikk tur med hunden sin på Løkka, og det var ingen tvil om at hun hadde på pysjamas. Og som ikke det var nok; i Thorvald Meyers så jeg en rallende dame komme løpende kun iført truse, genser og sko. Ja, truse. Ikke bikini eller hotpants eller noe sånt, men en god gammeldags truse.

Heldigvis var det ikke Pia Tjelta.

Etiketter:

 
 

Kjære fotgjenger


Kjære, søte, snille, vakre, vene fotgjenger. Jeg er syklist. Det er ingen enkel oppgave i Oslo sentrum, men jeg prøver. Vet du hvor mange meter sykkelvei det fins i indre by? Ikke jeg heller, men det er ikke mange. Noen få av dem ligger på Løkka; i Markveien og i Thorvald Meyers. Jeg sykler der nesten hver dag nettopp på grunn av disse sykkelveiene, for alternativet Trondheimsveien er rett og slett farlig for myke trafikanter med to hjul og pedaler.

Derfor lurer jeg på om du kanskje kunne tenke deg å gå på fortauet, slik det er meningen at fotgjengere skal. Jeg skjønner at det kan være fristende å valse ut i sykkelveien hvis det er trangt om plassen der innerst ved husveggene, men jeg kan love deg at det ikke vil ta lang tid før det kommer noen syklende og da er du rett og slett i veien. Du er feil mann på feil plass. Så må syklisten plinge, og da må du jo flytte deg uansett.

Kanskje vi kunne inngå en liten avtale: Hvis jeg lover å holde meg unna fortauene dine (så sant det å sykle i veien ikke innebærer umiddelbar dødsfare) så lover du å holde deg unna sykkelveiene mine. Deal?

 
 

Mitt liv som en romantisk komedie


Romantiske komedier er moderne eventyr med pene mennesker som forelsker seg i hverandre og roter det til litt og så er det alltid happy ending til slutt. Det starter ofte med at søt jente møter nydelig gutt, litt sånn randomly og så liker de hverandre ikke noe særlig. Dette såkalte meet-cute er som regel opptakten til resten av historien; et litt pinlig og morsomt og fortryllende møte mellom de to som gjerne viser at søt jente og nydelig gutt i utgangspunktet er skrekkelig forskjellige (noe det selvsagt viser seg senere at de ikke er, tvert i mot). Alle skjønner med en gang at søt jente og nydelig gutt er veldig interessert i hverandre, kanskje bortsett fra dem selv.

Men så skjønner de også etterhvert at de liker hverandre og alt er veldig koselig en liten stund, helt til de roter det til (endelig noe som minner om vanlige dødelige) og så går de hver sin vei. Etter noen timer/dager/uker finner selvsagt en av dem eller begge to ut at de har vært noen fehoder og at de egentlig elsker hverandre og på grunn av perfekt timing og ekstrem kosmisk godvilje så møtes de to igjen på et helt absurd og usannsynlig lykketreff, rett etter at de har skjønt at de er ment for hverandre. Ja, forresten, noen ganger blir de i stedet lykkelig gjenforent fordi den ene (som regel nydelig gutt) gjør noe helt ekstraordinært søtt og koselig som viser hvilken fantastisk omtenksom og trivelig gutt han er, noe søt jente selvsagt faller pladask for og så er det happily ever after.

Så var det mitt eget liv. Jeg har aldri opplevd å falle for noen jeg i utgangspunktet ikke likte, jeg syns det høres usannsynlig ut (noe det nok også er, det skjer tross alt på film). Sist gang jeg møtte en jeg likte så visste jeg at jeg likte han etter ca 30 sekunder, og selv om jeg var et kvarter for sent ute og hadde glemt igjen visakortet mitt i baren der jeg nettopp hadde hatt fredagspils med kollegaer (og dermed muligens var bittelitt brisen) så tror jeg ikke det kvalifiserer til meet-cute. Videre er jeg ganske overbevist om at andre skjønte at vi likte hverandre og jeg er helt sikker på at vi skjønte det selv.

Neste punkt er lettere. Alt var veldig koselig en liten stund og så rota vi det til. Nydelig gutt følte seg utilpass og at han ikke strakk til, noe som nok kan ha en viss sammenheng med at jeg var overveldet av følelsene mine for han og derfor fant det for godt å leke frøken cool & casual. Tro meg, det er en effektiv måte å jage bort nydelige gutter på.

Videre følger jo av oppskriften over at en av oss/begge oppdager at vi har vært noen fehoder og at vi egentlig er ment for hverandre. Jeg har skjønt at jeg har vært et fehode og at det kan være en viss sjanse for at vi er ment for hverandre, han har på en måte innsett at han har vært litt teit han også, men er ennå et godt stykke unna å innse at vi er ment for hverandre.

I følge oppskriften må jeg derfor enten vente på kosmisk godvilje eller så må jeg gjøre noe helt ekstraordinært søtt og koselig som viser hvilken fantastisk jente jeg er.

Jeg er usikker på om jeg kan stole på at universet skal legge til rette for happy ending i denne historien så det kan hende jeg må pønske ut et eller annet overveldende romantisk og koselig selv. Saken er jo at jeg er skrekkslagen ved tanken på å være pågående (derav den lite betimelige opptreden som frøken cool & casual, som muligens fikk meg ut i dette uføret i utgangspunktet). Hm, what to do?

Etiketter:

 
 

Late folk får vondt i ryggen


Dagsavisen melder i dag at ryggplager er en av de største fraværsgrunnene i norsk arbeidsliv, og at fysisk aktivitet er selve nøkkelen til å bli bedre. Det var det jeg visste. Jeg har over tid fått stadig mindre sympati med folk som blir sykemeldt for ryggvondt. Kall meg gjerne fordomsfull men egne observasjoner sier meg at de som blir rammet av akutt vondt i ryggen sjelden har en aktiv fritid (aktiv arbeidstid er det vel nesten ingen som har lengre?) og at de derfor mer eller mindre bør takke seg selv når de ligger der, halvveis invalidisert av smerte.

Fysisk aktivitet er både forebyggende for ryggvondt og medisin mot ryggvondt. Får du vondt i ryggen er det antagelig fordi du har sittet for mye på rumpa og vil du bli bedre så må du bite tenna sammen og komme deg ut på tur. Så enkelt er det.

Etiketter:

 
 

Den perfekte mannen



Dette er vel sånn omtrent beskrivelsen av den perfekte mannen. Skjønner ikke at det skal være så vanskelig, liksom? Sketsjen er selvsagt fra BBC-programmet Smack the Pony som hadde en hel serie av disse Dating Agency-sketsjene.

Etiketter:

 
 

Frøkna har blitt venn med Facebook


Som de fleste andre har jeg et litt ambivalent forhold til Facebook. På den ene siden er det strålende å treffe igjen gamle kjente der inne, på den andre siden hater jeg at alle tilsynelatende har flere venner og morsommere liv enn jeg har.

Men nå har jeg funnet en grunn til å elske boka og det er bursdagslisten. Jeg er nemlig eksepsjonelt elendig til å huske mine venners fødselsdager, og det er skrekkelig pinlig. Hvis jeg i det hele tatt får med meg at de fyller år så er det alltid etter at merkedagen er passert. Facebook sørger imidlertid for at jeg nå blir behørig minnet på alle mine kontakters fødselsdag i god tid, slik at jeg kan sende sms/kjøpe gave/huske å gratulere når jeg ser dem.

Facebook ønsker å gjøre meg til en bedre venn. Og det er grunn nok til at jeg vil være venn med Facebook.

Etiketter:

 
 

Et kommunikativt paradoks


Jeg har en kompis som jeg har kjent lenge. Vi har holdt kontakten gjennom mange år til tross for at vi ikke har bodd i samme by siden nittitallet. Det har vært helt uproblematisk, vi har mailet usakligheter frem og tilbake i endeløst lange korrespondanser og vært godt orienterte om hverandres liv.

Så begynte vi med sms-ing, og det gikk også fint. Da kunne vi holde hverandre løpende oppdatert på formkurven hvis vi var på fest eller vi kunne se på tv sammen selv om vi satt mange mil fra hverandre. Noen ganger, etter en lang sms-samtale, fikk vi lyst til å sove sammen og da tok vi på syvmilsstøvlene og sprang over fjellet og sovnet i samme seng - i hvertfall inni hodene våre. Riktig så hyggelig var det.

I vinter la vi til hverandre på msn. Da ble vi enda mer tilgjengelige for hverandre men likevel kommuniserte vi stadig sjeldnere og mer fragmentert. Nylig ble vi Facebook-venner også og vi har aldri snakket mindre sammen enn vi gjør nå.

Så nå lurer vi på om vi ganske enkelt skal gå tilbake til å kommunisere på mail. Og det er antagelig lurt ellers risikerer vi jo å miste kontakten helt.

Etiketter: