<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Blogging får fram det verste i meg

I går så jeg den nye filmen om Harry P, stor stas! Jeg ga opp å lese bøkene ca 350 sider inn i bok nummer fire, så det er mulig at jeg roter litt med persongalleriet, men så vidt jeg kan huske er det Sirius som forteller Harry at ingen mennesker er bare snille eller slemme, alle har litt av begge sider i seg. Og det er hva du handler ut fra som avgjør hva slags menneske du er. Flott.

Jeg er også både litt snill og litt slem, forhåpentligvis mest snill. Men i det siste har jeg begynt å lure på om denne bloggingen er bra for meg, for den får virkelig frem de kjipe sidene i meg. For eksempel slenger jeg med bloggleppa litt innimellom, både til folk som har fortjent det og til folk som ikke har fortjent det. Jeg generaliserer og moraliserer med løftet pekefinger, overbevist om jeg har monopol på sannheten. Noen ganger kamuflerer jeg det jeg skriver så det skal se ut som det er en generell observasjon, mens inspirasjonen egentlig kommer direkte fra folk jeg har møtt. Ikke så trivelig i grunnen.

Men det verste er ikke det jeg selv skriver, det er all luskingen jeg bedriver rundt på andres blogger. Hvorfor får han flere kommentarer enn meg, og hvorfor ligger hennes post blant de mest leste på bloggrevyen - hun skriver da ikke særlig bra? Misunnelse og smålighet er enormt lite sjarmerende, selv om jeg (til nå) har holdt det for meg selv. Jeg har til og med lusket rundt på andres blogger og sett hvor mange besøkende de har, for så å sammenligne det med hvor lenge de har blogget og selvsagt blitt grinete hvis jeg har skjønt at de har flere lesere enn jeg. Ikke blir jeg særlig blid om jeg vinner disse innbillte konkurransene heller, hvertfall ikke lenge av gangen. I grunnen er det en håpløs kamp som aldri kan ende med annet enn misnøye og grønn sjalusi. Men så klarer jeg liksom ikke å slutte heller.

Kjære vene, jeg vet ikke om jeg tør å poste dette - da mister jeg vel de få leserne jeg har. Eneste håpet nå er at noen av dere står frem som like usympatiske som meg. Inntil videre stikker jeg på roadtrip og blir borte fra bloggverden i en ukes tid. Det har jeg nok godt av. Og dere også.

Etiketter:

 
 

Feriebilder



Øverste rad fra venstre:
1. Ferievennen klatret opp sykt mange trappetrinn til toppen av Stephansdomen og tok bilde av Wien ovenifra
2. Fra parken ved Schloss Schönbrunn, hvor alt var gigantisk stort.
3. Ferievennen ved Schloss Schönnbrunn. Yaaahh.
4. Gamlebyen i Bratislava
5. Himmelen i Slovakia var så blå, så blå!

Nederste rad fra venstre:
1. Vi besøkte en halvskummel krypt
2. Slovakiske statuer på rad og rekke
3. Frøkna is striking a pose ved fontenen der Julie Andrews synger I have confidence (infoen kommer selvsagt fra min eksellente SoM-guidebok)
4. Utsikt over vakre Salzburg fra byens fort
5. Hadde bare alle McDonald's-skilt vært like fine som denne!

Etiketter:

 
 

Frøkna sjarmeres i senk



Makeløs niese (snart fem år): Du bor helt alene du, tante.
Frøken M: Mhm, det vet du jo. Du har jo vært på besøk hos meg mange ganger.

Makeløs niese: Det er dumt at du må bo alene.

Frøken M: Ja, men det går jo fint. Jeg klarer meg jeg.

Makeløs niese (tenker): Men.. du kan få meg hvis du vil? Vil du det?

Etiketter:

 
 

Kan man komme for sent til en begravelse?

Jeg våkner med stressa hjertebank etter å ha drømt at jeg kommer for sent til dagens begravelse. Tøysedrøm, jeg er riktignok litt sent ute til avtaler av og til men aldri når jeg skal noe viktig. Og det å begrave faren til en venninne er viktig. Dessuten skal ikke begravelsen begynne før klokken to, så jeg har god tid.

Hører t-banen skramle inn på perrongen akkurat litt tidligere enn beregnet. Løper så fort jeg kan på høye hæler bort til stemplingsautomaten og småstormer bort til vogna. Trykker febrilsk på døråpneren mens banen skramler ut fra perrongen på vei til neste stasjon. Fuck! Neste bane går ikke før om 12 minutter, den har jeg ikke tid til å vente på.

Strener ut av stasjonen og ned mot bussene og rekker akkurat å se 31-bussen kjøre forbi. Tramper sinna den ene hælen hardt ned i asfalten - hvor mye uflaks er det mulig å ha? Heldigvis skimter jeg trikken der oppe i gata, ok så stopper den ikke utenfor Oslo S men den bringer meg hvertfall til byen.

Lystavlene på Oslo S forteller meg at de bygger nytt dobbeltspor og at det derfor blir buss for tog fra Skøyen og vestover. Erfaring forteller meg at dette kan komme til å ta tid. Klokken på mobilen stemmer ikke med armbåndsuret som ikke stemmer med NSB sin lysklokke, så det er umulig å si akkurat hvor dårlig tid jeg har til begravelsen men jeg vet at sjansen for å komme for sent øker med hvert minutt. Og man kommer virkelig ikke for sent til en begravelse.

Jeg sitter på toget og tripper. Jeg sitter på bussen og tripper. Jeg forbanner alle som skal av og på, jeg ser stygt på alle som kan utgjøre den minste forsinkelse. Klokken i bussen tilsier at jeg bare har veldig dårlig tid, min egen klokke tilsier at jeg har kritisk dårlig tid. Hva gjør jeg hvis jeg kommer for sent? Står utenfor kirken og venter? Lister meg respektløst inn?

Jeg beiner ut av bussen med retning taxiholdeplassen så fort det overhodet er mulig å løpe med ni og en halv ekstra cm under hælene. Holdeplassen er tom, ikke en taxi i sikte. Jeg klikker snart lunatic av dette, hva har jeg gjort for å fortjene så mye uflaks på en og samme dag? Jeg småløper nedover gaten, og hell og lykke - 100 meter lengre nede kommer en bil kjørende med lys på taket. Jeg praier taxien, setter ett ben inn i baksetet og ber han kjøre meg til kirken. Det går ikke, sier sjåføren, han må kjøre bort til holdeplassen. Det er ingen der! sier jeg - sikkert alt for høyt. Joda, det er det, sier han. VÆR SÅ SNILL, roper jeg fortvilet. Jeg skal i en begravelse, den begynner klokken to! "Du må gå bort til holdeplassen, sier han.

Jeg moser bildøra igjen med all min desperasjon og begynner å jogge tilbake til holdeplassen. Sjåføren begynner å kjøre og idet han passerer meg ruller han ned vinduet og sier "Du hakke noe å være sur på meg for". Frekke satan! Er det ikke mulig å være litt fleksibel?!

Tilbake på taxiholdeplassen er det selvsagt ingen mennesker, tre ledige taxier og sadistjævelen sitter i den forrerste bilen. Jeg gir blanke, akkurat nå orker jeg ikke forholde meg til noe annet enn å komme meg til kirken. Han gir ikke blanke - når jeg for andre gang prøver å sette meg inn i bilen hans sier han at jeg får ta taxien bak, jeg som er så sur. Herregud - hvem er det som er blid når man skal i begravelse - og i tillegg er sykelig sent ute fordi universet har bestemt seg for å fucke opp?

Jeg kommer meg inn i bilen bak og sjåføren der lurer på hva som skjedde med han i bilen foran. Ville han ikke kjøre deg? sier han. Hikst. Snufs. Hikst. Nei, sier jeg. Jeg er så sinna, så stressa og så desperat at jeg sitter i taxien på vei til kirken og griner. Vel pleier jeg å tørke mye tårer i begravelser, men ikke før seremonien begynner.

Jeg er lister meg som soleklart sistemann inn i kirken - men jeg rekker det, de har ikke begynt ennå. Og på vei tilbake har jeg betraktelig mer flaks med transporten.

Etiketter:

 
 

Sommer, det er det som er bra!

Da er jeg tilbake fra vakre og varme (38 grader) Wien og rekker såvidt en snartur innom bloggen før jeg klyver ombord på toget til vestlandet og familieidyll i morgen.

Jeg har hatt en særdeles hyggelig byferie, og det viser seg at jeg er langt mindre trollete på tur når jeg bare ikke spiser sånn mat jeg ikke tåler. Jeg har nemlig vært en liten kjiping på ferie før, noe som kanskje ikke er så rart ettersom jeg har drasset rundt på en misfornøyd kropp. Men nå!

Wien var altså vakker og varm med hyggelige folk og mye kokt kjøtt som vi unngikk etter beste evne (kjøttet, ikke folkene). På mandag tok vi båten til Bratislava og brukte pinlig mange hjerneceller på å finne ut at det er hovedstaden i Slovakia. Slovakisk Cola kan visstnok ikke anbefales men ellers er det et storartet land med helt sykt mange vindmøller.

I går flyktet vi fra heten i Wien og tok toget til Salzburg. Utrolig nok er folk der åpenbart ikke særlig stolte av at die wunderschöne Sound of Music ble spilt inn i og rundt byen, alt turistfokus er på han der semikjente Mozart-fyren. Det fins en (èn!!) Sound of Music-tour daglig som tar fire timer og som vi aldeles ikke rakk på dagsturen vår. Men min snille ferievenn kjøpte SoM-guidebok til meg så da var alt i grunnen ganske fint likevel.

Ellers har det vært to røde tråder i denne ferien; den ene er keiser Franz Josef som poppet opp både her og der (ikke i levende live altså) og den andre er Frøken Fotomodell. Tror det fins noe sånt som 150 bilder av meg på min ferievenns kamera og dere skal vel ikke se helt bort fra at et par av dem muligens dukker opp her. O lykke..?

I morgen stoler jeg altså på at NSB sender meg rett i armene på storfamilien Makeløs som oppholder seg på en hytte en god del lengre vest enn Oslo. Sommer altså! Det er så bra!

Etiketter:

 
 

Leaving on a jet plane

Frøkna forlater nå landet og setter kursen mot Wien. Skal henge rundt der en liten uke med en kompis, det blir enormt bra! Har booket oss inn på en fancy suite faktisk, og mast meg til en dagstur til Salzburg. Alle kultiverte mennesker vet jo at Sound of Music ble spilt inn der og siden jeg er blodfan skal jeg selvsagt på SoM-tour. The hills are alive!

Etterpå blir det intens familieidyll på hytta, så det blir svært stille i denne bloggen en stund fremover. God sommer alle sammen!

Etiketter:

 
 

Hvorfor noen gutter ikke lar høre fra seg

Det har jo hendt at jeg har truffet gutter som har sagt at de skal ringe og så har de ikke gjort det. Kanskje de til og med ikke har sagt at de skal ringe, men så har de hatt lyst til å ringe likevel. Poenget er hvertfall at jeg aldri har hørt noe fra dem. Og nå vet jeg hvorfor!
Det viser seg nemlig at en av fjellturjentene jobber sammen med ei som har samme navn som meg. Vi er bare tre stykker i Oslo med likt for- og etternavn, så det er ikke sånn supervanlig. Og denne navnesøsteren har visstnok opptil flere ganger blitt oppringt av menn som har truffet en med navnet vårt og som prøver å få tak i vedkommende. En av gutta var etter sigende ganske så påståelig og ville ikke gi seg da min navnesøster sa han hadde fått tak i feil person, uansett om navnet var riktig.

Dette er jo både oppløftende og deprimerende opplysninger på en gang. Det er jo glimrende å få vite at noen av dem som bare ble borte kanskje faktisk prøvde å få tak i meg. Hvorfor de bare gadd å ringe en av oss tre med samme navn er jo litt mystisk, men likevel. Samtidig er det litt kjipt å tenke på at de faktisk hadde lyst til å møte meg, men så ble det ikke noe likevel.

Men når alt kommer til alt så er dette strengt tatt ikke så mye mer enn en morsom historie, ettersom jeg har glemt alle de som ikke ringte (selektiv hukommelse er skikkelig gull) og jeg kan ikke selv etter å ha anstrengt meg litt komme på en eneste gutt jeg virkelig syns det var synd jeg ikke fikk møte igjen. Vel, lesson learned er hvertfall å huske å gi riktig telefonnummer når man treffer noen av interesse.

Etiketter:

 
 

Om å sjekke ut et hotell med direktøren

I forbindelse med seminaret omtalt i posten under skal middelaldrende mannlig direktør og jeg sjekke ut det hotellet vi planlegger å la gjestene våre bruke i Oslo. Og det er jo viktig å si fra til resepsjonisten hvor man skal når man forlater kontoret:

Han: Frøken M og jeg skal bare sjekke ut et hotell. Vi er tilbake om en time.

Jeg: Det der hørtes ikke så bra ut.

Han: Nei, det gjorde det virkelig ikke.

Etiketter:

 
 

På befaring i Fredrikstad (just another manic Thursday)

0846: Surrer som vanlig med veien fra t-banen på jernbanetorget til Oslo S. Mystisk nok er det aldri noe problem å finne frem motsatt vei.

0923: Er på vei til Fredrikstad med toget. Skal ha møter med diverse folk og sjekke ut hotell, spisesteder osv i forbindelse med seminar i september. Jeg stirrer ut av vinduet og tenker på Nydelig Gutt som jeg datet i vår. Det er latterlig, jeg må snart slutte å drømme om han.

1015: Har møte med sjarmerende ung kjøkkensjef som flørter og blunker og skravler nonstop. Han anbefaler meg en baker oppi gata som selger bra glutenfritt brød. Når jeg skal gå sier han at jeg gjerne må komme innom hotellet senere på dagen hvis det begynner å regne, så skal jeg få låne paraply.

1217: Snakker med ei som jobber på en båt jeg vil leie til seminaret. Hun sier at hvis jeg kommer innom igjen senere på dagen skal hun spandere øl på meg. Folk i denne byen er så hyggelige!

1302: Spiser lunsj på et sted som spiller Elton John. Høyt. Kontinuerlig.

1411: Vandrer gatelangs med god tid. Fredrikstad er en utrolig koselig by - jeg lurer på hvordan arbeidsmarkedet og boligprisene er her?

1420: Stikker innom bakeriet og kjøper to frosne glutenfrie brød. Går tilbake på hotellet og spør om jeg kan låne plass i fryseren deres i noen timer så ikke brødene tiner. De er overstrømmende hyggelige og låner villig vekk fryserplass.

1447: Tar båten til Gamlebyen.

1501: Har møte med nok en hyggelig og serviceminded person. Jeg tror jeg elsker denne byen.

1550: Kollega i Bangkok ringer og har akkurat fått vite at jeg snart tar fire ukers sommerferie. Han har derfor mailet meg masse jobbgreier som MÅ gjøres i morgen ettersom det er siste dagen min på kontoret før ferien. Jeg hadde planlagt superkort jobbedag i morgen siden leiligheten ser bomba ut og flyet mitt til Wien går kl sju lørdag morgen og jeg har selvsagt ikke pakket. Bummer.

1600: Sitter ved kanonene på Fredriksten festning og skravler med mamma i telefon. Er så blid og fornøyd at jeg ikke skjønner at hun er ironisk når hun beskriver Fredrikstaddialekten som sjarmerende.

1740: Ringer en jeg skulle møte 1730 som ikke har dukket opp. Hun holder på å pakke til sommerferien og har glemt å følge med på klokka. Jeg begynner å få dårlig tid hvis jeg skal rekke toget hjem til Oslo kl 1835.

1755: Småløper til hotellet for å hente brødene. Småløper til stasjonen.

1825: Fremme på stasjonen. Mannen på Narvesen sier at toget til Oslo går fra perrong nummer 1 - om en time. Fuck.

1840: På vei til busstasjonen i taxi.

1845: Bussen til Oslo har akkurat gått. Neste går kl 1950. Hva slags helvetes sted er dette egentlig??

1855: Kommer heseblesende inn på Peppes og bestiller glutenfri pizza. Leser bandomtalene i Månefestivalens gratisavis. Herregud så dårlig de skriver. Har ikke norske orddelingsregler kommet til denne avkroken av en by?

1920: Rekker ikke å spise opp pizzaen så jeg står utenfor Peppes og venter på taxi mens jeg spiser pizza fra kartongen. Føler meg som hun der grådige jenta som aldri får nok mat og som spiser rester lenge etter at alle andre er ferdige med måltidet. Not so hot.

1930: Står på perrongen og spiser mer pizza fra kartongen. Er utrolig glad jeg ikke kjenner noen i denne byen.

1935: Er så selfobsessed (og fortsatt ganske pissed) at jeg ikke skjønner at dame med barn trenger hjelp for å komme seg ombord på toget. Ender opp med å holde en gentleman sin kaffekopp mens han gjør sine barnevognløftende plikter.

1958: Ser sola som glitrer i sjøen ved Moss. Hvem ante at Østfold var så vakkert?

2001: Tenker på at jeg tenkte på Nydelig Gutt i dag morges. Gleder meg vilt til å møte han som vil få meg til å glemme Nydelig Gutt. Sjekker ut de glutenfrie brødene - de er ikke frosne lengre. Pokker.

2040: Sitter rett overfor vanvittig kjekk mann av typen høy og mørk på t-banen. Vi smugkikker på hverandre. Han går av på samme stasjon som meg. På perrongen snur han seg for å se om jeg ser på han. Det gjør jeg. Vi smiler for oss selv og går hver vår vei.

Etiketter:

 
 

Scootere og sko



Frøken kjekk: Døh, seriøst. Hvor mange scootere har du'a?

Scootergutt: Fem

Frøken frekk: Fem? Hva skal du med alle dem? Du kan jo ikke kjøre mer enn en om gangen uansett!

Scootergutt: Vel. Hvor mange par sko har du?

Frøken kvekk: Eh. I rest my case.

Etiketter:

 
 

Hvem trenger sykkelveier?

Det er jammen bra det er så mange sykkelveier i Oslo. Det er skikkelig flaks at det er kilometre på kilometre med vakkert tilrettelagt asfalt for folk på to hjul uten motor, for hvis ikke hadde det vært en liten katastrofe at man nå skal fjerne sykkelveien i Thorvald Meyers gate mellom Grüners gate og Seilduksgata. Det er en nobel årsak; man vil bedre fremkommeligheten for trikken. Strålende. Og heldigvis vil parkeringsplassene bestå, for bilene må jo ha sin selvsagte plass i gata, både når de kjører og når de står stille. Det ville jo vært helligbrøde å ofre dem!

Så heldig at det er så masse sykkelveier å ta av da. Vi kommer helt sikkert ikke til å merke at de reserverte metrene for syklister blir borte i det hele tatt, vi kan jo bare ta en annen vei hjem.

Etiketter: ,

 
 

Hva vil det si å skrive bra?

Stakkars Frid Ingulstad. Ikke får hun være med i det gode selskap i Forfatterforeningen og i følge dagbladet.no er det ingen som har hørt om henne. Det siste syns jeg er mer enn litt pussig - hun har solgt over en million bøker og de menneskene som har lest dem må vel ha fått med seg navnet på forfatteren? Uansett, jeg er som tidligere nevnt ikke folkelig (hah!) så jeg leser selvsagt ikke kiosklitteratur. Derfor har jeg frem til nå ikke visst noe som helst om Frids litterære talenter, men i dag har hun en kronikk på trykk i Aftenposten. Og jammen skriver dama dårlig!

Men hva er det egentlig å skrive bra? Er lettlest det samme som godt skrevet - eller er det det motsatte? Kafkas Prosessen er et slit å komme seg gjennom - og kan man da si at det er en velskrevet bok? Hvis du slåss mot lysten til å slenge boka i veggen etter hvert eneste avsnitt men kanskje sitter igjen med noen kloke tanker og refleksjoner etter at du har kjempet deg gjennom noen hundre sider, er forfatteren da en dyktig skribent? Eller hvis handlingen er så spennende at du ikke klarer å legge fra deg boken, men du har glemt hele persongalleriet i det øyeblikket du har lest siste side - er det da godt eller dårlig skrevet?

Innimellom mistenker jeg de som har karret seg gjennom allslags tungleste klassikere for å smøre litt ekstra tjukt på når de forteller oss andre hvor fantastisk bra bøker dette er. For da slipper de kanskje å pines over hvor mye tid og energi de har kastet vekk på å lese noe de fint kunne klart seg uten.

Etiketter:

 
 

Sånn skal det gjøres



















Endelig har jeg skjønt hvordan badevekta skal brukes.

Etiketter:

 
 

Frøken fjortis

For litt siden var jeg som kjent på fjelltur med elleve andre jenter. Ingen av oss har barn, åtte av tolv er single. Du kan si at det ble bittelitt snakk om både menn og unger.

På lørdagskvelden hadde en av jentene funnet ut at det skulle komme ikke mindre enn 140 nye gjester på høyfjellshotellet som lå rett ved hytta vi bodde på, og hun må være verdens aller største optimist ettersom hun fikk det for seg at dette helt sikkert var 140 kjekke single menn i passende alder. Tre av oss ble med henne til hotellet for å få avkreftet denne vidløftige teorien, noe som ikke var en særlig vanskelig oppgave. Det er noe med at når dansegulvet stort sett er befolket av barn under ti år så er ikke akkurat festen i ferd med å ta av.

Da jeg ganske ufrivillig klarte å disse den stakkars østeuropiske keyboardisten (det var live underholdning, må vite) følte vi at tiden var overmoden for å forlate lokalet. Frøken optimist var imidlertid ikke klar for å gi opp jakten på yummi hunks så hun foreslo at vi kunne slentre en runde rundt på hotellområdet og kanskje til og med banke på noen hyttedører i nærheten for å høre om det var fest noe sted. Jeg håper hun ikke mente dette helt alvorlig, men jeg er faktisk ikke helt sikker. Selve tanken på å gjøre noe sånt hensatte oss uansett umiddelbart tilbake til våre glansdager som fjortiser, da det å henge rundt og vente på at noe skulle skje i grunnen var alt vi gjorde.

I fjortisfasen hadde mine venninner og jeg fast tilholdssted ved ”broa ved Rimi”, som ikke var noe annet enn en betongbro ved en matbutikk. Jeg antar at vi valgte nettopp det stedet fordi vi mente det var et knutepunkt mellom hjemmene våre, ungdomsskolen, gymnaset, fritidsklubben, svømmehallen og tennisbanen og at visste vi ikke fikk lov til å henge inne i sentrum. Så da satt vi ved denne broa i time etter time – skravlet, fniste og glante på folk som gikk forbi. Hvis vi var riktig heldige så kjørte de kjekke guttene forbi på mopedene sine – og vi kunne høre hvem av dem som kom kjørende ut fra lyden på mopeden. Ingen av oss var særlig opptatt av verken mekking eller bil, så det at vi kunne skille den ene motorduren fra den andre sier en hel del om vår interesse for mopedeierne. Det hendte også at vi forfulgte mopedgutta – til fots. Det var mildt sagt et håpløst prosjekt.

På den tiden var vi klare for fest veldig mye oftere enn vi faktisk var invitert på fest, noe som medførte både grøfting og festkrasjing. Som de søte gutta i Karpe Diem sier: ”Hjemmealenefester med kaos hver gang, ingen visste hvem som bodde der, men alle ga faen”. Det var utrolig moro med sånne fester, men stakkars de som bodde der når foreldrene kom hjem. Alkoholpreferansene våre var ikke så avanserte, prio nummer en var at det var (nok) alkohol og hadde man flaks smakte det ikke helt jævlig. Dette medførte mye sprit og søtt kliss sånn som Peach Canei, Matheus og Martini Bianco. Glass var for pyser og da kan man jo lure på hvorfor vi ganske så konsekvent valgte flasker med så til de grader ukurant utseende – Peach Canei er jo ca tre meter lang for eksempel, og egentlig helt håpløs å drikke av flaska.

Jeg har aldri skjønt meg på de som ønsker seg tilbake til denne tiden i livet sitt, og etter å ha jobbet frivillig med ungdom i noen år så er jeg hvertfall sikker på at fjortisperioden ikke var den beste i mitt liv. Man er så hjerteskjærende selvopptatt, så sykelig usikker på alt og alle, så pinlig veslevoksen og melodramatisk og så slitsomt humørsyk at man er en plage både for seg selv og alle andre. Det er et slit å finne seg sjæl mens hormonene raser og du ikke skjønner opp ned på noe som helst. Nå er jeg gammel og klok og bedagelig, kjenner meg selv på kryss og tvers og går aldri på fester jeg ikke er invitert til. Livet er bra nå.

Etiketter:

 
 

Min ekskjæreste - en smugboer

I går var jeg på innflytningsfest og fikk servert så mye bobler at jeg ikke engang rakk å åpne vinflasken jeg hadde med meg. Bobler gjør noe med hodet mitt; jeg blir veldig blid og veldig skravlete. Utpå kvelden fant jeg ut at det var en god ide å ringe eksen som jeg ikke har snakket med på over et år. Nei, det var faktisk ikke en så katastrofal ide som det nok høres ut som, jeg var jo bare blid og hadde rett og slett lyst til å ringe og si hei. Vi var kjærester for lenge siden og har ikke bodd i samme by på mange år men har alltid hatt god kontakt og han pleide å si fra hver gang han var i Oslo sånn at vi kunne møtes og drikke kaffe og skravle. I fjor vår fikk han seg kjæreste og vips så ble han helt stille, gitt. Og det ble jo forsåvidt jeg også.

Men altså, jeg ringte, vi skravlet, det var hyggelig. Så sier han at han bor i Oslo, sånn ca to steinkast fra der jeg bor, og har gjort det siden i fjor sommer. Hvorfor har du ikke sagt noe? sa jeg, mildt sjokkert. Jeg har bare ikke kommet så langt, sa han.

Jeg skjønner nada. Kan noen være så snill å forklare meg hva som får en mann til å smugbo i samme by som meg i et år? Vi har kjent hverandre i ti år - dette er da bare latterlig?

Etiketter:

 
 

Hvilken størrelse er jeg egentlig?

Jeg har feiret solskinnet i dag med litt spontan shopping og er godt over gjennomsnittlig fornøyd med fangsten. Det som irriterer meg er imidlertid størrelsene på klærne. Hallo, går det an å være bittelitt konsekvent liksom?

I dag har jeg kjøpt skjørt i medium, kjole i small, ytterjakke i small, kjole i str 34 og bukse i xtra large (eh, sa jeg jeg "litt" shopping..?)! Alt utenom kjolen i 34 er fra samme butikk. Ok, så var buksa litt loffete og stor og god og de var utsolgt i alle andre størrelser, men likevel. Jeg lover kors på halsen at jeg hadde nøyaktig den samme kroppen da jeg prøvde alle klærne.

Er det rart jeg alltid ender opp i skjørt og kjole? Bukser er jo ekstremt deprimerende å kjøpe. Jeg lurer på om jeg må starte en "Gruppen for oss som irriterer oss over klesstørrelser" på Facebook. Det er jo der alle kanaliserer engasjementet sitt om dagen. Demoer er liksom bare soooo four years ago asså.

Etiketter: ,

 
 

Karita er gift – singlemeldingen er avlyst

Det blir ikke noe av den lenge etterspurte stortingsmeldingen om aleneboeres levekår – fordi regjeringen har avdekket at gruppen av single er for sammensatt til at man kan klare å finne noen felles tiltak for dem. Det burde vel strengt tatt ikke komme som et stort sjokk at Norges 900 000 enslige er en variert gruppe, men regjeringen var tydeligvis så overrasket over dette at de avlyste hele singlemeldingen.

At man i de fleste andre grupper – som pensjonistene og barnefamiliene – også finner svært ulike individer med varierende interesserer og økonomi, er tydeligvis irrelevant i denne sammenhengen. Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem uttaler i dag at single uansett skal tas vare på gjennom regjeringens satsing på de fattige.

Men de aller fleste single i Norge er ikke er fattige, og vi opplever det likevel som urettferdig og meningsløst at vi skal betale like mye i avgifter til blant annet vann-, kloakk- og renovasjon som en familie med fire ganger så mange medlemmer. Om dette sier Karita ingenting.

Nevnte jeg at hun giftet seg for noen uker siden?

Etiketter: ,

 
 

Spice Girls med og uten ironisk distanse

Da jeg var student var jeg dypt inne i grungen; svarte militærstøvler, slengbukser, økobomull og lilla skjerf. Jeg drakk øl og rødvin i mengder minst tre ganger i uka, var dypt forelsket i den coole, intellektuelle og musikknerdete studentkjæresten min, hadde ring i nesa og så aldri på tv. Du verden som ting har forandret seg siden den gang!

Uansett, poenget er at i min Pearl Jam/Seigmen/Neil Young/Tom Waits-verden var det ganske streng selvjustis på hva man kunne like og hva man ikke kunne like. Grensa gikk antagelig et godt stykke før britpop. Derfor var det krise da jeg skjønte at jeg gikk rundt og likte Spice Girls. Så jeg gjorde det eneste jeg visste om som kunne redde meg i land; tydde til bitende generasjon X-sk ironisk distanse. Med den rette distansen kunne man nemlig tillate seg å danse til Spice up your life på jentevorspiel og til og med driste seg til å spørre DJ-en på Garage om han kunne spille Wannabe. Noe han selvsagt ble dypt fornærmet over - og vi fikk nok en historie vi kunne le ironisk av.

Nå ser jeg at jentene skal ut på turne igjen og i den anledning møtte de pressen på fredag som var. Stakkars Geri er tydeligvis ikke særlig vant til slikt oppstuss lengre - hun hadde tatt med eget kamera og tok bilder av fotografene. Søte Emma er høygravid, Mel B (noen som husker henne?) har nylig fått DNA-bevist at Eddie Murphy er far til hennes andre barn mens Mel C visstnok gir ut et nytt album i disse dager og er den av jentene som har vært mest skeptisk til en reunion. Ikke så rart ettersom hun er den eneste av dem som har noe som minner om en popkarriere på egenhånd.

Og så har vi Victoria da. Hun har vært min favoritt lenge - det er noe dypt fascinerende med at en jente med et slikt temmelig middels utgangspunkt kan lykkes så til de grader i å skape sin egen suksess og formue. Joda, David har også vært viktig i så måte - men ingen av dem er noe særlig på egenhånd, og det er de nok svært klar over begge to. Jeg ble imidlertid mer enn litt skuffa over antrekket til fru Beckham - etter fredagens pressemøte burde de døpe henne om fra Posh til Push, for maken til over-the-top og tacky puppa-på-tørk har verden sjelden sett. I kombinasjon med en stroppeløs og åletrang svart drakt ble kontrasten til de andre relativt nedtonede jentene (med hippie-Geri i spissen) overveldende. Victoria burde hørt på de kritikerne som sier hun har misforstått LA-stilen med sine stiletthæler og flashy designerantrekk og heller bør finne frem noe litt mer low-key. Men dama har jo alltid kjørt sin egen greie, og det er jo i grunnen noe av det som er så bra med henne.

Jeg nekter å belemre bloggen min med bilder fra da jentene møtte pressen på fredag (dessuten har dere sett de bildene alt for mange ganger allerede), så dere får i stedet et bilde av Spice Girlsa i deres glansdager. Og jeg frykter at reunionen med dem blir minst like pinlig som da jeg tilfeldigvis så en reprise av Helene og gutta her om dagen. Ingen ironisk distanse var nødvendig da - det var rett og slett skikkelig dårlig.

Etiketter: