<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/platform.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar/8979916324030367209?origin\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Oppsummering av moteuka

Etter en uke med moteblogging er det nå på tide å ta en aldri så liten oppsummering.
Har det vært moro? Ja det har det så absolutt, hvertfall for min del. Lesertallene har skutt i været – det har stort sett vært mellom 3-400 unike lesere her daglig den siste uken (i tillegg til de ca hundre som abonnerer og leser bloggen gjennom rss-feed) og totalt antall sidevisninger endte ganske nøyaktig på 5000.

Enda mer gledelig er alle kommentarene jeg har fått. Jeg syns det er like stas at en del av de gamle kommentatorene har holdt stand (var veldig bekymret for at dere skulle bli borte denne uken!) som at så mange nye har lagt igjen en hilsen. Dessuten blir jeg veldig glad når jeg ser at noen som ikke blogger selv har kommentert på en post, for det betyr jo at bloggebyen har relevans også for andre enn vi som bor her. Til slutt så må jeg si at jeg har satt litt ekstra pris på de mennene som har bidratt til aktivitet i kommentarfeltene, samt de av dere som har hengt med til tross for at dere ikke har noen uttalt moteinteresse selv. Jeg håper det betyr at jeg har presentert stoffet på en inkluderende og allmenninteressant måte.

For min egen del så har denne bloggeuken vært annerledes, utfordrende, travel og veldig, veldig morsom. Å legge ut bilder av seg selv under tittelen ”(gårs)dagens outfit” for at andre skal vurdere og bedømme ens egen klessmak er mye skumlere enn jeg hadde trodd – det samme gjelder for den posten der jeg åpnet for spørsmål fra dere. At veldig unge jenter gjør dette i stor utstrekning, syns jeg fortjener applaus og kudos i massevis – jeg hadde aldri i verden turt å gjøre det da jeg var usikker og sjenert fjortis.

Men viktigst syns jeg uansett det er at jeg har fått satt fokus på mote som hobby og at jeg har turt å stå for min interesse for feltet. Det er ikke uten grunn at jeg ikke har moteblogget tidligere – jeg har blant annet vært redd for å bli stemplet som overfladisk, materialistisk, useriøs og for å bli beskyldt for å bare være interessert i å øke lesertallene. Det siste er som kjent ikke god tone blant seriøse og flinke bloggere – man skal jo blogge for bloggingens skyld og ikke for å bli lest av flest mulig.

Når jeg tvert i mot har fått utrolig mye støtte og bøttevis av hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger, så ser jeg jo at frykten var ganske så ubegrunnet. Jeg har lenge kjent på at det er urettferdig at moteinteresse så ofte blir behandlet på en nedlatende måte, men det var først da jeg satte meg ned og strukturerte tankene mine at jeg ble overbevist om at min interesse for klær er like viktig eller uviktig som alle andre hobbyer.

Og nå tenker jeg at det hadde det vært så fint om vi kan ta med oss noe av dette videre. At det vi gruer oss for ikke nødvendigvis er så farlig når det kommer til stykket og at mennesker er mer villige til å akseptere hverandre enn vi kanskje frykter. Og viktigst av alt; hvis du føler deg urettferdig behandlet så er det bare å samle sammen det du har av argumenter og mot - og slå tilbake.

Etiketter: , , ,

 
 

Mote er ikke for idioter

Jeg ser nå - til min store glede - at vi er flere unge, oppegående, reflekterte og intelligente kvinner som har sett oss lei på at våre interesser blir nedvurdert i forhold den slags ting som gjerne interesserer menn. I sommer diskuterte jeg med Homovennen hvorvidt min interesse for klær kunne kalles en hobby, noe han hardnakket påstod at den ikke kunne (man skulle tro homsene var på vårt lag, men neida). Motebloggere får kritikk for at de ikke tar opp verdensfred og miljøvern, og moteblader blir beskrevet som sexfikserte annonser med syltynne modeller av surmagete gamle menn. (At resten av reklamebransjen er like sexfiksert er visst ikke relevant).

Hvorfor går det ikke an å behandle klesinteresse (og –kunnskap!) som en hvilken som helst annen hobby? Hvorfor kan jeg ikke - som kvinne og i feminismens navn - få lov til å interessere meg for akkurat det jeg vil? Hvorfor er det bare menns hobbyer som blir vurdert som ekte og verdifulle? Wikipedia nevner sport, fiske, jakt, snekring og frimerkesamling som eksempler på hva en hobby er - og ignorerer fullstendig blant annet klær og interiør, som er temaer som veldig mange kvinner interesserer seg for.

For noen år siden la jeg ikke skjul på min shoppingglede, noe som ofte ble kommentert og latterliggjort av både kvinner og menn. I den senere tid har jeg derfor latt være å flagge klesinteressen min like høyt, men siden vi nå er midt inne i moteuka her på bloggen så skal jeg ta for meg de innvendingene jeg oftest fikk høre:

Shopping er dyrt. Veldig mange hobbyer koster penger. Eksempelvis driver Frøken Fräken med friluftsliv og pleier å si om det at "det fins ikke dårlig vær, bare dyre klær". Fordelen med å bruke penger på klær i stedet for turutstyr eller modellfly, er at jeg kan bruke det jeg kjøper hver dag. Selvsagt fins det gale folk som handler alt for mye klær, men gale folk fins det innenfor alle segmenter av samfunnet. Dessuten må det da være fullstendig irrelevant for alle andre hvorvidt jeg velger å bruke pengene mine på klær eller reiser eller dyr champagne.

Hvorfor må du ha enda en kjole? Vel, så er jeg kanskje en slags samler da. Andre folk har fem (svindyre) sykler, fire laptoper, åtti flasker vin eller tre hyllemetre med kokebøker og de får ikke i nærheten av så mye pes som meg – selv om de gjerne kjøper ting som er mye dyrere enn det mine kjoler er. Og igjen; min klessamling har jeg bruk for daglig, det kan de færreste andre samlere si.

Designklær er tåpelig og dyrt. Ja, det er dyrt og for folk uten interesse for klær virker det sikkert unødvendig, på samme måte som at jeg syns det er unødvendig å kjøpe Mac eller Lambretta eller Arne Jacobsen. Design er for spesielt interesserte innenfor et gitt område, det gjelder ikke bare klær og vesker og sko.

Klesindustrien ødelegger miljøet. Det gjør den nok, men alt handler jo om å finne en balanse. Vi som har vunnet lotto og bor i den rike delen av verden har alle våre miljøuvaner; jeg shopper klær – men til gjengjeld så kjører jeg ikke bil, jeg bor trangt, resirkulerer så godt jeg kan og bruker sjelden plastposer. Jeg har hverken oppvaskmaskin eller tørketrommel og har forøvrig jobbet for verdensfreden åtte timer daglig de siste fire årene. Selvsagt kan jeg bli bedre, men jeg tviler på at jeg totalt sett er verre enn de fleste andre - selv om jeg kanskje kjøper mer klær.

Moteblader er patetiske og kjedelige. Moteblader er for folk som er interessert i mote - er du ikke det så er det ikke rart du ikke liker dem. Akkurat som at jeg ikke syns det er så veldig spennende med motorblader, pc-blader og håndarbeidsblader.

Mote er en fordummende tvangstrøye. Nei, mote er inspirasjon og nyheter. Alle som er interessert i noe, liker å følge med på det som skjer innenfor dette området. Det er en masse trender som det ikke ville ramle meg inn å følge, men jeg liker å se hva som er nytt sånn at jeg kan gjøre meg opp min egen mening. De færreste moteinteresserte kvinner og menn som har kommet seg ut av tenåringstilpasningshelvetet, er slaver av fashionindustriens befalinger. De fleste trender oppstår ved at designerne blir inspirert av individualister som har sin egen, personlige stil. Så sprer det seg videre til billigkjedene slik at alle vi fattiglusene også får muligheten til å fornye oss. Hvis vi vil.


Til slutt:
At smak og preferanser endres over tid, gjelder ikke bare klær. Mote omfatter også humor, politikk, navn, etikette, arkitektur og mat. Blant annet. Det handler jo om at folk får nye idéer og så syns andre folk at disse idéene er gode eller dårlige. Hvis mange syns at det nye er bra, vil enda flere følge etter og brått har vi det som på engelsk kalles bandwagon effect.

Å fordømme klesmote fordi man mener at den gjør folk sneversynte, uselvstendige og overfladiske, er med andre ord å ta det hele fullstendig ut av sin sammenheng.

Etiketter: ,

 
 

Makeløs moteblogging

Av en eller annen grunn virker det som det er et voldsomt skille mellom motebloggere og resten av Bloggebyen. Motebloggerne gir antagelig glatt beng i alle andre enn seg selv, mens blant liksom-smarte synsebloggere har det tilsynelatende blitt riktig så korrekt å latterliggjøre dem som er opptatt av klær. Det faktum at tenåringsjenter som poster dagens antrekk har minst ti ganger så mange lesere som sinna damer og moteblinde menn, betyr tilsynelatende ingenting annet enn at verden er full av idiotiske mennesker.

Det provoserer meg. Hvorfor er det mer ærefullt eller viktig å drive med sinnablogging (som ingen leser) enn med moteblogging? Hvorfor gir det kred å ha fotoblogg, musikkblogg, datablogg eller bokblogg - mens det er patetisk å skrive om fashion? Hvorfor tillater politisk interesserte mennesker - som holder verdier som toleranse og ytringsfrihet høyt - seg å se ned på folk som tilfeldigvis interesserer seg for trender? Er det ikke mulig å ha to tanker i hodet samtidig?

Så derfor - bare på gjørs - blir det nå en uke med makeløs moteblogging. Jeg gidder ikke la meg begrense av hva andre mener om dette, jeg orker ikke late som jeg ikke syns at fashion er interessant i håp om å virke intellektuell og saklig og dyp - og jeg nekter å la meg plassere i noen tematisk kategori (se opp for makeløs katteblogging, interiørblogging og matblogging).

Den kommende uka blir det altså daglige outfitbilder, skosnakk, motemeninger og alt som ellers detter ned i hodet på meg. Det eneste jeg ikke kan love er at jeg lar være å blogge om ting som ikke har noe som helst med mote å gjøre.

Etiketter: ,

 
 

Frøkna ønsker seg Eee

Veldig, veldig, veldig!

Se så fin den er! Og bitteliten, bare 8.9" og 1.1 kilo - men likevel 12/20 giga lagring (XP/Linux), 1 giga RAM og 7-8 timers batterikapasitet.

Det romsterer rykter om at den kommer i rosa også, kan det bli bedre? I think not.

Hei hei lille Eee -
Vil du ligge oppi veska mi?

Etiketter:

 
 

Litt enkel fysikk

Jeg har tidligere tatt til orde for at folk skal begynne å gifte seg litt, men ettersom jeg nå befinner meg i en noe annen situasjon så vil jeg gjerne fremme forslag om at folk bør gjøre det slutt litt oftere. Det er ikke det at jeg har sluttet å like bryllup - på ingen måte - men jeg syns samtidig det er en god idé å øke antall free-floaters i samfunnet.

Ok, her er greia: Se for deg en gjeng med atomer som svever rundt. En hel del av dem er imidlertid bundet sammen med et annet atom til et molekyl og er derfor ikke tilgjengelig for de enslige atomene. Legg så til det faktum at ganske mange av molekylene består av to atomer som ikke gjør hverandre lykkelige, så ser du forhåpentligvis logikken i å ha lavere terskel for å gjøre det slutt.

Hvis alle de som ikke gjør hverandre glade kunne gjøre det slutt med hverandre sånn at de i stedet kunne funnet lykken med et annet atom, så ville resultatet vært en hel masse nye konstellasjoner med forelskete og blide molekyler.

Det er altså de som tviholder på et annet atom tross krangler og generell mistrivsel, som binder opp ressursene og ødelegger alt sammen. Jeg derimot, har tatt samfunnsansvar og sluppet mine ekser fri.

Etiketter: ,

 
 

Kvinnelige pærer

Det er lenge siden jeg erklærte min entusiasme overfor kanalen FEM her på bloggen. Dessverre for meg inngår den ikke i borettslagets kabelpakke, noe som gjør det nærliggende å anta at styret utelukkende består av menn (enhver kvinne ville jo umiddelbart forlangt å endre dette mangelfulle tv-tilbudet). Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at TvNorge har tatt ansvar og viser repriser av det fantastiske dokudramaet Unge Mødre, slik at vi FEM-løse mennesker også kan få det med oss.

Det er altså en serie der vi følger norske tenåringsmødres gjøren og laden og hvordan de takler å bli foreldre når de strengt tatt bare er barn selv. Her og der har produsentene lagt inn nedslående statistikk om hvordan det går med de som blir mødre tidlig (fedrene lever tilsynelatende sine liv helt uanfektet av at de har fått barn) og moralen virker temmelig krystallklar; vent med reproduseringen til du er blitt voksen.

Men så skal man jo ikke vente for lenge heller - da kan jo barnet få Downs og diabetes og andre uhumskheter, om du i det hele tatt er i stand til å bli gravid. Så altså; for tidlig er ikke bra og for sent er heller ikke bra. En venninne av meg av den akademiske, urbane typen dristet seg til en planlagt graviditet i en alder av 26, og fikk stadig spørsmål om hvorfor hun ville ha barn nå - hun som var så ung.

Så da står vi igjen med en bitteliten luke sånn i slutten av tjueårene når vi er gamle nok til å ikke ødelegge livene våre og unge nok til å ikke ødelegge våre barns liv. I løpet av disse få årene er det er meningen at vi alle sammen skal storme ut og bli gravide - og har du ikke lyst eller anledning til å få barn akkurat da må du akseptere at viktige menn med mer eller mindre medisinsk bakgrunn løfter pekefingrene sine mot deg på avisens forside med jevne mellomrom. Det hele kjennes i grunnen ganske trangt.

Til sammenligning er pærer visstnok perfekt modne i cirka tretti minutter. Timing er tydeligvis alt.

Etiketter:

 
 

Undertøy (en post til kvinner)

Det er altfor mange kvinner som vandrer rundt med elendig undertøy - det er gammelt, nuppete, slaskete og i feil størrelse. Visstnok bruker åtti prosent av britiske (eller var det amerikanske?) kvinner feil bh-størrelse - vanligvis er de for store rundt ryggen og for små i cupen. Jeg har raskt og på sviktende grunnlag konkludert med at situasjonen er tilsvarende her i landet og at det må være derfor det er bortimot umulig å finne bh-er i andre størrelser enn 80B. Grmpf.

Så siden jeg tror jeg vet bedre enn dere; her er noen kjærlige råd på veien:

BH. Hvis bh-en sitter riktig så kryper den ikke oppover ryggen din (da er den for stor) og det er plass til hele puppen oppi cupen (hvis ikke er den for liten). Hvis du får dobbeltpupp eller puppene holder på å ramle ut av bh-en, da passer den rett og slett ikke til deg. Forøvrig er den enkleste veien til en finere figur å heise opp bh-en, når du drar i stroppen skal det ikke være mulig å legge mer enn et par fingre mellom skulderen og stroppen. Og helt til slutt; bh-en skal sitte inntil brystbeinet (mellom puppene), hvis ikke er det feil størrelse.

TRUSER. Bare innse det; stringtruse er utrolig harry. Dessuten burde du klippe av vaskelappen når du kjøper nye truser (noe du antagelig burde gjøre oftere enn du tror - det er først når du kjøper nye at du ser hvor grå og slaskete de gamle er). Trusevaskelapper som stikker opp fra buksen (og det gjør de) er utrolig lite elegant.

STRØMPER. Prikkete, stripete, rosa, blå, svarte, hvite eller gule - når de blir nuppete så må de kastes. Det spiller ingen rolle hvor fin kjole du har hvis strømpene er utslitte.

UNDERSKJØRT/KJOLE. Neida, det er ikke noe bare bestemoren din bruker. Underskjørt- og kjoler er faktisk ganske lure, både under klær som er gjennomsiktige (vi vil helst ikke se trusa di - selv om du har kjøpt ny og klippet av vaskelappen) og under klær som har en tendens til å henge igjen på strømpene. Som min fornuftige mor sier; det får rett og slett klærne til å føre seg bedre.

Etiketter: ,

 
 

Alt dette fotballmaset

Jeg er ikke særlig interessert i fotball. Nei, det er feil - jeg er overhodet ikke interessert i fotball. Virkelig ikke. Da jeg studerte i Bergen var jeg på én kamp på Brann stadion (Brann - Viking, mener jeg å huske) og det eneste som fascinerte meg var den ekstreme massesuggesjonen blant publikum. Det som skjedde på banen kunne jeg ikke brydd meg mindre om.

Stadig vekk er det et eller annet fotballrelatert som foregår; er det ikke EM så er det VM eller Champions League eller tippekamp eller gud vet hva det heter alt sammen. Det som plager meg er ikke at hele helgeprogrammet på tv er fyllt opp med fotballkamper (for jeg har selvsagt bedre ting å foreta meg enn å se på tv) men at det å være orientert om når og hvor alle disse mesterskapene foregår anses som like viktig som å være oppdatert på presidentvalget i USA eller den globale matkrisen eller adopsjonsrett for homofile.

Og det er jo bare tøys. Visst har fotball en politisk dimensjon - det handler blant annet om samhold, om å gi fattige håp om en bedre fremtid, om å gi innvandrerunger rollefigurer. Men det er jo ikke derfor du sitter klistret foran tv-en i åtte timer i strekk og det er ikke derfor KLM velger å informere alle passasjerer på kveldsflyet fra Amsterdam til Oslo sist mandag at Nederland leder over et lag ingen trodde de hadde en sjanse mot. Ei heller er det derfor at fotballrelaterte saker sniker seg inn i nyhetssendingene, når det er mer enn nok av rene sportssendinger å ta av allerede.

Nei, det må være fordi fotballfans - hvor mange det enn er av dem - innbiller seg at hele resten av verden er (eller burde være) like interessert i fotball som det de er selv.

Det er vi ikke, jeg lover.

Etiketter:

 
 

Vi og de andre

Selvfølgelig bør ikke lesbiske par få rett til assistert befruktning. De har jo valgt lesbiskheten sin selv og bør snart forstå at når de er så dumme å forelske seg i noen som har lik tiss som dem selv så kan de ikke regne med at staten vil hjelpe dem med å få barn.

Folk som spiser på seg hjerte- og karsykdommer, vonde knær og diabetes type 2, de som røyker seg til lungekreft og KOLS, drikker seg til skrumplever og stresser seg til magesår, de stiller åpenbart i en helt annen klasse og må selvsagt fortsette å få statlig hjelp for sine uheldige livsvalg. Særlig hvis de er hetero.

Det er helt riktig som Frp og Krf sier: dersom lesbiske par får mulighet til assistert befruktning, vil heterofile par måtte vente lenger på hjelp. Og det skulle tatt seg ut! Alle vet jo at Vi er mye mer verdt enn Dem og at Vi dermed med den største selvfølgelighet fortjener å kommer foran Dem i køen. Jeg pleier alltid å knuffe meg forbi hvis jeg ser noen lesber foran meg i køen på Rimi.

All forskning viser jo at Vi er bedre mennesker enn Dem; Vi skiller oss sjeldnere, er fullstendig fri for homosmitten (barn av heteroer blir hetero, barn av homoer blir homo) og denger ungene våre bare sånn en sjelden gang. Men de vet da i det minste hvem både mor og far er og det er jo det som teller.

Det er ingen menneskerett å få barn, men noen har litt mer rett enn andre.

Etiketter: ,

 
 

Huskeliste

Rense ansiktet hver morgen og kveld, smøre body lotion på armer og ben hver morgen, samt ansiktskrem og øyekrem to ganger om dagen. Passe på å drikke to liter vann og spise 750 gram frukt og grønnsaker daglig. Begrense inntaket av koffein, alkohol, sukker, fett, karbohydrater og e-stoffer.

Ha oversikt over hva som fins i butikkene og til enhver tid være oppdatert på hvordan moten utvikler seg. Lese moteblader, moteblogger og moteartikler i avisene og løpende danne seg mentale bilder av hvordan man kan tilpasse sesongens trender sine egne preferanser og kroppsfasong. Følge med på kostholdsdiskusjonene i media og ha dårlig samvittighet for den sjokoladen man spiste i går.

Nappe, shave, vokse. Vaske og føne langt hår annenhver dag og ha i tre ulike stylingprodukter for å få det til å se helt naturlig fabulous ut. Klippe, glansvaske og ha i hårkur. Peele kropp og ansikt hver uke, klippe, file og lakkere negler. Fotbad og fotfil, ansiktsmaske og nattkrem.

Sminke seg hver morgen, bestemme seg for frisyre, antrekk, sko og veske. Selvbruningskrem to ganger i uken om sommeren. Kosttilskudd og omega-3 hver dag om vinteren.

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg har tid til å ha en betalt jobb i tillegg.

Etiketter:

 
 

Komplekser

Som de fleste andre (jenter) er jeg proppfull av komplekser. Jeg har imidlertid sett mange nok episoder av Extreme Makeover til å skjønne at å fortelle andre hva du misliker ved ditt eget utseende er det dummeste du gjør. Der sitter det jo deltakere som tilsynelatende er helt vanlige mennesker og blir intervjuet om sitt elendige kroppsbilde. Jo mer de peker på sine klumpete neser, sin urene hud og sine utstående ører, jo mer overbevist blir jeg om at de desperat trenger en hel rekke plastiske operasjoner.

Men ett kompleks skal jeg gi dere; jeg har stygge knær - og i motsetning til de fleste andre komplekser så kan jeg både tid-, og stedfeste når denne overbevisningen dukket opp i hodet mitt. Det var i en samtale med en kompis ved den blå steinen i Bergen, ca 1998. Han var nyforelsket og av en eller annen bisarr grunn syntes han det var naturlig å fortelle meg om hvor vakre knær kjæresten hans hadde. Det var nemlig svært få mennesker som hadde pene knær, kunne han fortelle, men kjærestens var både runde og velformede og slanke. Inntil da hadde jeg i grunnen aldri tenkt på at knær kunne være hverken pene eller stygge - det var jo bare knær liksom - men et raskt blikk ned på mine egne avslørte at de var både klumpete og rare og på ingen måte i samme liga som dem jeg nettopp hadde fått beskrevet.

Enda en ting å ta hensyn til når man kler på seg. Takk skal du faen meg ha.

Etiketter:

 
 

Telefon fra Manpower - slik samtalen burde vært

I dag fikk jeg jammen meg telefon fra Manpower! De lurte på om jeg var ledig for oppdrag nå og jeg svarte at jeg jo forsåvidt er i fast stilling fortsatt. Det fallt dem visst ikke inn å unnskylde seg for at de ikke har løftet en finger i min retning på et halvt års tid (med andre ord; noen gang) og jeg ble så overrumplet av å høre fra dem at jeg ikke fikk sagt det jeg burde. Men siden vi allerede har klarlagt at Manpower leser denne bloggen, så kan jeg jo like gjerne ta samtalen her - slik den burde vært.

Manpower: Ja, hei det er Manpower.
Frøkna: Heisann.
Manpower: Vi lurte på om du er ledig for oppdrag?
Frøkna: Jaså?
Manpower: Ja, vi har noe her som vi mener kunne være interessant for deg.
Frøkna: Vel, nå har det seg sånn at jeg fortsatt er i samme faste stilling som jeg var da jeg kontaktet dere i slutten av oktober.
Manpower: Javel. Da passer det kanskje ikke så bra da.
Frøkna: I grunnen ikke. Men nå som dere først ringer så kunne det jo vært interessant å høre om dere har kontaktet de referansene som dere var så opptatt av at jeg skulle gi dere for et halvt år siden?
Manpower: Referanser? Oida.. nå skal vi se her..
Frøkna: ...
Manpower: Du har oppgitt noen referanser?
Frøkna: Ja, jeg gjorde som dere ba om etter det møtet vi hadde i november. Dere skulle ta kontakt med dem med en gang og så begynne å selge meg inn til aktuelle kunder.
Manpower: Eh.
Frøkna: Jeg håper dere forstår at dere stiller meg i et dårlig lys i forhold til referansene mine?
Manpower: Ja. Hm.
Frøkna: Og jeg trenger kanskje ikke påpeke at jeg er skuffet over at dere ikke har gjort jobben deres?
Manpower: Hm. Nei.
Frøkna: Bra. Vel, det tror jeg var alt for denne gangen. Vi høres vel igjen antar jeg, om en halvt års tid eller noe.
Manpower: Ehm.
Frøkna: Ha en riktig fin dag. Og forresten; tør jeg foreslå litt overtidsjobbing i helgen?

Etiketter:

 
 

Etterlyses: En splitter ny bransje

Problemet med enhver jobb er at alt for mange forslag og ideer blir forkastet fordi man har gjort noe lignende en gang før. Selv på relativt nystartede arbeidsplasser er dette en gjenganger fordi de som jobber der (ja altså, ikke vi unge fremadstormende karrierejagere (?), men de andre) har jobbet andre steder før og der prøvde de en gang noe som ligner på det som er blitt foreslått nå. Da sier deg jo seg selv at det ikke er noen vits i å prøve det igjen en annen gang på et annet sted og i en annen sammenheng.

Sånt rent utover dette så blir det jo også stadig vanskeligere å komme opp med nye ting innenfor de samme områdene - det er ikke uten grunn at dagens rockeband fortvilet prøver å komme på nye sjangre for å beskrive musikken sin (nei, vi spiller ikke rock liksom, vi spiller tivoligrunge) og at staten omorganiserer litt her og der når de ikke kommer på noe bedre å foreta seg. Alle vet jo at det som er nytt er bedre enn det som er gammelt, rett og slett fordi noen allerede har gjort det gamle.

Derfor har jeg kommet frem at jeg skal finne opp en helt ny bransje. Den skal være så ny og så annerledes alt annet at enhver idè som blir presentert vil garantert være uprøvd og hvis idèen er noe i nærheten av å være god så vil den bli mottatt med all den applaus og heder som den fortjener og vil selvsagt straks bli satt ut i livet.

Nå gjenstår det bare å finne ut hva denne bransjen er for noe. Gode forslag mottas med takk.

Etiketter:

 
 

Polyandri er løsningen

Jeg vil gjerne slå et slag for flermanneri. Det er selvsagt ikke av egoistiske grunner jeg gjør dette, men fordi jeg ser hvilke klare fordeler det vil gi på globalt nivå for hele menneskeheten.

I vår overbefolkete verden er nemlig flermanneri, eller polyandri som det heter på fint, selve løsningen på problemene. Når hver kvinne får være gift med mange menn samtidig så fører det selvsagt til lavere fødselstall (forutsatt at mennene tar ansvar og ikke løper rundt og er utro med andre damer, og såpass syns jeg faktisk vi kan forlange av dem), siden kvinnen stort sett bare kan føre frem et barn om gangen. Det blir jo vanskelig å vite akkurat hvilken mann som er far til akkurat hvilket barn, og derfor vil alle fedrene bidra så godt de kan for at alle barna skal ha det så godt som mulig. Dette, sammen med den generelle nedgangen i befolkningsveksten, vil gi mer ressurser til hvert barn.

At denne løsningen muligens reduserer kvinner til fødemaskiner og derfor kanskje kan være et ørlite skritt tilbake i forhold til likestilling og den slags, er en helt annen sak. Den utfordringen løser vi en annen dag. I morgen for eksempel.

Etiketter: , ,

 
 

Det Afrika de aldri viser deg

Se for deg Afrika. Hvilke bilder får du i hodet? Tynne barn med store mager, soldater med fillete uniform og gamle kalashnikover, tørke og hungersnød, korrupte ledere og mennesker som er avhengig av godvilje fra de tre vennlige B'ene; Bob, Bill og Bono. Eller noe i den retning?

Afrika er så mye mer enn det våre vestlige medier velger å vise oss. 900 millioner mennesker i over 50 land rommer like mange ressurser og like mange utfordringer. Det sier seg selv at det ikke fins èn løsning som passer for alle, og løsninger kan heller ikke eksporteres som ferdige pakker fra andre land.

Alt dette vet vi jo, når vi bare tenker oss om. Men så er det så deilig av og til å se helt ordentlige, konkrete bevis på det man vet, og derfor ble jeg så hoppende glad da jeg oppdaget Facebook-gruppen "The Africa they never show you". Den har foreløpig drøyt 53 000 medlemmer, 222 ulike temaer blir diskutert, nesten 100 videoer og over 950 bilder. Ta deg tid til å gå inn der og ta en kikk på det Afrika du ikke får se ellers. Det er antagelig langt mer variert og sammensatt enn du kan forestille deg.

Etiketter: ,

 
 

Kan man kose seg uten mat?

Onde tunger vil ha det til at når man får seg kjæreste, så legger man på seg. Foreløpig har jeg strengt tatt gått litt ned i vekt siden jeg sluttet å være single, men dette er visstnok bare en forbigående fase. "Bare vent, du kommer til å legge på deg du også." Det er jo på ingen måte oppløftende nyheter.

Litt googling avslører kjapt at den største grunnen til at folk får et slikt samboertillegg er at når man får seg kjæreste så skal man liksom kose seg så veldig hele tiden. Og da må man visst spise masse usunn mat også. For kos er det samme som mat. Eventuelt; skal man kose seg skal man spise. Og man skal spise usunt. Som en mannlig nettdebattant sier: "Livet er til for å nytes, og godteri, pizza og hamburgere hører med til denne nytelsen og er minst like viktig som sex." Jaså.

I sin sedvanlige "dameblader-klarer-ikke-å-bestemme-seg-for-hva-de-mener"-stil (kakeoppskrifter den ene uken, slankeoppskrifter den neste) forteller KK deg både hvor viktig det er å kose seg - med mat - når man skal finne plass til romantikk i hverdagen (januar 2008), og hvorfor du blir tjukk av å være i forhold samt hva du kan gjøre med det ("dere må klare å finne noe annet fint som kan erstatte kosen maten gir dere", september 2007).

Hvorfor må vi ha mat når vi skal kose oss? Og hvorfor må denne kosematen være dyppet i fett og sukker? Trenger vi - som nettdebattanten sier - junkfood for å nyte livet, eller er tvert i mot nettopp denne tankegangen i ferd med å ødelegge vår mulighet til å nyte livet? Handler ikke mat først og fremst om næring, når alt kommer til alt?

Etiketter:

 
 

Fridtjof Frank Gundersen i debatten om rasebegrepet

Man trenger ikke drive og redde verden på daglig basis for å gni seg forskrekket i øynene når man leser Fridtjof Frank Gundersens innlegg i dagens Aftenposten (det fins dessverre ikke på nett.) (Update: Joda, det gjør det, du kan lese det her. Takk Erlend). Der har det i det siste pågått en diskusjon om rasebegrepet og i dag har den tidligere stortingsrepresentanten for Frp kastet seg inn i debatten. Han refererer til et eksempel Thomas Hylland Eriksen brukte i sitt inlegg den 13. februar som gikk ut på at en ung mann på boligjakt som snakket perfekt svensk i telefon, stadig fikk beskjed om at boligen var utleid da han møtte opp personlig og huseier oppdaget at han var svart.

Dette handler ikke om rasisme, i følge Gundersen. Huseier var nok bare bekymret for at naboene skulle bli eksponert for "en annen kultur og adferd enn nordmenn flest liker". For eksempel at mange barn herjer og bråker i oppgangen, at det er rot i fellesvaskeriet, sterk krydderlukt og sjenerende klestørk. Alle vet jo at disse tingene henger sammen med hudfarge. Svarte mennesker roter nesten alltid i fellesvaskeriene og svarte barn bråker mye mer enn hvite barn. Hvite mennesker bruker aldri krydder.

Gundersen påpeker også det faktum (!) at markedsverdien av boliger synker etterhvert som fremmedkulturelle innvandrere blir mer dominerende, og derfor var huseieren i eksempelet selvsagt bare opptatt av naboenes økonomi og ve og vel. Han var rett og slett en real kar.

Pussig at Gundersen vet hva nordmenn flest liker. Pussig også at han kjenner den svenske mannens matvaner og vet hvor høylydte barn han har, ut fra hvilken farge svensken har på huden.

Rasebegrepet er forkastet av biologer for lenge siden, fordi de morfologiske og genetiske forskjellene mellom raser er mindre enn de som fins innenfor hver rase. Det blir rett og slett en meningsløs inndeling. I tillegg har man det historiske perspektivet; at rasebegrepet har blitt misbrukt for å hevde at noen mennesker er mer verdt enn andre. Det i seg selv er god nok grunn til å unngå begrepet.

Den eneste sammenhengen rase kan ha noe for seg, er som et rent deskriptivt begrep. Hvis overgriperen var hvit er det meningsløst at politiet i jakten på han bruker ressurser på å avhøre negre. Men rase kan aldri si noe som helst om noe annet enn hvordan en person ser ut utenpå.

Etiketter: ,

 
 

Irriterende kollegaer

Test: Hvor mange av disse fins på din arbeidsplass?

- Møteplageren: Insisterer på å diskutere alle detaljer i plenum, dreper ethvert initiativ og spolerer alle idémyldringer med frasen "det der har vi prøvd før". Enten svært påståelig og ufleksibel eller endrer mening idet vedkommende oppdager at andre er uenige, uten å være villig til å innrømme at h*n har skiftet standpunkt.

- Lunsjsnylteren: Bidrar aldri med å holde samtalen i gang i lunsjen eller i andre pauser. Lytter og forventer å bli underholdt av andres prat. Svarer kort på direkte tiltale, noe som gjør det umulig å ha pause med vedkommende alene. Tar aldri initiativ til et samtaleemne.

- Festfylliken: Blir alltid overstadig beruset på personalfester og benytter alltid anledningen til å ta opp ubehagelige temaer med kollegaer og overordnete i fylla. Skaper dårlig stemning, tilsynelatende uten å skjønne det selv.

- Kontorsladrehanken: Mer opptatt av sladder om kollegaer enn av å gjøre jobben sin. Observeres stadig ved kaffemaskinen eller i en-til-en-samtale med kollegaer på deres kontor - med lukket dør. Det er deg de snakker om.

- Hjemmekontoristen: Er aldri på kontoret fordi vedkommende stadig enten har hjemmekontor, er på tjenestereise, på kurs eller seminar. Har i tillegg gjerne barn som stadig er syke og avspaserer ofte i vanlig arbeidstid fordi h*n av ukjent årsak foretrekker å jobbe helg og/eller natt. Stort sett umulig å få tak i.

0-2: Hurra for deg og dine kollegaer, for noen gullebra folk dere er!
3-4: En helt gjennomsnittlig norsk arbeidsplass
5: Bytt jobb så fort som overhodet mulig (med mindre vi snakker om en klassisk mann/nisse/flytte-situasjon)

For videre lesning om demotiverende krefter på arbeidsplassen, klikk her.

Etiketter:

 
 

Frøkna er gladetnisk

Da jeg begynte i redde-verden-bransjen utviklet jeg ganske raskt en betydelig motvilje mot gladetnisitet. Og det fins det jo en del av i denne bransjen - det er antagelig den mest gladetniske bransjen av dem alle.

Jeg kjenner en riktig hyggelig og oppegående dame som har forkastet sitt norske navn og i stedet identifiserer seg inderlig med sitt afrikanske navn som alle som kjenner henne er pent nødt til å bruke - noen av oss med større skepsis enn andre. Damen handler utelukkende på Uno, Design Forum og Indiska, elsker lilla, syregrønt og orange og går med asymmetriske klær og smykker. Hun er nå samboende med sin andre afrikanske mann og omfavner lidenskapelig det meste av afrikansk kultur (musikken, klærne, dansen, brukskunsten, maskene, måten å snakke engelsk på..)

Selv har jeg kommet meg velberget hjem fra Afrika uten en eneste maske og jeg liker fortsatt ikke fargen orange. Men i det siste har jeg grepet meg selv i å tenke at afrikansk dans jammen ser morsomt ut, og det jeg leser av bøker er stort sett faglitteratur om Afrika. Nylig oppdaget jeg som kjent soukousmusikk og alle som kjenner meg vet at jeg er Kongonerd. Som om ikke det var nok så har jeg store planer om å ta med Makeløs Niese på afrikansk lekestue i helgen - noe som antagelig kommer til å gjøre at moren hennes friker bittelittegranne ut, men det får hun tåle.

Alt dette klarer jeg selvsagt å rettferdiggjøre for meg selv slik at jeg fremstår som like ubesudlet av all den gladetnisiteten som omgir meg som jeg var før. Afrikansk dans er bra trening, Afrikalitteraturen handler om min interesse for historie, soukousmusikken er bare en forlengelse av at jeg ikke hører på P4-musikk og Kongofascinasjonen kunne like gjerne handlet om fotballlaget til Manchester eller frimerkesamling. Ish.

Hva gjelder Makeløs Niese så har hun definitivt godt av å få se at det fins en annen verden der ut enn det fryktelig homogene og blendahvite miljøet hun ferdes i til vanlig. Men den dagen jeg insisterer på at dere skal kalle meg Missy Kwassa Kwassa Makah-lous, så er det helt greit at noe sier fra til meg.

Etiketter: ,

 
 

Diskriminering av fotgjengere

Jeg er dypt indignert som fotgjenger. Jeg føler meg ignorert, nedprioritert og diskriminert.

I går skulle jeg møte homovennen og Frøken Fräken på Lompa og siden jeg har beveget meg totalt kanskje fire meter de siste to ukene bestemte jeg meg for å spasere ned til Grønland. Som fotgjenger skal man jo helst holde seg på fortauet, men når fortauet er en blankskurt skøytebane og bilveien ved siden av er tørr og uten et eneste isflak så må man prioritere faren for brukne ben opp mot faren for å bli påkjørt.

Men hvorfor skal bilene alltid prioriteres? Trenger vi flere biler i indre by? Nei, vi trenger flere fotgjengere. Femti prosent av alle småærend i byen foretas visstnok til fots, så hvorfor satser man ikke på bedre fremkommelighet for alle disse folka? Hvorfor salter man ikke fortauene, hvorfor er det viktigere å forhindre bilkræsj enn brukne ben? Hvorfor tvinges gamle damer til å holde seg inne fra november til april?

Fotgjengere er miljøvennlige, vi trenger ingen parkeringsplasser og forurenser ikke. Vi støtter opp om lokalt næringsliv og skaper ikke støy. Fotgjengere får mosjon og frisk luft, er svært rimelige i drift og bringer liv til bybildet.

Så nå skal jeg starte en interessegruppe for fotgjengere, jeg skal bli fotgjenger-aksjonist. Det blir sinte leserinnlegg og Facebook-grupper, demonstrasjoner foran Stortinget, sitt-ned-aksjoner og muligens en egen fotgjenger-blogg. Her skal intet middel være uprøvd i kampen for å hevde vår rett.

Etiketter: