<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/platform.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttps://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-2257351198009471507', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

En skummel forespørsel

I går fikk jeg et mildt sagt overraskende tilbud om å være stand-up-morsom foran 400 mennesker. Javisst, det er ikke tøys altså. Det viser seg nemlig at noen av mine kolleger syns at jeg er så fantastisk festlig at de vil at jeg skal stå på scenen og underholde i den formelle åpningen av et stort seminar vi skal ha til neste år.

Uten at jeg på noen måte skal begi meg ut på en analyse av min egen humor, så er det nok innenfor ironien jeg eventuelt scorer noen poeng. Siden jeg holder på og redder verden (jada, jeg vet at jeg gjentar dette til det kjedsommelige) så er selvsagt disse hundrer på hundrer med mennesker langt fra en homogen gruppe bestående av representanter for norsk middelklasse. Og noe sier meg at ironi kan være et rimelig usikkert kort i en sånn forsamling - fort gjort å bli misforstått eller regelrett fornærme noen.

Vel, heldigvis trenger jeg ikke bestemme meg på sånn ca et halvt år. Dette går så bra at.

HJEEEEELP!!

Etiketter:

 
 

Tilpasningsdyktig

En ting som viser seg når man er på tur er hvor fort man venner seg til ting. Fredag var jeg dypt fornærmet for at jeg måtte ha bukse under kjolene mine i Dhaka for å unngå å bli oppfattet som en prostituert, lørdag oppdaget jeg hvor digg det var å traske rundt med pysj-følelsen hele dagen og da vi ankom Bangkok fire dager seinere så jeg ingen grunn til å ikke fortsatt ha på meg mine nyinnkjøpte salwar kameez-bukser. De er tross alt det mest behagelige jeg har hatt på kroppen siden russedressen. Alkoholforbudet i Bangladesh plaget meg ikke det aller minste, ei heller det totale fraværet av shoppingmuligheter (nå motsier jeg meg selv bittelitt, men kom igjen - å kjøpe en salwar kameez til femti kroner på et lokalt marked er nesten ikke for shopping å regne).

Etter ankomst Thailand gikk det ca en dag før jeg kastet buksene og krøp inn i min nyinnkjøpte og temmelig korte Bangkok-kjole. Jeg hadde ingen motforestillinger i verden mot å stå på takterassen på den høyeste bygningen i Bangkok (nesten dobbelt så høy som Oslo Plaza) med en grisedyr daquiri i hånda mens jeg pratet fjas med kolleger og minglet med andre rikinger. Fattige, møkkete Dhaka var med ett så enormt langt borte - og utsikten fra terassen var flashy, vestlig og moderne.

Ikke overraskende var det også utrolig lett å venne seg til å slippe å lage mat. Nuddelsuppe til fire kroner? Ja takk, det høres strålende ut. Sommerkjole og flip-flops i slutten av november? Ikke så fryktelig fælt det heller. Så kommer man hjem og oppdager at strømpiser faktisk har sin sjarm. Skal vi se.. det tok ca en halv dag. Jeg er fortsatt litt muggen for at jeg må lage middagen min selv, men det går sikkert over det og. Sånn omtrent i morgen, vil jeg tro.

Det er akkurat som når noen liksom kommer seilende inn i livet ditt sånn helt uventet og ut fra ingenting. Det venner man seg også overraskende fort til, plutselig er det som om de alltid har vært der.

Etiketter:

 
 

Frøkna konkurrerer

Frøkna er trukket ut til å konkurrere i tredje runde av Tordenbloggen i dag. Jeg har egentlig ingen gode argumenter for at dere bør stemme på meg, sånn bortsett fra at det hadde vært fryktelig stas å gå videre!

Dere kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet, men kommentarstemmene veier tyngst. Og så er det visst muligheter for ekstrapoeng ved særskilt gode begunnelser i kommentarene.

Løp og stem her!

Etiketter:

 
 

Hjemme igjen

Huttetu så kaldt dere har det her! For et døgn siden trasket jeg rundt i flip-flops og sommerkjole og frøs bare når jeg måtte inn på Skytrain, hvor de virkelig hadde maksa air-con-anlegget for å være sikre på at vi skjønte at de hadde råd til å ha det grisekaldt.

Men bortsett fra at dere har stelt i stand til jul mens jeg har vært borte, er det meste som før ser jeg. Noen som kan gi meg en kjapp oppdatering på innenriks for de siste to ukene? Det hadde vært gull, siden jeg har gitt bort avisa til et gamlehjem og dermed må anstrenge meg for å bli oppdatert. Og det gidder jeg ikke asså.

Lurer litt på hvor lenge jeg kan klare å få sympati for jetlag? Vi har jo alt slått fast at det er den eneste grunnen til at folk klager over tidsforskjeller når de reiser et sted, så jeg har selvsagt tenkt å få mest mulig ut av det. Dessuten har jeg pådratt meg en aldri så liten forkjølelse på grunn av den tidligere nevnte air-con-en, og det er jo også en gullegod ting å spille på for å få folk til å gi meg litt slack de nærmeste dagene. For ikke å snakke om hvor lite jeg har spist mens jeg har vært borte, jeg har jo gått rundt og vært svimmel i to uker nå! Er det ikke synd på meg så skjønner jeg ikkeno.

Så på jobb i morgen stiller jeg med ullstilongs, lue, to skjerf og votter - innendørs - mens jeg hakker tenner, hoster og svimer rundt. Ingen kommer vel til å kreve at jeg skal produsere noe da, sant?

Etiketter:

 
 

Kræsjkurs i feminin holdning

Norske jenter har ett og annet å lære av sine thailandske søstre. Mens vi subber lutrygga rundt så tripper de nette og ranke avgårde dit de skal.

Jeg mener ikke at man må se ut som en prinsesse hele tiden (og jeg vedder på at Mette-Marit trasker rundt i pysjbuksa på Skaugum både titt og ofte), men for dem som skulle ønske seg en mer feminin holdning presenterer jeg herved følgende liste:
  • Tærne skal peke rett frem, til nød litt innover. Men aldri, aldri utover.
  • Ryggen skal være rett, haken litt løftet
  • Når armene henger rett ned skal de henge inntil kroppen, ikke som små halvbuer som begynner ved skuldrene og ender ved hoftene, type gorilla
  • Den raskeste veien til feminin sittestilling er å legge det ene låret over det andre. En no-brainer, rett og slett
  • Derimot krever det mildt sagt sin kvinne å få det til å funke når hun krysser bena ved å legge den ene ankelen på det andre benets kne. Dette er feminin holdning for viderekommende, be aware!
  • Uansett hvilken av de to alternativene over du velger, så er det en sittestilling som ikke er lov, og det er den mennene bruker på trikken. Med føttene godt plantet i gulvet og knærne så langt fra hverandre som mulig
  • Subbing er ikke lov, og heller ikke å tråkke skoene sine skeive
  • Hvis du skal bruke høye hæler skal hælen settes i bakken først, så tåen. Ikke omvendt, og ikke hele foten samtidig
  • Og så det aller viktigste da; trekk skuldrene tilbake, frem med puppene - og smiiil!

Etiketter:

 
 

Shopping med pappa

Faren min har forelsket seg i Thailand. Han har reist hit ganske så jevnt og trutt i nesten tredve år, først med jobb og senere mest på ferie. Og etter at han førtidspensjonerte seg for noen år siden har han stort sett tilbragt vinterhalvåret i Pataya, med unntak av et avbrekk når han kommer hjem for å feire jul.

Så da frøkna skulle til Bangkok for første gang var det klart at Pappa Makeløs tok turen opp til hovedstaden for å være guide. Og hvilken guide! Det viser seg for eksempel at han er helt usedvanlig bra å shoppe med. Han viser meg det ene shoppingsenteret etter det andre og har all verdens tid der han tålmodig setter seg på en stol og venter til jeg er ferdig med å se og prøve. Han bærer posene mine, passer på vesken min og spør på akkurat passelig tidspunkt om jeg er sulten. Så sier jeg ja og at jeg har lyst på nuddelsuppe til lunsj i dag og, og han finner det vi skal ha og spanter mat og drikke (som koster mellom fem og ti kroner pr person).

I den ene butikken selger de skjørt som kan vendes og brukes på begge sider, og når jeg vil kjøpe et av dem pluss en kjole så sier butikkdamen at jeg får et tredje plagg gratis. Så da finner jeg enda et vendbart skjørt og forklarer strålende følgende frøkenlogikk til Pappa Makeløs; vendbare skjørt teller ikke som ett plagg, men to - så nå får jeg fem plagg for prisen av to! Og han ler og skjønner og sier at nå som jeg har spart så masse penger så er det vel bare å fortsette shoppingen.

Etter en hel dag med shopping i ikke akkurat ergonomisk riktige flip-flops så får man vondt i leggene. Og så i lårene. Og så i rumpa og til slutt i korsryggen. Så da passer det helt vidunderlig bra med en times thai-massasje til 35 kroner. Og etterpå drar vi på en liten lokal restaurant og spiser fried rice og drikker vann med sugerør av metallkopper.

Nei, livet i Thailand er ikke så veldig vondt. Men jeg gleder meg til å dra hjem likevel.

Update: Tusen takk til alle dere som har stemt meg frem gjennom enda en runde i Tordenbloggen! Det er noe med å sitte på den andre siden av jorda og lese alle de fantastiske kommentarene deres der borte, jeg blir jo helt rørt!

Etiketter:

 
 

Dhaka - Bangkok, en reise fra en planet til en annen

Å komme fra Dhaka til Bangkok er som å ta romferge til en annen planet. Sånn føles det hvertfall. Fra skitne, fattige, forurensete og strengt muslimske Dhaka - til velorganiserte, flashy, vestlige Bangkok. Sjåføren vår som kjørte oss til flyplassen i Dhaka kunne svært lite engelsk, var genuint hyggelig og litt sjenert. Han som plukket oss opp på flyplassen i Bangkok kunne telle til ti på dansk og skravla som en foss.

Manageren på hotellet i Dhaka ga oss sitt private mobilnummer da vi skulle ha et møte på den andre siden av byen og sa vi måtte ringe hvis det ble problemer. Og han skjønte med en gang hvem vi var da jeg et par timer senere ringte og sa "hei, det er Frøken M". Personalet på hotellet i Bangkok er sikkert hyggelige - jeg vet ikke, har ikke snakket med dem og kommer garantert ikke til å ta bilde av dem når jeg drar.

Men sånn ellers er Bangkok bra. Behagelig. Tilrettelagt. Enkelt. Man kan shoppe av hjertens lyst (det gjorde jeg forsåvidt i Dhaka også, kjøpte meg en himmelblå salwar kameez til femti kroner på et lokalt marked), folk snakker engelsk og det er turister over alt. Kommunikasjonen fungerer, trafikken flyter bra og man kan pusse tennene i kranvannet uten å bruke hele neste dag på å vrenge magesekken over doskåla.

Elefantfølelsen er også mindre påtakelig her - ikke fordi thaiene er noe større enn folk i Bangladesh, men det er så mange vestlige turister her at den gjennomsnittlige BMI-en på gata blir trukket godt opp. Man er ikke unik i Bangkok som stort hvitt menneske og følgelig er det heller ingen som glor. Akkurat det vente jeg meg overraskende fort til i Dhaka - hadde jeg blitt der noen uker til kan det hende jeg hadde blitt så avhengig av all oppmerksomheten at jeg måtte melde meg på Idol når jeg kom hjem.

I morgen er det lysfestival i Thailand - den årlige Loi Krathong. Heldige meg som tilfeldigvis befinner meg her når den går av stabelen! Vi er ferdige med all jobbingen også, så nå er det helg og fri helt til jeg reiser hjem til Norge natt til tirsdag.

Btw; hvis noen skulle slumpe til å trenge et hotell i Dhaka, så kan jeg på det aller varmeste anbefale Rosewood Hotel. Det er ikke det fineste hotellet i byen, det hender det er kakerlakker på rommet og kaldt vann i dusjen - men folkene der veier minst dobbelt opp for at standarden ikke møter den på Sheraton. Når du sjekker ut spør de deg oppriktig hvorfor og når du sier det er fordi du skal forlate Bangladesh så lurer de - like oppriktig og på ingen måte innøvd - på når du kommer tilbake. Snart, Bangla! Snart!

Etiketter: ,

 
 

Reisebrev fra Dhaka - del 2

Jeg sitter på bambustaket av en trebåt på elva Meghna. I dag er den stille og fredelig men jeg vet at tidligere har hundrevis av bengalere druknet i denne elva pga fergeforlis.

Vi kommer rett fra bråkete Dhaka, så stillheten her er påtagelig. Vel, med unntak av den ene båtmannen som muligens forsøker å sjekke meg opp, eventuelt bare er utrolig nysgjerrig av natur (noe sier meg at det kan være det første, ettersom han begynner å synge for meg når han innser at jeg ikke er så interessert i konversasjon). Det er ingen andre hvite her enn oss, ingen andre turister å se noe sted. Faktisk har jeg ikke sett en eneste turist siden jeg kom til Bangladesh for noen dager siden. Og det er synd, for de har mer å by på her enn fattigdom og sykloner.

Tidligere i dag var vi og besøkte et kvinneprosjekt på landsbygda utenfor Dhaka. Der får lokale kvinner opplæring i håndarbeid sånn at de kan lage produkter hjemme eller på senteret og dermed sikre seg en inntekt. Det er organisasjonen som har prosjektet om er ansvarlig for å selge produktene videre. Denne organisasjonen driver også og bygger et eldresenter for de gamle i området og vi fikk se på den halvferdige bygningen. Både bygningsarbeiderne og de som skal jobbe på senteret når det er ferdig er lokale folk, så dette prosjektet tar både vare på de gamle og skaper nye arbeidsplasser.

Sola har begynt å gå ned over Meghna. Snart er det natt for de strømløse øy-boerne, men fiskerne ser ikke ut til å plages av det svinnende dagslyset. Jeg kikker på den illrøde kulen på himmelen og tenker at det er forurensingen her som gjør at den er så blek at jeg kan se rett på den uten å få vondt i øynene. Den samme forurensingen som har gjort meg hes og gitt meg en tørr og vond hoste.

Med tanke på at Bangladesh er et utrolig fattig land er det relativt få tiggere her. Og folk ser ut til å være av den virksomme sorten; om de ikke bærer, bygger, løfter, drar, kjøper, selger, frakter eller blir fraktet så er de ute og går - på vei til et sted jeg ikke vet hvor er. Men det kan selvsagt hende at de antatte 40 % arbeidsledige som fins i dette landet sitter hjemme og dermed er - i likhet med kvinnene - så godt som ikke-eksisterende i våre inntrykk av det bengalske folket.

Vi næmer oss land igjen og det er blitt stupmørkt. Kollegaen min insisterer på at vi må finne en do så guiden vår tar oss med på en famlende tur mellom husene i landsbyen. Jeg er svimmel av bølgene og flere dager med lite (men god!) mat og guiden er ikke kjent her og klarer ikke å huske hvor huset til søsteren hans er. Så da går vi heller til naboen til søskenbarnet hans og får låne doen deres. I stupmørke og i lyset fra guidens mobiltelefon vandrer vi gjennom bakhagen til de snille naboene og der finner vi til slutt det kollegaen trenger.

Hjemturen tar enda lengre tid enn motsatt vei - vi bruker drøyt to timer på 23 kilometer. Sjåføren spiller lokal popmusikk blandet med Shakira og vi er stille. Selv guiden synes å ha fortalt oss ferdig om sine fire kjærester (han vil ikke gifte seg med noen av dem) og lar oss suge inn de siste inntrykkene mens vi kjører gjennom Dhaka for siste gang. I morgen reiser vi til Bangkok.

Etiketter: ,

 
 

En helt vanlig dag på Msn


via videosift.com

-Hva skjer?
-Ikke stort. Prøvde å få tak i Kristine men hun var AFK
-Vi burde møtes mer IRL, ikke bare sitte her
-OMG, skal du også bli en sånn nå?
-STFU, FYI har jeg kjøpt meg fiskestang og meldt meg på fluebindingskurs
-WTF? LOL
-BTW du burde bli med
-Yeah right. Vent to sek, BRB

-BAK. Men sjefen sier jeg har å innfinne meg på hans kontor ASAP
-Oi, er det om den FAQ-en du skrev?
-Aner ikke. Men IMHO så var den skikkelig bra. Får se hva han sier
-Ok, B4N
-CU

Og for alle som noen gang har flørta på Msn; prøv å få med dere teksten i sangen over, den er hilarious. Eventuelt så kan dere lese den her. Og her er en liste over akronymer som brukes i kommunikasjon, blant mange glimrende kandidater er nok GFETE blant mine favoritter. Grinning from ear to ear.

Etiketter: ,

 
 

Reisebrev fra Dhaka

Folk i Bangladesh glor. De stirrer, glaner og kikker. Det er ikke noe jeg finner på altså, det står til og med i Lonely Planet-en som jeg etter mye strev klarte å finne. (Bangladesh er liksom ikke turistland nummer en, så markedet svømmer ikke akkurat over av guidebøker.) Så derfor tenkte jeg heller ikke så mye over det da mannen ved siden av meg på flyet hit vekselvis nynnet for seg selv og kikket på meg, eller da jeg ble beglodd av sånn ca hundre menn som av ukjente grunner sto og hang utenfor Dhaka Airport.

Men så viser det seg at det jeg trodde var anstendige kjoler uten vågal utringning fikk meg til å se ut som en prostituert når jeg ikke har bukse under, og det forklarer jo et og annet. Det viser seg altså at åtte kjoler, to skjørt og en bukse ikke var helt optimal pakking for denne turen.

Som dere muligens har fått med dere så har det vært en ørliten syklon her i landet. Det vil si, den var ikke ørliten i det hele tatt - hadde det ikke vært for at en diger skog stoppet den så hadde den antagelig ødelagt hele Bangladesh. Her har vi ikke merket annet enn at flyet hit var tre timer forsinket, pluss at folk selvfølgelig snakker om det og avisene er fulle av stoff om tragedien. Heldige oss!

I dag har vi vært på konferanse i tretten timer (å redde verden krever intensiv jobbing, også på lørdager), men med gullebra folk så går tiden superfort. I en av pausene stakk jeg og en kollega ut på gaten en halvtimes tid for å se oss rundt. Jeg digga det men jeg var nærmest vettskremt hele tiden. Bangladesh er et av verdens aller tettest befolkete land, så her i Dhaka tyter det mennesker absolutt overalt. Eller, det er nesten bare menn da, kvinnene er nok hjemme. Tror egentlig ikke det er farlig å vandre gatelangs i dagslys her, men det er uvant med all stirringen, alle folkene, tiggerne, trafikken og at det ikke er noen andre hvite å se noe sted.

Forøvrig er det totalforbud mot alkohol her, men som alle andre steder hjelper det å vite hvor man skal gå og hvem man skal snakke med. Tidligere har kollegaene våre blitt bedt om å ta med passene sine når de skulle spise middag med lokale partnere, for har man utenlandsk pass så får man kjøpt det man vil. Og ikke bare til seg selv - ett pass holder til å kjøpe drikke for et helt selskap.

En siste påfallende ting her er hvor små alle menneskene er. Vi norske føler oss som digre elefanter - den som bare hadde vært en nett og yndig liten asiaterjente! Da vi tok gruppebilde etter konferansen i dag måtte jeg stå på bakerste rad, det tror jeg aldri har hendt før noen gang. Og jeg må si at det gjør noe med følelsen av å være feminin når jeg tar heisen sammen med elleve bangla-menn som rekker meg til skuldrene og veier femten kilo mindre enn meg.

Alt i alt må jeg si at Dhaka så langt er mye bedre enn forventet, og dette jetlag-greiene tror jeg bare er noe folk har funnet på for å få sympati. Åtte timers søvn forrige natt var alt jeg trengte for å komme til hektene etter nesten tredve timer reise og fem timer tidsforskjell. De to neste dagene blir det masse jobbings men på tirsdag har vi fri, hurra!

Etiketter: ,

 
 

Frokna feirer og furter

Hei hurra, i dag har homovennen bursdag! Og her sitter jeg i Dhaka, 7173 kilometer unna. No kidding, det fins steder på nettet hvor man kan regne ut denslags.

Gratulerer med dagen, gamle venn! Jeg er jo en veloppdragen frøken og har på ingen måte tenkt å avsløre hvor gammel han blir i dag, men nøyer meg med å påpeke at han holder seg usedvanlig godt både i sinn og skinn.

Men nok smisking, for egentlig er jeg litt grinete. Her har jeg bedt han om å bli med meg ut og rocke to helger på rad, men den gamle mannen har i stedet foretrukket sofalivet i all ensomhet. Så reiser jeg til den andre siden av jordkloden og vips; to dager senere inviterer homovennen til bursdagsfest. Det er rett og slett litt uforskammet. Nå har han hatt den samme trøtte datoen hvert eneste år så lenge jeg har kjent han (og kanskje enda lengre - hva vet jeg?), er det for mye forlangt at han tar litt hensyn og flytter bursdagen sin til en dag jeg er hjemme i Norge? Skjønner ikke at sånt kan være så himla nøye, det viktigste er vel at det kommer bra folk?

Anyways, jeg er jo ikke langsint, så nå skal jeg stikke ut i byen her og be noen lære meg den bangladeshiske bursdagssangen. For dette skal være homovennen sin skål - hurra!

Etiketter:

 
 

Chantal Kreviazuk - Leaving on a jet plane



Denne er fin. Bare så synd de må ha med alt det der Armageddon-greiene i videoen, særlig starten på den er påfallende cheesy. Men det overlever dere nok, med så fin musikk.

Forøvrig har jeg gått rundt og trodd at dette var Lisa Loeb, noe det tydeligvis ikke er, selv om hun også har en versjon av denne sangen. Det er det en hel drøss med andre som har også, men den ble opprinnelig skrevet av John Denver i 1967, da han satt på flyplassen i Washington og ventet på et forsinket fly. Tredve år senere døde han ironisk nok i en flystyrt.

Etiketter:

 
 

Frøkna reiser snart

Men hun har på ingen måte tenkt å ta med seg denne Grøten. Glutenfrie knekkebrød derimot, får alltid plass i kofferten når jeg skal på tur.

Reising er en sær greie – det er liksom den ene tingen man ikke har lov til å ikke like. Du kan la være å like fotball, være uinteressert i musikk og film, hate å gå på tur og aldri gidde å spise ute på restaurant. Men reise, det kan man ikke si at man ikke liker.

Og det gjør jeg da heller ikke – sier at jeg ikke liker det altså. Denne gangen er det ikke ferie men tjenestereise som står på programmet – til Bangladesh og Thailand. Når jeg sier det til folk så sier de ”åh, så heldig du er” og det er jeg jo. Men så irriterer det meg litt også at bare fordi jeg skal til steder som er hakket mer eksotiske enn Brussel så tror liksom folk at jeg skal slacke rundt og dra på sightseeing og shopping halve tiden. Det skal jeg definitivt ikke, her blir det jobbings både sent og tidlig, hverdag som helg. Men så er det jo det da, at det er ganske så stas med sånn type jobbing, så da er det liksom ikke så synd på meg likevel.

Jeg er litt usikker på i hvilken grad Dhaka er online men jeg vil selvsagt strekke meg herfra og til evigheten for at dere skal få deres daglige makeløse dose. Når jeg etter hvert kommer meg til Bangkok regner jeg med at det i hvert fall ikke skal være tekniske grunner til at jeg ikke får blogget. Jeg er dessuten litt lei meg for at jeg ikke får stemt på alle dere gullegode blogger som blir trukket ut til Tordenblogg-heat mens jeg er borte, men satser på at alle favorittene mine klarer seg videre til neste runde likevel.

For øvrig har det typisk nok skjedd fine ting sånn helt i det siste som gjør at det er litt småkjipt å reise bort i to uker, men jeg satser på at de er like fine når jeg kommer tilbake. Og i dag skal jeg – i beste ”many fish i the sea”-ånd – på date. This girl is moving on.

Etiketter:

 
 

Jan Thomas snakker om hengepupper

Jeg har tidligere begynt på en tekst om den godeste Jan Thomas, men så lot jeg være å poste den fordi jeg kom på at det er jo aldeles ikke pent å være frekk med folk man ikke kjenner. Etter gårsdagens episode av Top Model er jeg imidlertid ikke i tvil om at det er på tide med litt kritikk i retning av denne underlig brune og påfallende glatte mannen.

At han er homo er forsåvdt en ørlite formildende faktor men vi kommer likevel ikke helt unna den påfallende gammel gris-følelsen man får når den førti år gamle mannen står og komplimenterer tenåringsjentenes bikinikledte kropper. Og når han presterer å - i fullt alvor - fortelle den ene attenåringen at hun aldri må finne på å amme, fordi det ikke er noen grunn til å "ødelegge det Gud har gitt henne" så blir jeg mer provosert enn jeg kan huske å ha blitt over et realityprogram noensinne.

I følge Jan Thomas (og nå syns jeg det er på sin plass å avsløre at han egentlig heter Jan Bertil, noe som høres ut som navnet til bestevennen til Albert Åberg) er det nemlig mye lurere å "klemme ut melka" enn å amme, for da unngår man hengepupper. At Guds eventuelle mening med kvinnebryst muligens er mer i retning av å fôre unger enn å se bra ut på modellbilder, har tydeligvis ikke slått den nylig hjemvendte hobbynegeren.

Og akkurat nå føles det også veldig riktig å fortelle dere at Jan Thomas heller i seg atten eggehviter hver eneste dag (viktig med proteiner, må vite) og at alle disse eggene koster han 28 000 kroner årlig. Men det er det verdt asså. Prøv det, så får du kanskje et sånt permanent overrasket ansiktsuttrykk du også!

Etiketter:

 
 

Min Hugh Grant - en emotional fuckwit

Borte hos Stranger in Sweden har jeg nylig lært et glimrende ord, nemlig emotional fuckwit. Det er hentet fra Bridget Jones-bøkene og beskriver en person (en mann, i de fleste tilfeller) som lar deg tro at han liker deg, uten at han egentlig gjør det. Ikke sånn som du liker han, hvertfall. Gjennom denne usympatiske oppførselen får han pleiet egoet sitt (antar jeg) mens du oppnår lite annet enn å kaste bort tiden din.

Oida. Fins det et ord for sånne?

Uansett. Poenget i dag er at når man har dratt en sånn "just a girl, standing in front of a guy"-greie og han har basically sagt "takk, men nei takk" så mener jeg at det gir han en slags moralsk forpliktelse til å ta to skritt tilbake og la ting ligge helt alene og i ro sånn ca ganske lenge. Min Hugh Grant derimot, gjør ikke det. Han står i beste fall på stedet hvil, og har kanskje til og med tatt et museskritt eller to fremover. Og det er ufint.

Selv er jeg jo åpenbart bare et uskyldig offer her, uten noe som helst slags ansvar for å bremse den videre fremdriften. Det sier seg selv at jeg er fullstendig ute av stand til å rygge når han ikke gjør det, jeg mener - jeg liker han jo!

Siden dere er verdens aller beste lesere som av en eller annen grunn alltid sørger for å muntre meg opp når jeg klager og er sutrete, så ser jeg ikke helt bort fra at noen av dere kommer til å si at disse museskrittene hans kan skyldes at det har gått et aldri så lite lys opp for gutten. Det hadde selvsagt vært hyggelig men hvis jeg skal prøve å beholde ørlite bakkekontakt her så tror jeg faktisk ikke det er tilfelle. Jeg tror han er en emotional fuckwit, den slasken.

Så mye for å begynne å falle for bra menn. Hmpfr.

Etiketter:

 
 

Hadde jeg bare hatt et bittelite handicap

Når man er liten er det veldig stas med brukne ben og armer. På barneskolen gir det status med gipsete kroppsdeler og krykker er en (om enn kortvarig) investering i popularitet. Ikke så rart at jeg klagde til mamma om at jeg verken hadde brukket eller vrikket noe som helst. Og da jeg til slutt forstuet foten tidligere i år og fikk krykker for aller første gang så var det absolutt ingen som var interessert i å låne dem. Ikke en eneste kollega kom luskende inn på kontoret mitt for å smiske seg til et ensomt krykkerace nedover korridorene. Svært skuffende.

På barneskolen øvde jeg og venninnen min oss på døvespråket, og jeg innbiller meg at jeg fortsatt kan briefe med både en- og tohånds døvealfabet. Vi leste døvebøker (jada, det fins) og pugga tegnspråk. Kjente vi en eneste døv person? Neida. Skjønte vi hvilke fordeler dette kunne gi oss på overraskende lekseprøver? Selvsagt ikke.

Da vi ble litt eldre var det briller man gjerne ville ha. Noen ønsket seg sogar tannregulering. Men noe sier meg at når man først var den heldige eier av dårlig syn eller skjeve tenner så var ikke disse hjelpemidlene like attraktive lengre. Sånn er det vel, man ønsker seg alltid det man ikke har.

Det virker som at de fleste barn har drømt om et eller annet lite handicap, jeg antar det er fordi de ønsker den oppmerksomheten de ser følger fysiske skader og ikke helt innser ulempene ved å for eksempel miste synet helt eller delvis. Men her om dagen bekjente en venninne at hun muligens ikke var akkurat som alle andre barn; hun ville ikke ha armen i fatle eller kule studentbriller - hun ville sitte i rullestol og ha høreapperat. Enkelte mennesker har tydeligvis ingen hemninger.

Etiketter:

 
 

Sammenhenger

Kroppen min er hel, det jeg føler inni den synes utenpå. Men hvordan det egentlig er mulig, skjønner jeg ikke.

Hva er det med øyne for eksempel – hvordan kan det vises i øynene mine om jeg er glad eller lei meg? Hva er det egentlig som gnistrer der inne? Hvorfor har jeg lyst til å kaste opp når jeg er lei meg og hvordan kan det gjøre fysisk vondt i hjertet mitt når noen har såret meg?

Hva er det som gjør at jeg blir energisk av å være glad eller sint og hvorfor prikker det i kroppen når jeg er forventningsfull? Hvorfor kjenner jeg en fysisk smerte i magen når jeg opplever noe vondt og hvorfor rødmer jeg når jeg er flau? Hvorfor spruter tårene når jeg er sinna og hva er det egentlig som skjer når jeg hører noe morsomt og begynner å le?

Når jeg bare blir ferdig meg å redde verden så skal jeg bli filosof. Eventuelt så burde jeg ha en lengre samtale med noen som vet mer om kroppens mysterier enn det jeg gjør.

Etiketter:

 
 

Alle de snåle gutta på Sukker

Nå som halve Oslo er inne på Sukker så er det mye gullebra folk der, men også mange snålinger. De sistnevnte havner gjerne i en av følgende kategorier:
  • Poserne: De ligger i en seng/sofa eller i vannkanten på en strand og poserer for harde livet, gjerne i bar overkropp. Kom igjen da, dette er ikke en modellkonkurranse heller. Naturlige gutter, det vil vi ha!
  • Luegutta: Det er nok luegutter til at de får en egen kategori. De er too cool for school og definitivt for kule for meg. Next please!
  • Navnekongene: Kaller du deg Casanova, Drømmeprinsen eller Brad Pitt så er fallhøyden såpass stor at det skal svært lite til før du ser fullstendig patetisk ut.
  • De som åpenbart totalt mangler teknisk innsikt: I disse dager er det easy peasy å snu et bilde nitti grader sånn at vi andre slipper å vri nakken når vi skal se på det. Handymen er hot,og disse gutta får ikke skifte en eneste lyspære hjemme hos meg.
  • Tøffingene: Det er mulig de prøver å se kule ut, men sinte og sure gutter er ikke særlig attraktivt er jeg redd.
  • De som tar bilde av seg selv: Hvis du ikke klarer å grave opp en eneste venn som gidder å ta bilde av deg så kan du i det minste lære deg å bruke selvutløseren på kameraet. De verste bildene er tatt i speilet på badet, med tilhørende grell belysning.
  • Skålerne: Du og et glass med øl. Syns du virkelig det er den beste måten å fremstille deg selv for en potensiell kjæreste?
Dessverre ser det ut som at Sukker har blitt strenge på at profilbildene ikke kan vise mer enn èn person. Det er synd, for de som hadde bilde av seg selv med armen rundt en eller annen hot blondine var i grunnen var litt festlige i all sin misforståtthet.

Selv unngår jeg selvsagt alle fellene, på Sukker som ellers i livet. Og så er jeg en av de fæle menneskene som ikke gidder å svare på alle meldingene jeg får der inne. Det er ikke det at jeg ikke har tid, det er bare det at jeg ikke gidder å bruke den tiden jeg har på å avvise folk jeg ikke kjenner.

Etiketter:

 
 

Frøkna disser musikkbransjen

Jeg liker å tro at jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i musikk. Det betyr ikke at jeg er nerdete, jeg samler aldeles ikke på band-gadgets og jeg har nesten ingen band-t-skjorter fordi de stort sett er grisestygge. Dessuten har dette internettet gjort at jeg i det store og det hele har sluttet å kjøpe plater, hvilket vil si at jeg nå vet enda mindre om de bandene jeg liker enn jeg gjorde før. Når man har brukt 150 kr på en plate så gidder man stort sett å lese gjennom det som står i coveret, men jeg googler jo ikke alle artistene som havner i mp3-ern min. Det siste (pinlige) eksemplet på det var da Örn nylig tipset meg om magiske The Blow som jeg umiddelbart forelsket meg i. Det tok en stund før jeg oppdaget at jeg allerede hadde en The Blow-sang på pc-en. Oh well. Men musikkinteressert, det er jeg.

I går hadde Aften en genial artikkel om alle de nye pop-bandene som nå florerer i Oslo og som truer med å velte de triste gamle rockerne ned fra scenene her i byen. Mens jeg leste artikkelen ble en eldgammel irritasjon vekket til live; menn som på snobbete vis ikke kan putte egen eller andres musikk i en bås som gjør det meningsfullt for andre å lese om den. Dette var blant annet en tungtveiende grunn til at jeg for et par år siden sluttet å lese Mute; det er prisverdig at de vil skrive om ukjente band men de kan ikke bruke andre ukjente band som referanseramme når de skal beskrive musikken.

Greit, jeg skjønner at musikkanmelderne vil brife med kunnskapene sine og at alle musikere opplever sin egen musikk som grensesprengende ny og innovativ. Men jeg får jo mye mer lyst til å gå og høre et band som sier de høres ut som "britisk inspirert Beach Boys, evt Belle & Sebastian som synger Nirvana-sanger" (Hiawatha!) enn de som beskriver egen musikk som "skogens sus gjennom mikrofoner og instrumenter" (Truls and the Trees). Og handler ikke det å være musiker også om å få folk til å ha lyst til å høre musikken din - å promotere seg selv litt sånn at folk blir nysgjerrige, liksom?

Reggea-disco-lofi-postindie-funky-electronica my ass.

Etiketter:

 
 

Spøkelser på Costa del Sol

I følge Wikiepdia (som jo forvalter den hele og fulle sannheten til enhver tid) er spøkelser avdøde mennesker hvis sjeler går igjen på jorda i etterlivet, for eksempel fordi de har en trang til å fullføre noe de ikke fikk gjort før de døde.

Med alle disse tidsklemmene og all den dårlige samvittigheten folk har nå om dagen så må det da være flere enn jeg som føler at vi ikke får gjort alt det vi til enhver tid skulle og burde gjøre. Hvis jeg for eksempel hadde dødd i morgen hadde jeg hatt en milelang liste over ikke-gjennomførte prosjekter som spøkelses-frøkna måtte springe rundt og ordne opp i.

Teorien min er derfor at det må være grusomt travelt og tett befolket i spøkelsesverden for tiden, noe jeg mener kan være årsaken til at så mange har paranormale opplevelser at tv-bransjen har begynt å vise interesse for det. Hadde folk visst at det de ser på i virkeligheten dreier seg om naboen som ikke rakk å rydde garasjen før han døde, så hadde de kanskje ikke gidda å sette av søndagen til å se Åndenes Makt.

Forøvrig lurer jeg på i hvilken grad spøkelser egentlig er bundet til det stedet hvor de hadde registrert adresse mens de levde. For hvis de ikke er det så ser jeg for meg at det er utrolig mye høyere spøkelsestetthet på Costa del Sol enn det er i Glomfjord.

Og helt til slutt: Hjorten har nå dratt i gang Tordenbloggen som visstnok er Norges mest omfattende bloggkåring. Som om ikke det er skummelt nok i seg selv så er Frøkna trukket ut til å være med i dagens knallharde heat. La meg minne dere om at jeg faktisk er nydumpa og fortjener all den støtte jeg kan få, før jeg oppfordrer dere til å stikke bort dit og stemme på akkurat den dere vil. Knis. Både bloggere og ikke-bloggere kan stemme og det trekkes nye heat hver dag.

Etiketter:

 
 

Hjerte rimer på smerte



Dette er sånn ca det jeg gjort i det siste og som dere ser gikk det ikke så himla bra. Nå ble det jo happy ending i Notting Hill, men siden jeg ikke er superstjerne og min Hugh Grant ikke akkurat avviste meg fordi det er så stress at jeg spiller i en hel haug med blockbuster-filmer, så har jeg mine tvil om det samme vil skje her.

Men hei, kudos til meg fordi jeg er verdens modigste jente!

Etiketter:

 
 

Skumle utstrakte hender

Noen ganger virker ting så utrolig kompliserte og man skjønner ikke før det kanskje er for sent at det som der og da virket som fornuftige og intelligente valg kan ha vært det motsatte. Dessverre går det stadig mer opp for meg at det faktisk ikke er mulig å spole tiden tilbake og gjøre dårlige valg om igjen.

Og da gjelder det vel å slutte å angre på det man gjorde som ikke var så lurt og heller prøve å finne muligheter i tiden fremover som tillater en selv å styre ting over i den retningen man ønsker. Og kanskje til og med lære noe av alt det man gjør som viser seg å ikke være så veldig lurt.

Egentlig er det helt utrolig hvordan det går an å rote til ting som kanskje kunne vært ganske enkle, bare fordi man ikke klarer å formidle hva man egentlig vil. Fordi man er feig og redd og stolt og ikke vil være den som strekker hånda lengst ut.

It’s a new secret I have found
And I'm off solid grounds for you

Etiketter:

 
 

Om å møte seg selv - del 2

Frøkna 07: Hei, der er du jo!
Frøkna 17: Ja, jeg har venta på deg.
Frøkna 07: Sorry. Men jeg er da ikke så veldig sein, er jeg?
Frøkna 17: Neida, men nå har folk begynt å komme presis igjen, vi ble lei av at alle var forsinka til alt mulig hele tiden.

Frøkna 07: Høres lurt ut. Så hva skjer med deg da? Du ser litt sliten ut?
Frøkna 17: Ja, det er en del stress om dagen. Barn og greier vet du.
Frøkna 07: Har vi barn? Er det sant?? Åh, nå ble jeg glad. Hvor mange? Og hvor gamle er de?
Frøkna 17: Vi har barn ja. Jeg tror ikke jeg vil si noe særlig mer. Er det ikke like bra å ikke vite?
Frøkna 07: Hva er det du mener?
Frøkna 17: Ting går ikke alltid som man planlegger, men det betyr ikke at det ikke blir bra til slutt fordet.

Frøkna 07: Nå syns jeg du er fryktelig kryptisk av deg.
Frøkna 17: Vel, jeg skjønner jo en del ting som du ikke skjønner. Heldigvis, kan man vel si.
Frøkna 07: Slutt å snakke i gåter! Fortell meg heller hvem faren til barnet er?
Frøkna 17: Du kjenner han ikke ennå.
Frøkna 07: Åh. Så det vil si at..
Frøkna 17: Mhm. Det blir ikke han, det blir en annen.

Frøkna 07: Burde vel skjønt det. Er han bra da? Er du glad for at du møtte han?
Frøkna 17: Veldig glad, han er suveren. Men han er ikke sånn som du tror han er, husk på det.
Frøkna 07: Jøss. Hvordan er han da?
Frøkna 17: Annerledes. Fin. Veldig veldig fin. En gang vi var ute sammen før vi ble kjærester hadde han på seg stripete genser. Det var da jeg skjønte at det måtte bli han.

Frøkna 07: Yeah right. Noe annet som har skjedd siden 2007 da?
Frøkna 17: Mamma ble lei av at pappa stakk til Thailand hele tiden, så nå har de kompromisset og kjøpt seg hus i Spania sånn som normale pensjonister gjør.
Frøkna 07: Good for her! Det var jammen på tide.
Frøkna 17: Ellers.. tanteungene begynner å bli store. Makeløs niese er femten år og går på ungdomsskolen.
Frøkna 07: Å hjelp. Er hun fortsatt like makeløs?
Frøkna 17: Minst! Jo, og så har jeg gjort karriere.
Frøkna 07: Virkelig? Sånn på ordentlig?
Frøkna 17: Haha, ja. Du har mer i deg enn du tror, du må bare finne det. Og det gjør du.

Frøkna 07: Tydeligvis. Slutter vi noen gang å ha dårlig samvittighet tror du?
Frøkna 17: Nei, ikke helt. Men det hjelper jo å få barn - man får fokus på noe annet enn seg selv.
Frøkna 07: Men du vil fortsatt være flinkere, penere, smartere, morsommere, tynnere, mer populær, belest, opplyst, oppdatert og vellykket i alt?
Frøkna 17: Er redd for det ja. Burde sikkert gjøre noe med det men det er så mye annet hele tiden. Jeg har faktisk havnet i den der tidsklemma som de driver og snakker om på din tid.
Frøkna 07: Haha, se det ja! Og Volvo og golden retriever og hytte på fjellet?
Frøkna 17: Noe sånt ja.

Frøkna 07: Vel, jeg må faktisk løpe, skal i jobbintervju. Og du vet vel om det er drømmejobben eller ikke?
Frøkna 17: Jeg husker ikke helt, men det finner du nok ut. Ta vare på deg selv nå da.
Frøkna 07: Du trenger ikke bekymre deg, jeg klarer meg jeg.
Frøkna 17: Vel, den følelsen du har overfor Frøkna 97 er jo den samme som jeg har overfor deg.
Frøkna 07: Pøh, hun er jo utrolig naiv og selvsentrert og usikker. Sånn er ikke jeg.
Frøkna 17: Hm. Men nå er du for sent ute til den avtalen din tror jeg.
Frøkna 07: Damn, du har rett. Jeg løper. Hils familien vår da, si at vi ses om noen år!
Frøkna 17: Skal gjøre det. Godt å se deg igjen, jeg savner deg litt av og til.

Frøkna 07: Savner? Meg? Men du har jo alt vi har ønska oss, hva skal du med meg da?
Frøkna 17: Man vil alltid ha det man ikke har. At du ønsker deg noe annet betyr ikke at det du har nå ikke er bra.
Frøkna 07: Det er vel så. Men nå må jeg virkelig løpe, hadet!
Frøkna 17: Hadet, vi ses!

Etiketter:

 
 

Eriks eget Amazonas

Erik: Morten, vi må finne ut hva vi skal satse på innenfor miljøvern. Har du noen forslag?
Morten: Tja, her er det jo mye å ta av da.. Global oppvarming er jo ganske hett for tiden..?
Erik: Nei nei, der har jeg ingen sjanse til å lykkes. Alle er mot global oppvarming men ingen er interessert i å gjøre noe for å forhindre det.
Morten: Ikke det altså. Hva med ørkenspredning da?
Erik: Næsj, det har jo hun der Wangari tatt allerede.
Morten: Fattigdom?
Erik: Jo da, men det tar jeg meg jo av som bistandsminister.
Morten: Forurensing da?
Erik: Utrolig usexy. Nei det gidder jeg ikke bli assosiert med.
Morten: (sukk)

Erik: Kom igjen nå Morten, det må da gå an å finne noe konkret, noe stort og noe kult som jeg kan ordne opp i? Jeg har jo praktisk talt ordnet fred på Sri Lanka, så jeg må da klare å hamle opp med noen miljøgreier også? Jeg vil at det skal være noe som verden vil huske meg for – et suksessprosjekt!
Morten: Hva med… bevaring av regnskogen i Amazonas da?
Erik. Ja! Amazonas! Brasil! Rio! Karneval!
Morten: Karneval?
Erik: Det er viktig å nettverke med lokalbefolkningen, vet du Morten – å gjøre det som de gjør, der de er.
Morten: Men ehh.. Rio ligger da ikke i Amazonas?
Erik: Ah, minor details, min venn. Finn frem karnevalsdrakten nå – vi skal ut og redde verden!

Etiketter: