Frøken Makeløs

Noen klemmer setter fysiske spor. Man kjenner den andres kinn inntil sitt eget lenge etter at klemmen er over og klemmeren borte. Jeg vet ikke om det er bra. Hadde det bare vært spor på kinnet hadde det kanskje ikke gjort så mye, men noen klemmer sniker seg inn i hjertet og opp bak øynene. Der sitter de og presser til det gjør vondt og halsen snører seg sammen som skolissene på en altfor trang sko.

Noen klemmer fester seg i magen som en verkende klump som ikke blir borte selv om den burde det. Selv om det er meningsløst at den sitter der og verker. Selv om hodet sier til den at den har å fjerne seg. Sånne verkende klumper hører ikke på noen, de blir der de er til jobben deres er gjort.

Noen klemmer glemmer man ikke, de klistrer seg fast til minnet - i hodet, i magen og i hjertet. Der blir de helt til det kommer en annen klem som trenger plass, som dytter dem vekk og inn i glemselen.

Din klem var sånn.

Etiketter: Livet liksom