Frøken Makeløs

Innimellom tenker jeg at det er noen mennesker som har et sånt kjæresteforhold-gen og så er det noen som ikke har det. Jeg hører da til sistnevnte gruppe.

Og andre ganger prøver jeg å pønske ut noen litt mindre deterministiske tanker om hvorfor noen er single - mer eller mindre ufrivillig - mens andre ikke er det (de som er frivillig single trenger jeg jo ikke å pønske så mye på). For hvorfor er det massevis av vakre, kloke og morsomme mennesker som leter og leter etter en kjæreste men som liksom aldri får det helt til å funke? (Det at det er mange som verken er særlig vakre, kloke eller morsomme og som likevel tilsynelatende lever godt fornøyde i parforhold, skal jeg la ligge her).

Teori nummer 1:
En diskusjon jeg har hatt med flere av vennene mine i det siste - forsåvidt både de single og de som har kjæreste - er hva som skal til for at man er fornøyd i et forhold. Det viser seg nemlig at det fins folk som er fornøyd med å være i et sånn helt greit, fint, ok forhold, og det finner jeg både urovekkende og sjokkerende. Jeg tenker at hvis jeg først skal gi opp de privilegiene jeg har som single (jada, jeg innser at det er noen privilegier) så skal det være for å oppleve noe helt fantastisk med en som tilfører livet mitt noe ekstra; en som får det til å kile i magen og boble i hodet. Kanskje det er sånn at vi som legger lista høyt må finne oss i å lete lenge for å finne det vi er ute etter?

Teori nummer 2
En av kompisene mine glimter innimellom til med et og annet gullkorn. Han sa engang at jeg kanskje er single fordi jeg alltid velger den enkleste løsningen der og da og aldri orker å holde ut og ha det litt kjipt innimellom. Jeg kan ikke skryte på meg massevis av langt-forhold-erfaring, men etter hva jeg har skjønt så er det selv i de beste forhold litt småkjipt fra tid til annen. Og som langtidssingle så er det fristende å stadig velge den enkle løsningen, den som fører meg tilbake til det livet jeg kjenner og mestrer - det livet som ikke krever at jeg gjør meg selv sårbar overfor en annen person.

Teori nummer 3:
En av de dagene jeg sutret over singlestatusen til min ofte brutalt ærlige Søster, prøvde jeg å gi meg selv litt håp og avslutte sutringen med å si noe sånt som at "jaja, det er jo nå flere og flere som har vært single lenge som finner den de har lett etter.. Og hvis de kan, hvorfor skulle ikke jeg?". Søstern skjønte tydeligvis ikke at det siste var ment som et rent retorisk spørsmål og sa derfor prompte: "Fordi du prøver for hardt". Sukk.

Alle de andre teoriene
Jeg kan veldig enkelt vise til eksempler som motbeviser teoriene over. Og jeg tror at det er like mange forklaringer på hvorfor vi er single som det fins single selv. Noen er single fordi de er sjenerte, noen henger med de samme folkene hele tiden og blir aldri kjent med noen nye, noen er redde for å bli såra, noen har ikke glemt eksen, noen har egentlig ikke lyst på kjæreste (men føler at de burde ha en - av en million andre grunner), noen har ikke tid til å date, noen har kanskje egentlig gitt opp, noen har urimelige krav til en potensiell kjæreste, noen har for dårlig selvtillitt, noen har feil fokus, noen har for mange fokus eller kanskje ikke noe fokus i det hele tatt, noen tør ikke forelske seg, noen forelsker seg kanskje stadig vekk, men i feil person..

For min del gjelder følgende kloke ord: Kjærligheten seirer når noen tør å gi helhjertet av seg selv. Oh-la-la!

Etiketter: Singlesnakk