Singlefunderinger 2
En kompis av meg fortalte nylig at han og kjæresten planlegger å flytte femti mil herfra, til det stedet hun opprinnelig kommer fra. Han kjenner ingen der, og bortsett fra at jeg syns det er skikkelig kjipt at han skal flytte fra Oslo så beundrer jeg viljen hans til å sette kjærestens ønsker foran sine egne. Kunne jeg gjort det samme?Jeg er usikker. Det beste i slike situasjoner er jo å finne et kompromiss som begge kan leve med og jeg vet jo egentlig ikke hvor mye eller lite han føler at han ofrer med dette. Men hvis man i et parforhold har totalt motstridende ønsker i forhold til viktige ting (sånn som hvor man skal bo), hva gjør man da?
I A-magasinet i går kunne man lese samlivsekspert Frode Thuens tanker om det å leve med en som ikke føles som "den rette". I følge han trenger ikke et forhold med den nest beste å være noe dårligere enn de som føler at de har funnet mannen/kvinnen i sitt liv. I essens blir det vel noe sånt som "if you can't be with the one you love, love the one you're with".
Er det dette som er hemmeligheten til de som lever i forhold? Er det min håpløst romantiske og urealistiske søken etter "den ene", og manglende ønske om å leve sammen med en som føles litt rett, men ikke helt rett som har resultert i min status som langtidssingle? Jeg liker hvertfall å tro at når jeg treffer han jeg vil leve sammen med så vil jeg også finne viljen til å sette hans ønsker og behov foran mine egne.
(Dette er en slags fortsettelse av denne posten)
Etiketter: Singlesnakk
jeg tror ikke vi skal gi opp jakten på den ene.
jeg vil ikke ha noen trøstepremie liksom :)
Ikke jeg heller. Og ikke vil jeg være noens trøstepremie heller :-)
Er litt usikker pá hvem som sa det(var det Prost montro), men sitatet er i hvert fall "to fall in love is to overestimate the difference between one woman and the other." Et komisk men kanskje noe pessimistisk syn pá kjærligheten. Men etterhvert som man blir mindre ung, merker jeg meg at forelskelse er ikke like spontant og ukontrolert som det engang var. Pröver ikke á si at man kan lære seg á elske hvem som helst, men at det finnes kun en sjelsfrende der ute er jeg ikke sá sikker pá lenger. Jeg tror at det er mange mennesker der ute jeg kan bli glad i, og at man gjennom gjensidig respekt, nysgjerrighet og ikke minst lekenhet kan skape et enestáende forhold hvor man gjör hverandre til sjelsfrende.
Jeg háper det i hvertfall..
Tja. Jeg er enig i at forelskelse ikke føles likt nå som for ti år siden, blant annet er det veldig mye skumlere! :-) Og det er klart at det fins flere mennesker der ute man kan være lykkelig sammen med, noe annet ville nesten vært utenkelig. Men så er det jo ikke gitt at man møter alle disse folkene, så når man møter en av dem får man glad for det og ikke skusle det bort fordi man tror at det vil komme så mange andre av de som er "rett". Tror jeg da.