Frøken Makeløs

I helgen var jeg ute og ruslet en tur i byen; det var sol og vår og langhelg og alle var glade og hadde solbriller på nesen.

Først møtte jeg en mann som antagelig er en nabo men jeg har aldri sett han før (og nå kan jeg angre på at jeg skulka dugnaden for et par uker siden!). Naboen min var litt søt og det var jo en fin dag så jeg dristet meg til å smile til han, sånn litt usikkert og sjenert som man smiler til folk man ikke kjenner. Og da smilte han litt usikkert tilbake. Så smilte jeg litt bredere, et sånt "så hyggelig at du smiler tilbake til meg"-smil og da smilte han et sånt smil til meg igjen. Og til slutt smilte vi begge ordentlig bredt til hverandre. Det hele tok neppe mer enn ti sekunder men det løftet meg et par millimetre opp fra asfalten og gjorde dagen min ganske mye bedre.

På vei gjennom Tøyenparken så skjedde akkurat det samme to ganger til. Jeg begynte med å smile litt forsiktig og så endte vi med ordentlige, varme smil til hverandre.

Når jeg smiler til fremmede uten noen særlig grunn og de smiler tilbake og kanskje til og med er litt søte, så kjenner jeg at jeg blir litt sånn lur inni meg og har smil i øynene lenge etterpå. Jeg innbiller meg at jeg har en liten hemmelighet med den jeg har smilt til og det er en fin følelse som jeg i grunnen har altfor sjelden.

Så fremover nå skal jeg begynne å smile mer til fremmede, det er mitt mai-forsett. Forhåpentligvis overlever jeg hele måneden uten at det kommer menn i hvite frakker for å hente meg.

Etiketter: Livet liksom