Frøken Makeløs

Noen ganger er jeg ganske så makeløs. Og noen ganger er jeg bare livredd. I det siste har jeg vært begge deler. For noen ganske få uker siden møtte jeg en mann som fra første date proklamerte at han likte meg - vel, ikke bare likte, han syntes jeg var helt fantastisk! Det er sjelden kost når man dater hovedstadens menn, de pleier å være langt mer forbeholdne i sine tilbakemeldinger. Etter verdens lengste første date ble jeg høflig eskortert hjem i taxi og oppdaget da jeg våknet dagen etter at helten fra dagen før hadde sendt en melding da han kom hjem den natten hvor han takket for en strålende kveld og lurte på når vi kunne møtes neste gang.

Vel, for å gjøre en lang historie kort; den første uken var fantastisk, den andre uken tilbragte vi med å fortelle hverandre om vår stadig økende usikkerhet på om dette kunne komme til å gå bra og før jeg visste ordet av det var hele greia over.

Hvordan går det an? Er det mulig å bli så skadeskutt etter et ukjent antall skuffelser at man ender opp med å surre i stykker noe som kanskje kunne blitt noe helt fantastisk - bare fordi man er så redd for å bli såra? Kan man møte noen som er oppriktig og snill og likevel tro at han er selvsentrert og uærlig? Skulle ikke tro det gikk an, men joda, det er visst akkurat det jeg har gjort. Og som om det ikke var nok, så har jeg tilbragt den siste uken med å ydmyke meg selv gjennom alt for mange ord i alt for mange mailer til denne tapte helt, slik at sjansen for at han har så mye som et fnugg av respekt igjen for meg er temmelig minimal.

Vel, om ikke annet så får vi håpe jeg har lært såpass av dette at jeg er litt mindre livredd neste gang. Det er greit å ha drittsekkradar men den bør helst slå ut på drittsekker og ikke på de andre. Og om jeg ikke visste det fra før så vet jeg det hvertfall nå; går man og venter på at katastrofen skal inntreffe så er det neppe særlig lenge til akkurat det skjer.

Etiketter: Singlesnakk