<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Kan kvinner beile?


De fleste liker oppmerksomhet, tror jeg. Da mener jeg ikke sånn bursdagsangoppmerksomhet, men den typen oppmerksomhet du får fra noen som liker deg. Alle liker vel å bli likt?

Det jeg lurer på er hvor grensa går mellom å vise noen at du liker dem å det å bli oppfattet som en full on stalkerbitch. For dem er det jo ingen som liker.

Jeg har hørt historier om menn som har beilet til kvinner som i utgangspunktet sa at de ikke var det dugg interessert, men som likevel ble sjarmert av all oppmerksomheten. Og så ble det happy ending med bryllup og barn og det hele. Jeg er imidlertid litt i tvil om en slik metode er forbeholdt menn eller om vi kvinner også kan oppnå suksess på denne måten.

For hvor mye er for mye oppmerksomhet? Og hvor mye positiv respons må jeg få for at jeg kan fortsette mitt muligens ganske så ukvinnelige beilertokt uten å bli oppfattet som en masete loco? Er det noe jeg får hysterisk noia av så er det tanken på å være pågående. Men samtidig tror jeg bestemt at det er noen menn som er for bra til at man bare kan la dem forsvinne ut av syne uten kamp.

Etiketter:

 

til denne posten

 
Anonymous Tiqui Sier:

Dette er det evige dilemmaet: balansegangen mellom for mye og for lite. Det er heller ikke noe entydig svar fordi det vil være forskjellig fra relasjon til relasjon.

En klok mann fortalte meg en lærdom han hadde skaffet seg: For mye invitasjon er invasjon. Men hva som er invitasjon og hva som er invasjon vil jo avhenge av om den er kjærkommen eller ikke.

Noen har gitt opp for fort, andre gått langt over streken. Men på samme måte som kvinner ikke liker den samme mengden oppmerksomhet fra alle menn, vil jo relasjonen til den beilende kvinnen avgjøre om mannen liker mengden oppmerksomhet fra denne damen versus en annen...

 
 
Blogger Frøken Makeløs Sier:

Alt det du sier er sant. Men tenk så mye enklere alt hadde vært hvis man hadde hatt klare og absolutte regler for slike ting!

 
 
Anonymous Tiqui Sier:

Selvsagt, men da hadde vel litt av spenningen vært borte? Men jeg vil vel svare helt klart ja på at menn også liker oppmerksomhet, og at kvinner også kan drive langvarige oppmerksomhetsprosjekt for å sjarmere. Men balansegangen vil uansett være like vanskelig.

 
 
Anonymous Androida Sier:

Jeg har tenkt og tenkt på sånne ting selv. Hva er for mye, for lite eller akkurat passe? Jeg vet jo selv at de jeg liker kan si de dummeste ting og jeg blir sjarmert, mens en person som for meg er kjedelig bare vil fortsette å være uinteressant uansett hva han gjør.
Tiltrekning til et annet menneske kommer av så mye og noen ganger mottar jeg så mange sprikende beskjeder at det er helt umulig å forstå.
Men jeg tenker også at noen er for gode til å slippe unna, da får man heller bare dytte litt på, er de interessert vil det jo fungere. Hvis ikke så kjipt, men da har man i hvert fall prøvd.

 
 
Blogger Frøken Makeløs Sier:

Tiqui: Hvis vi hadde vært litt mer rasjonelle og fornuftige, hadde ikke denne spenningen vært så viktig. Jeg har lurt mange ganger på hvorfor vi syns menn som i beste fall gir oss blandete signaler er så interessante, og de som tydelig viser at de er interessert i oss, så kjedelige. Heldigvis har jeg ganske nylig oppdaget at det går an å like menn av den direkte typen svært godt, man må bare møte rett mann først (desverre går det også an å surre til slike tilsynelatende enkle relasjoner, se den første posten min under singlesnakk..)

Androida: Ja, for det er mye bedre å miste litt av stoltheten sin enn å sitte i ettertid å lure på om man ga opp for lett!

 

Svare?