<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

De som forblir alene


Folk kan finne seg i nesten hva som helst så lenge de får nok informasjon om hva som skjer. Omstillinger på arbeidsplassen, alvorlig sykdom, at naboen har tenkt å fjerne hekken slik at dere får full innsyn i hverandres hager - alt går ganske greit så lenge man vet hva man har i vente. Vet man hva fremtiden bringer kan man til og med nyte situasjoner som ellers ville vært vanskelige å takle; å være arbeidsledig et par måneder kan være en strålende tid hvis man vet hvilken dato man igjen har en jobb å gå til. Svever man derimot rundt i ledighetslimbo uten å vite om man skal være der i tre uker, tre måneder eller tre år, stiller saken seg ganske annerledes.

Så også med det å være single. Det hadde vært så fint hvis noen bare kunne hvisket i øret mitt at nå har jeg seks måneder igjen alene før jeg finner prince charming og begynner på resten av mitt liv sammen med han. Da ville jeg selvsagt satt alt inn på å få maks ut av den siste singletiden før jeg måtte begynne å forholde meg til et annet menneskes vaner og uvaner.

Men sånn er det jo ikke. Er det noe som er uforutsigbart, så er det kjærlighet. Og det suger ganske kraftig. Når jeg innimellom uttrykker min bekymring for å bli en sånn evig single, gal kattedame så sier de snille vennene mine at det selvsagt ikke kommer til å skje. Ikke med meg. Men det er jo ingen som vet det. Det er faktisk noen som forblir alene hele livet sitt og man kan umulig vite på forhånd om man kommer til å bli en av dem eller ikke.

Hvis jeg skulle tatt master i sosialantropologi så skulle jeg skrevet oppgaven min om slike kvinner – de som forble alene hele livet. Da skulle jeg prøvd å finne ut hvorfor det ble sånn. Var det noe de ønsket selv? Valgte de bort en partner til fordel for noe annet? Og i tilfelle hva? Har de takket nei til fristende tilbud fra bra menn, og hvis ja – angrer de på det nå? Eller er de rett og slett alene fordi det bare ble sånn – og hvis så er tilfelle; har de slått seg til ro med det eller hender det at de gråter ensomheten sin ned i puten om natten?

Siden jeg ikke har tenkt å ta master i sosialantropologi hadde vært veldig fint om noen andre kunne funnet svaret på disse spørsmålene. Og hvis noen gjør det så håper jeg de gir beskjed til meg om hva de fant ut.

Etiketter:

 

til denne posten

 
Anonymous C Sier:

Jeg vet ikke svaret, dessverre... jeg vet heller ikke om dette er noen trøst, men jeg er en "gal" kattedame selv om jeg har en mann ;-)

 
 
Blogger Sukkerspinnengelen Sier:

Nei, C, det er ingen trøst. Du har i tillegg mennesker å snakke med når du er hjemme.

Jeg har ikke alltid vært uten mann, men de fleste åra har jeg bodd alene. Nå har jeg blitt så gammal at jeg ikke trur det kommer til å endre seg, så jeg kan jo si noe om det: Nei, jeg har ikke valgt det. Det har bare blitt sånn. Jeg har takket nei til tilbud, men ikke til fristende tilbud. Har ingen anger, men en stor posjon forfjamselse. Hva faen skjedde??? Etterhvert blir man sånn som dama på illustrasjonen.

 
 
Blogger Sukkerspinnengelen Sier:

Og forøvrig syns jeg du har skrevet en utmerket post :-)

 
 
Blogger Frøken Makeløs Sier:

C: Det er vel ikke kattene i seg selv som skremmer meg mest (selv om jeg ikke liker katter..) men tanken på å dele livet med en katt i stedet for en mann.

Sukkerspinnengelen: Takk! :-)
Det er jammen trist hvis du har mistet håpet om å finne mannen i ditt liv. Selv om jeg tror at det er enkelte som aldri finner en å dele livet sitt med så mener jeg bestemt at det ikke fins noen aldersgrense for når man bare bør gi opp og innse at toget har gått. For hvis man ikke kan tro på kjærligheten, hva kan man tro på da?

 
 
Blogger Sukkerspinnengelen Sier:

Det går fint an å ha tru på kjæligheten som en viktig menneskelig kraft, men samtidig kunne leve uten en kjæreste. Jeg _håper_ jo at det vil endre seg, men regner med at sjansene er bittesmå. Det har gått opp for meg gradvis at det muligens aldri blir anderledes. Det er også en lettelse, for da er det enklere å gå videre og ikke vente på den mannen som snart skal dukke opp. Egentlig er jeg heldig (les: smart)som ikke giftet meg med en idiot av en mann, fikk unger med ham, hadde en helvets skilsmisse (med dertil hørende guffen svigermor) og må forholde meg til dum x-mann og svigermor resten av livet. For det skjer jo i 50% av tilfellene...

 
 
Blogger Frøken Makeløs Sier:

Hm, det er sant at det er mange som lever i mer eller mindre dårlige forhold. Det er selvsagt ikke noe å trakte etter - og nettopp det er kanskje også noe av grunnen til at vi fortsatt er alene? At vi heller vil være alene enn å være sammen med idiot..

 

Svare?