Frøken Makeløs

OK, så jeg er på et seminar for statlig ansatte. Og kjære vene så statlige de er! Ikke uventet består gruppa av ca åtti prosent kvinner og de er stort sett i førtiårene alle sammen. Jeg vil dessuten tippe at en tredel av dem ikke har kjøpt noen nye klær de siste par årene. Som alltid i en forsamling av førtiårige kvinner så er det minst en som har grodd fast i åttitallet. Og da mener jeg ikke den åttitallsgreia som fjortisene nå har hentet frem og gjort en 2007-versjon av , her snakker vi om the real thing – åttitallet på sitt minst utagerende og mest triste. Såvidt jeg har skjønt er grunnen til at slike kvinner fortsatt er stuck i gammel mote at den representerer det tiåret da de selv følte at de var på topp rent utseendemessig. At stilen ikke akkurat er flatterende for dem (lengre) er en helt annen sak.

Foreleseren vår påstår at han er advokat, men han ser ut som en filosofiprofessor. Han har en interessant pedagogisk metode som går ut på å la oss forsøke å fylle inn de ordene som mangler i setningene hans, noe som ofte fortoner seg som rene gjetteleken.

Den mest fascinerende karakteren i forsamlingen er likevel seminartilretteleggeren. Også hun er kvinne, jeg gjetter at hun er midt i førtiårene men det ville hun neppe vedgått selv. Hun har de trangeste jeansene jeg har sett noen gang, i kombinasjon med en like trang, hvit, semitransparent genser som gjør at bh-valken er påtagelig synlig til tross for at hun ikke er spesielt drøy over ryggen. Som den tenåringen hun tror hun er, så kipper hun av seg skoene under forelesningene og siger ned i stolen til ryggsøylen hennes bare er noen få centimetre fra å være helt vannrett. Det vil ikke overraske meg det minste om hun er regelmessig sykemeldt på grunn av vond rygg. Hun deler tiden sin mellom å bite negler og å tygge tyggis med åpen munn. Blikket er glassaktig og tomt, hun har neppe den fjerneste ide om hva filosofiprofessoren snakker om.

Hver eneste klokketime har vi ti minutters pause. Jeg benytter tiden til å fylle opp vannflasken min og lese i en artikkel om Che Guevara i det svenske bladet Allt om Historia. Statens kvinner toger ut i vårsola og røyker. Jeg kjenner meg som et outcast og det er jammen en riktig så fin følelse.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Livet liksom