<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d8979916324030367209\x26blogName\x3dFr%C3%B8ken+Makel%C3%B8s\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLUE\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno_NO\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://frokenmakelos.blogspot.com/\x26vt\x3d-6502536255372581439', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

Frøken Makeløs

 

Sivilingeniør Per venter uanmeldt besøk


Sivilingeniør Per bor på Ullern med konemor og hunden Kast. De to voksne barna deres har flyttet hjemmefra for lenge siden og Sivilingeniør Per har akkurat blitt pensjonist. Konemor er fortsatt ansatt på det lille regnskapskontoret hvor hun begynte å jobbe da ungene var gamle nok til å ha nøkkel rundt halsen.

Sivilingeniør Per er glad i folk og han har gledet seg til å bli pensjonist. Nå skulle endelig livet nytes med sene morgener og hyggelig prat med gamle venner. Hver dag i noen måneder nå har Sivilingeniør Per gått tur med Kast i skogen. De har hatt det morsomt sammen; lekt og kastet med pinne. Kast er en glad hund og Sivilingeniør Per har truffet folk langs stiene i skogen som han har vekslet hyggelige ord med, om vær og vind og om hunden.

Men så begynte Sivilingeniør Per å kjede seg litt. Det var ikke like mye selskap i Kast sånn i lengden som han hadde trodd, og han savnet noen å prate med. Konemor var jo opptatt på jobben hele dagen og Sivilingeniør Per lurte på hvor alle vennene hans hadde blitt av. Han hadde da ganske mange av dem før? Han husket at de pleide å være en fin gjeng som fant på mye moro sammen. De seilte, dro på hytta og av og til reiste de på weekendtur til en europeisk storby. "Men", tenkte Sivilingeniør Per, "vi gjør jo alle disse tingene fortsatt. Jeg har jo venner. Hvorfor føler jeg meg så alene da - nå som jeg ikke arbeider lengre?"

Brått slo det Sivilingeniør Per hva som var galt. "Vi går jo ikke på uanmeldt besøk til hverandre lengre!" Sivilingeniør Per husket hvor koselig det var den gang kompisene bare ringte på døra uten å ha sagt fra på forhånd at de skulle komme. Konemor hadde alltid kanelboller i fryseren i tilfelle det skulle komme noen, og så lagde hun kaffe og dekket på i stuen med duk og servise mens Sivilingeniør Per underholdt gjestene.

"Men hvordan skal jeg få vennene mine til å begynne å komme på uanmeldt besøk igjen" grublet Sivilingeniør Per. Han tenkte så det knakte i noen dager mens han fortsatte å gå tur med Kast og spise grovbrød med brunost og drikke store mengder kaffe. Til slutt gikk det et lys opp for han: Han kunne skrive et innlegg i avisa! Under fullt navn såklart, og gjerne med bilde av han selv også. Da kunne han fortelle verden om denne spennende og urovekkende oppdagelsen han hadde gjort - dette at det ikke er noen som går på uanmeldt besøk til hverandre lengre. Sivilingeniør Per kunne ikke huske at det hadde stått noe om denne nye samfunnsutviklingen i avisen noen gang før, så det var nok ingen andre enn han selv som har oppdaget det. "Desto større grunn til å fortelle det norske folk hva som er i ferd med å skje", tenkte han.

Sivilingeniør Per satte seg sporenstreks ned og skrev innlegget. Det ble et langt og flott innlegg hvor han til og med prøvde seg på en forklaringsmodell med mobiltelefonen som synderen for det nye besøksmønsteret. Han passet på å skrive tydelig flere ganger i teksten at han er glad i uanmeldte besøk, ja - at han simpelthen elsker dem.

Til Sivilingeniør Pers store begeistring blir innlegget hans publisert over en hel side i avisa, med illustrasjonsbilde og det hele. Han er lykkelig og tenker at nå, nå skal det bli forandring i sakene. Morgenen etter våkner han spent og forventningsfull og lurer på hvordan dagen kommer til å bli. Han er sikker på at kompisene hans har lest innlegget dagen før og at de kommer til å komme på besøk. Sivilingeniør Per har sagt til Konemor at hun må ta kanelbollene opp av fryseren, og så får han selv klare å lage i stand kaffe til de som kommer på besøk mens hun er på arbeid. Han er bare redd det ikke skal være nok boller til alle som vil komme. Han teller over for sikkerhets skyld. Åtteogtjue boller. Jo, det får vel holde. Og det er jo ikke for bollene skyld de vil komme uansett!

Så setter Sivilingeniør Per seg ned for å vente på at de første vennene skal dukke opp. Uanmeldt. Han gleder seg.

Etiketter:

 

til denne posten

 
Anonymous Anonym Sier:

... jeg har på følelsen av at Sivilingeniør Per vil oppleve en av to ting...enten:
a) Ingen bryr seg likevel.. eller
b) Noen som kaller seg Ivan, Aleksej og Boritsj, kommer på besøk, spiser opp alle kanelbollene mens de snakker til hverandre, ikke Sivilingeniør Per, hvorpå de går...
.. og etterpå har mange gamle, og verdifulle gjenstander, inkludert Sivilingeniør Pers gullklokke, forsvunnet... Helt magisk....

 
 
Blogger Frøken Makeløs Sier:

Haha, huff da. Stakkars Sivilingeniør Per!

 
 
Anonymous Mia Sier:

Det er mulig jeg begynner å bli gammel, eller kanskje det er ingeniørspiren i meg som snakker - men jeg savner faktisk også den tiden da man bare stakk innom kjentfolk. Når alle plutselig befinner seg i parforhold/småbarnsfamilier med egen kåk, jobb og et visst tidsskjema, så må man ha en grunn til å komme på besøk. Jeg har lyst til å bare slenge innom, for å gjøre intet annet enn å... vel, henge!

Ja. Hilsen meg.

 

Svare?