If you can't beat them - think of something else to do
Da jeg gikk på ungdomsskolen gikk det endelig opp for meg at kampen om å være penest og mest populær i klassen, den hadde jeg tapt for ganske lenge siden. Ikke bare tapt - jeg var nok strengt tatt ikke med i konkurransen en gang. Ikke fordi jeg var spesielt tjukk eller stygg eller rar - jeg ble ikke mobba en gang og jeg hadde min lille og (stort sett) trofaste venninneflokk som jeg utvekslet hemmeligheter og forelskelseshistorier med.
Men så var jeg ikke noe spesielt pen heller. Og dessuten var jeg ganske sjenert, og det er jo nesten sosialt selvmord når man er på den alderen.
Da jeg til slutt forstod dette så fant jeg ut at det var like greit å gå helt i motsatt retning av disse pene blonde bertene i klassen min. Jeg kledde meg derfor i alt som var langt, vidt og svart, hadde langt mørkt hår med midtskill og svart øyensminke. Til og med neglene mine var på et tidspunkt svarte. Senere ble jeg også veggis og dyreverner, men det er en annen historie.
Jeg var selvsagt ikke så reflektert som femtenåring at jeg skjønte at dette var grunnen til at jeg plutselig ble frikete. (Den erkjennelsen har kommet de siste årene, nå som jeg er blitt gammel og klok). Men noen ganger observerer jeg ting som minner meg om meg selv på ungdomsskolen. Det er for eksempel når det dukker opp et eller annet som alle er veldig opptatt av og som det snakkes og skrives mye om, men som enkelte skjønner at de ikke vil komme særlig heldig ut av. Da er det jo veldig praktisk å avskrive hele greia som teit og heller holde seg utenfor eller finne på noe helt annet.
Det funka kjempebra for meg på ungdomsskolen, og det funker sikkert finfint fortsatt.
Men så var jeg ikke noe spesielt pen heller. Og dessuten var jeg ganske sjenert, og det er jo nesten sosialt selvmord når man er på den alderen.
Da jeg til slutt forstod dette så fant jeg ut at det var like greit å gå helt i motsatt retning av disse pene blonde bertene i klassen min. Jeg kledde meg derfor i alt som var langt, vidt og svart, hadde langt mørkt hår med midtskill og svart øyensminke. Til og med neglene mine var på et tidspunkt svarte. Senere ble jeg også veggis og dyreverner, men det er en annen historie.
Jeg var selvsagt ikke så reflektert som femtenåring at jeg skjønte at dette var grunnen til at jeg plutselig ble frikete. (Den erkjennelsen har kommet de siste årene, nå som jeg er blitt gammel og klok). Men noen ganger observerer jeg ting som minner meg om meg selv på ungdomsskolen. Det er for eksempel når det dukker opp et eller annet som alle er veldig opptatt av og som det snakkes og skrives mye om, men som enkelte skjønner at de ikke vil komme særlig heldig ut av. Da er det jo veldig praktisk å avskrive hele greia som teit og heller holde seg utenfor eller finne på noe helt annet.
Det funka kjempebra for meg på ungdomsskolen, og det funker sikkert finfint fortsatt.
Etiketter: Livet liksom
Dette var litt kult. Jeg skrev mitt eget "sånn var jeg som fjortis, og sånn er jeg litt ennå"-innlegg i helgen, men fant ingen slutt på det, så det ble ikke til at jeg posta. Jeg hadde til og med en bit om at jeg ikke ble mobba (jeg tror kanskje alle fjortiser er litt mistilpass uavhengig om de ble mobba eller ikke). Uansett, jeg synes det var såpass artig å lese dette innlegget, at jeg ble inspirert til å prøve å skrive ferdig mitt eget. Takk for det.
På meg virker det som om skoleklasser kommer et sett predefinerte båser som det gjelder å finne seg plass i for elevene. En for den skoleflinke, en for den sportslige, prinsessa, narren osv. Så oppstår det konflikter når to eller flere konkurrerer om ett område. Spennende tid for å danne sin identitet, naturligvis, og spennende å observere.
dame med ankh jo :) du er kanskje ikke sånn A4-motepolitikvinne likevel.
og ikke har du fjernet linken til meg selv om jeg lagde kvalm i kommentarfeltet. kanskje du er noe å samle på.
sonja: hyggelig å være til inspirasjon!
rabbagast: det er nok sant det du sier. det er hardt å være tenåring, og jeg skjønner meg ikke på dem som ønsker seg tilbake dit.
esquil: jeg har hvertfall en scruffy bakgrunn, om det hjelper noe. og jeg lagde bloggrullen kort for å unngå å måtte revidere den så ofte. så de få som står der, står ganske så trygt. selvsagt er jeg noe å samle på! :-)