Frøken Makeløs

Romantiske komedier er moderne eventyr med pene mennesker som forelsker seg i hverandre og roter det til litt og så er det alltid happy ending til slutt. Det starter ofte med at søt jente møter nydelig gutt, litt sånn randomly og så liker de hverandre ikke noe særlig. Dette såkalte meet-cute er som regel opptakten til resten av historien; et litt pinlig og morsomt og fortryllende møte mellom de to som gjerne viser at søt jente og nydelig gutt i utgangspunktet er skrekkelig forskjellige (noe det selvsagt viser seg senere at de ikke er, tvert i mot). Alle skjønner med en gang at søt jente og nydelig gutt er veldig interessert i hverandre, kanskje bortsett fra dem selv.

Men så skjønner de også etterhvert at de liker hverandre og alt er veldig koselig en liten stund, helt til de roter det til (endelig noe som minner om vanlige dødelige) og så går de hver sin vei. Etter noen timer/dager/uker finner selvsagt en av dem eller begge to ut at de har vært noen fehoder og at de egentlig elsker hverandre og på grunn av perfekt timing og ekstrem kosmisk godvilje så møtes de to igjen på et helt absurd og usannsynlig lykketreff, rett etter at de har skjønt at de er ment for hverandre. Ja, forresten, noen ganger blir de i stedet lykkelig gjenforent fordi den ene (som regel nydelig gutt) gjør noe helt ekstraordinært søtt og koselig som viser hvilken fantastisk omtenksom og trivelig gutt han er, noe søt jente selvsagt faller pladask for og så er det happily ever after.

Så var det mitt eget liv. Jeg har aldri opplevd å falle for noen jeg i utgangspunktet ikke likte, jeg syns det høres usannsynlig ut (noe det nok også er, det skjer tross alt på film). Sist gang jeg møtte en jeg likte så visste jeg at jeg likte han etter ca 30 sekunder, og selv om jeg var et kvarter for sent ute og hadde glemt igjen visakortet mitt i baren der jeg nettopp hadde hatt fredagspils med kollegaer (og dermed muligens var bittelitt brisen) så tror jeg ikke det kvalifiserer til meet-cute. Videre er jeg ganske overbevist om at andre skjønte at vi likte hverandre og jeg er helt sikker på at vi skjønte det selv.

Neste punkt er lettere. Alt var veldig koselig en liten stund og så rota vi det til. Nydelig gutt følte seg utilpass og at han ikke strakk til, noe som nok kan ha en viss sammenheng med at jeg var overveldet av følelsene mine for han og derfor fant det for godt å leke frøken cool & casual. Tro meg, det er en effektiv måte å jage bort nydelige gutter på.

Videre følger jo av oppskriften over at en av oss/begge oppdager at vi har vært noen fehoder og at vi egentlig er ment for hverandre. Jeg har skjønt at jeg har vært et fehode og at det kan være en viss sjanse for at vi er ment for hverandre, han har på en måte innsett at han har vært litt teit han også, men er ennå et godt stykke unna å innse at vi er ment for hverandre.

I følge oppskriften må jeg derfor enten vente på kosmisk godvilje eller så må jeg gjøre noe helt ekstraordinært søtt og koselig som viser hvilken fantastisk jente jeg er.

Jeg er usikker på om jeg kan stole på at universet skal legge til rette for happy ending i denne historien så det kan hende jeg må pønske ut et eller annet overveldende romantisk og koselig selv. Saken er jo at jeg er skrekkslagen ved tanken på å være pågående (derav den lite betimelige opptreden som frøken cool & casual, som muligens fikk meg ut i dette uføret i utgangspunktet). Hm, what to do?

Etiketter: Singlesnakk