Frøken Makeløs

Når jeg syns at folk oppfører seg dustete mot meg så får jeg lyst til å være tåpelig og barnslig tilbake. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har for velutviklede sosiale antenner eller om jeg rett og slett er ei pyse, men disse hevnplanene mine blir aldri satt ut i livet. Det er mange som kan være glade for det.

De irriterende grønnkledde Elixia-ververne som har stått og sperret fortauet på Carl Berner i mange måneder for eksempel. Jeg hadde faktisk en plan om å melde meg inn jeg, når Elixia åpner på østkanten i august. Men nå vet jeg ikke om jeg gidder. Og det er bare de falske smilerne sin skyld. Den første gangen de snakket til meg stoppet jeg faktisk og forklarte at jeg ikke var så veldig keen på å bli medlem av et treningssenter et halvt år før det er estimert til å åpne. Det var en samtale det var umulig å komme ut av igjen så det endte med at jeg gikk derfra mens mannen stod og ropte de innøvde salgsargumentene sine etter meg.

De neste femten gangene de snakket til meg smilte jeg høflig og ristet på hodet, og etter det gikk jeg over til å stirre intenst ned i asfalten hver gang jeg gikk forbi. Men de ga seg jo ikke - som noen enerverende små grønne mygg surret de rundt ved den patetiske lille standen sin og plagde godtfolk som våget seg forbi. Til slutt begynte jeg å fabulere om å stoppe opp en siste gang og spørre pent om det var mulig å få trykket opp noen buttons hvor det stod "jeg har sagt nei til medlemsskap 40 ganger allerede". Det hadde vært så fint med en sånn som man kunne feste på jakka hver gang man var i nærheten. Selvsagt spurte jeg aldri (og nå er de heldigvis endelig borte).

Noen andre som skulle fått svi hvis jeg hadde vært litt modigere, er de der dumme Hafslund-selgerne som står nede i byen. De står der hele dagen og prøver å pønske ut hva de skal spørre uskyldige folk om som gjør at man er nødt til å stoppe og snakke med dem. Nå tror jeg det lure spørsmålet deres er om jeg har strøm (jeg har ofte hodet mitt dypt inni mp3-ern så jeg er ikke helt sikker på hva de egentlig mumler).

Og når jeg så rister høflig og avvæpnende på hodet så flirer de og dulter borti hverandre. "Haha, hun sier hun ikke har strøm. Vi er faen meg flinke til å finne på bra spørsmål ass, de potensielle kundene våre fremstår jo som de idiotene!". Lur salgsstrategi? Vel.

Og la det bare vært helt klart du lille Hafslundmann: Når du står der ute i regn og vind og minusgrader, i solsteik og heteslag, så kan du gjerne le litt bak ryggen min idet jeg går inn på mitt velklimatiserte og behagelige innekontor. Den som ler sist ler som kjent best. Og hadde jeg vært litt modigere enn jeg er så hadde jeg stoppet opp, smilt litt forundret og sagt: "Strøm? Nei, det har jeg da ikke..?". Lurer på hva de hadde sagt da. Fjols.

Og så er det alle de folkene som er i veien for meg hele tiden. Argh. For eksempel de dumme bileierne som parkerer doningen sin midt i sykkelveien så det er umulig å komme forbi. Jeg driter vel i om du bare har et lite ærend et eller annet sted, jeg skal forbi nååååå! Hadde jeg vært tøffas hadde jeg parkert sykkelen min midt i veien, låst den behørig og stukket på kiosken. Jeg er usikker på om jeg hadde kommet ut til et sykkelvrak eller bilkø. Antagelig ingen av delene; noen hadde vel irritert lempet (kastet?) sykkelen min opp på fortauet og fortsatt å kjøre. Det skulle man kunne gjort med biler også.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt