Frøken Makeløs

Jeg er klar over at jeg vandrer inn i et minefelt her, men jeg klarer ikke å la være. Dessuten føler jeg at jeg har en viss legitimitet i tjukkasdebatten ettersom jeg selv for noen få år siden kvalifiserte til ”feit”ifølge BMI-skalaen. Det gjør jeg ikke lenger og grunnen til det er vel kanskje en heldig kombinasjon av viljestyrke og at overvekten min var et resultat av en helt spesiell fase i livet mitt. Når jeg kom meg ut av denne fasen og tilbake til mitt vanlige liv med vanlig mat og vanlig aktivitetsnivå så ble kiloene borte. Men ikke av seg selv! La det bare være helt klart; å slanke seg er ingen fest – det er slitsomt og vanskelig og krever absolutt alt du har av konsentrasjon og viljestyrke. Jeg bare sier at det er mulig å gå ned i vekt – og å bli der.

Men nok om meg.

Innimellom dukker det opp aviskronikker og tv-debatter som handler om overvektige mennesker. Om hvorfor de er overvektige og hvem som har skylda og hva som bør gjøres. I dag skriver forfatter Lisbeth Nilsen i en kronikk i Aftenposten at man kan være sunn i en tjukk kropp, at det er mange grunner til at man er tjukk (og de fleste grunnene syns ikke på utsiden) og at slanking bør avskaffes.

Jeg kjøper de første to påstandene hennes. Det er tross alt ikke særlig radikalt å melde at en som er litt tjukk kan være sunnere enn en som er ganske tynn (alt innen rimelighetens grenser såklart) og at det er like mange grunner til at folk er overvektige som det fins overvektige folk. Vi har skjønt at mange bruker kiloene som vern mot resten av verden.

En dag jeg var syk og hjemme fra jobb så jeg en episode av Oprah som handlet om hvordan kvinner som hadde fått utført gastric bypass-operasjoner og blitt tynne uten at de hadde dealet med grunnen til at de var blitt tjukke i utgangspunktet, utviklet andre former for misbruk nå som de ikke lengre kunne misbruke mat. De misbrukte alkohol, rus, menn eller hva som helst annet de kom over som kunne misbrukes. Det er jo bare trist. Trist trist trist.

Er det bedre å være tjukk og miserabel eller å være tynn og miserabel? Det spiller nok liten rolle ettersom du stadig er miserabel. Blir man mindre miserabel hvis man slutter å være overvektig? Jeg er helt klart mye mer happy som normalvektig enn som overvektig, men innrømmer glatt at det er en viss høna-og-egget-logikk her. Og kvinnene hos Oprah tyder jo på at veien til lykke ikke nødvendigvis går via smalere lår og mindre rumpe.

Det jeg reagerer på i kronikken til Lisbeth Nilsen og som ofte blir gjentatt i debatter om overvekt, er hvordan de overvektige talspersonene gjør alle andre overvektige mennesker til hjelpeløse ofre for samfunnets grusomme påvirkning, og at de hevder at slanking bare er tull. Slanking er ikke tull. Fedme er helsefarlig og skal du bli kvitt fettet må du slanke deg. Og det er ingen dans på potetgull. Velger du å beholde fettet er det greit for meg, men kom ikke her og si at slanking burde avskaffes bare fordi du selv ikke har lykkes med det. Det er mange folk som mislykkes med både det ene og det andre, men de krever ikke avskaffelse på generell basis fordet.

Har en del overvektige mennesker opplevd fæle ting som har gjort at de har gjemt seg i maten? Jada, helt sikkert. Er alle overvektige hjelpeløse ofre? Neppe. Og burde vi være glade for at samfunnet fremelsker mennesker med passelig mye fett på kroppen? Ja, faktisk. (Jada, jeg vet at modeller er grusomt og sykelig tynne – men det handler jo ikke om dem i dagliglivet. Du går ikke glipp av en jobb fordi du veier ti kilo mer enn Kate Moss og det er ingen som glor stygt på deg på gata fordi du ikke kommer inn i BikBok-bukser i størrelse XS).

Jeg har ikke noe i mot overvektige mennesker og dette er ikke ment som noen kritikk mot dem generelt. Det er like mange hyggelige og intelligente blant overvektige mennesker som blant normalvektige mennesker. Det jeg ikke liker er sutring. Og det Lisbeth Nilsen sier i Aftenposten i dag – at ”fete folk er den siste gruppen mennesker det er legitimt å diskriminere”, det er bare tull. Det undergraver hun også selv i neste øyeblikk når hun først skriver ”Det er min påstand at for mye kroppsfett er mer stigmatiserende enn ”feil” fil og farge” og så i neste avsnitt skriver at ”man kan høre barn bruke tjukk som skjellsord på linje med homo og hore”.

Jaha, da har hun jo akkurat sagt at det er like legitimt å diskrimere homoer og horer som tjukke folk. Ergo er det ikke bare tjukke folk som diskrimineres. For egen regning vil jeg gjerne legge til at mennesker med psykiske lidelser ofte er utsatt for stigmatisering, sammen med ”personlig kristne” (hva nå det egentlig betyr), folk fra Holmlia og muslimer og somaliere og sikkert en masse andre grupper mennesker.

Med legitimt menes hva som er rettmessig i følge juridisk lov eller sosiale normer. I følge loven får man ikke diskriminere overvektige. I følge sosiale normer er det ganske mange andre grupper det også er legitimt å diskriminere.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt