Frøken Makeløs

I dag har vi vært kjærester i et halvt år!

Bildet er tatt sist helg, som ble tilbragt i strålende sol på Nøtterøy. Vi hadde leid en av hyttene til Oslofjordens Friluftsråd for slikk og ingenting og tatt med oss Frøken Fräken og Homovennen på tur. Bedre garanti for en vellykket helg kan man neppe få, til tross for at all den friske luften nesten tok knekken på oss alle fire.

Mulig det kommer flere bilder fra helgen etter hvert, selv om Homovennen og Frøken Fräkens ønsker om å være anonyme kjendiser (hah!) selvsagt må etterfølges.

Etiketter: Rosa sukkerspinn

Det kjipeste med å ikke tåle enkelte matvarer (hvete, rug og kumelk, i mitt tilfelle) er når jeg er på ferie og daglig må sjekke med uforstående kelnere og hotellpersonell om maten de serverer inneholder noe jeg ikke tåler. I Amsterdam trodde kelneren vi snakket om weed da vi spurte om det var wheat i pizzadeigen hans og var parat til å servere oss hasjpizza. Glutenfri pizza derimot, ante han ikke hva var.

Så når jeg blir stor skal jeg lage en hotellkjede for ulike typer allergikere. Røykfrie hotell fins det jo i bøtter og lass allerede, muligens fins det også et vegetarhotell eller to så det trenger jeg ikke bry det pene hodet mitt med.

Mine makeløse hotell vil eksempelvis være glutenfrie hotell, sukkerfrie hotell, melkefrie hotell, nøttefrie hotell. - Velkommen til oss, her kan du spise hva du vil uten å tenke et sekund på om du tåler det eller ei. Dessuten må vi ha støvfrie hotell og hotell som er garantert fri for pollen og pelsdyr. - Farvel kleenex, nesespray, øyedråper og zyrtec. Hurra!

Og vips så er Frøkna bestis med Paris Hilton og like rik som Petter Stordalen og vinner Nobelpris for å lindre nød, utjevne ulikheter og fremme menneskerettigheter. Det blir så bra det.

Etiketter: Diverse

Allerede på dag to av vårt midlertidige samboerskap presterte Kjæresten og jeg å oppfylle sånn omtrent alle kjønnsrolleklisjeer som fins.

Jeg hadde vært hjemme fra jobb den dagen, så da han kom hjem - svett og møkkete i arbeidsklær (yum!) - hadde jeg selvsagt middagen klar. Jeg lover, hvis han hadde tatt med seg tøflene til Oslo så hadde de stått klare også, fnis. Så spiste vi middag og snakket om hva han hadde gjort på jobb den dagen (jeg hadde ikke opplevd særlig mye etter en hel dag hjemme i leiligheten). Etterpå tok han en dusj og sovnet på sofaen.

Da han hadde sovet en time syntes jeg det var på tide å vekke han med et kjærlig kyss på kinnet (hvis ikke hadde han jo ikke fått sove til kvelden, må vite), hvorpå han rullet ut av sofaen, hentet en øl i kjøleskapet og rigget seg til foran tv-en som viste en eller annen fotballkamp. Jeg tilbragte resten av kvelden med å vimse frem og tilbake, lakke negler, rydde litt (jepp, Delirium - jeg er visst på vei dit du befinner deg) og snike inn litt kosing når jeg så mitt snitt til det.

Det verste er at jeg syns det hele er skikkelig, skikkelig koselig. Jeg er nok fryktelig forelsket. Minst.

Etiketter: Rosa sukkerspinn

Hvorfor står det så mye om Zimbabwe i avisene for tiden? Hva handler det hele om? Hvem er denne Mugabe-fyren? Vær ikke redd, hjelpen er nær. Denne posten gjør deg ikke til ekspert på Zimbabwe-problematikk, men den gjør deg forhåpentligvis bedre i stand til å følge litt med på det som skjer.

Før i tiden

Zimbabwe (tidligere Syd-Rhodesia) ligger i det sørlige Afrika og grenser til blant annet Sør-Afrika. I 1965 erklærte statsminister Ian Smith at Zimbabwe var uavhengig fra sin kolonimakt Storbritannia og innførte noe som i realiteten var en apartheidstat hvor det hvite mindretallet hadde makten. Uavhengigheten ble ikke godkjent av andre land enn Sør-Afrika. I 1979-80 ble det holdt en konferanse i Storbritannia som blant annet resulterte i et fritt valg i februar 1980. Robert Mugabe og hans parti Zimbabwe African National Union (ZANU) vant da overlegent og har beholdt makten siden da, men har mottat stadig sterkere kritikk for å ikke gjennomføre rettferdige valg.

På åttitallet og utover nittitallet var Zimbabwe preget av stabilitet og økonomisk oppsving. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem og en god infrastruktur. Landet var rene solskinnshistorien i vestlige øyne og var blant annet et hovedsamarbeidsland for Norad.

Økonomien kollapser

I 1999 dominerte det hvite mindretallet fremdeles Zimbabwes økonomi og eide en betydelig del av jorda. Mugabe satte derfor i gang med tvangsmessig fjerning av hvite jordeiere. Men i stedet for en mer rettferdig fordeling av jorda ble farmene i stor grad overtatt av Mugabes venner og slektninger, som ikke nødvendigvis hadde noen kunnskaper om å dyrke jord. Avlingene uteble, mateksporten stupte og på toppen av det hele kom en voldsom tørkekatastrofe. Resultatet var at Zimbabwes økonomi kollapset og inflasjonen gikk i taket. I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket og omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig.

Operasjon Murambatsvina

I slutten av mai 2005 startet hva zimbabwerne refererer til som Zimbabwes tsunami; Operasjon Murambatsvina (”Drive out trash”) var en tre måneders kampanje for å kvitte seg med slumbebyggelse og ulovlig uformell handel. Helt uten forvarsel kom hæren med lastebiler og bulldosere og feide ned hus i Harares fattigste forsteder. Alle hus som ikke var offentlig registrert skulle rives. I løpet av tre måneder var over fem prosent av befolkningen hjemløse og i tillegg til boliger forsvant alt fra skoler til forsamlingslokaler. Samtidig ble all uformell forretningsdrift stanset.

Protestene både lokalt og internasjonalt var voldsomme. Regjeringens forklaring var at alle zimbabwere har et hjem på landsbygda, og at de som ikke har et regulert hjem eller en formell jobb i byene kan dra tilbake dit. Mange av dem som bodde i de fattigste bydelene i byene var imidlertid interne flyktninger som var jaget fra landsbygda fordi de var mistenkt for å støtte opposisjonen og kritikerne hevder at operasjonen ble gjennomført fordi Mugabe ønsket å kvitte seg med politiske motstandere.

Valget i 2008

29. mars i år ble det avholdt valg, men det tok over en måned før resultatene ble offentliggjort. I følge den nasjonale valgkommisjonen fikk Mugabe 43,2 % mens Morgan Tsvangirai som representerer det største opposisjonspartiet MDC (Movement for Democratic Change) fikk 47,9 %. Ettersom en kandidat trenger mer enn 50 % oppslutning for å vinne et presidentvalg i Zimbabwe, var det duket for en ny runde. Selv om MDC mente at Mugabes administrasjon hadde jukset med resultatene, gikk de etter hvert med på å stille til valg igjen.

I perioden etter dette har Tsvangirai blitt arrestert flere ganger og landet har vært preget av vold og politisk forfølging av opposisjonens tilhengere. Rundt 90 mennesker er blitt drept, hundrevis er blitt banket opp og fått store skader og 200 000 mennesker er fordrevet fra sine hjem. Som en konsekvens av dette annonserte Tsvangirai den 22. juni at han vil trekke seg fra runde to av valget, som er planlagt å foregå i morgen, fredag 27. juni.

"Vi i MDC kan ikke be dem om å stemme den 27. juni når vi vet at det kan koste dem livet. Vi vil ikke lenger delta i en voldelig og illegitim farse av en valgprosess.

Morgan Tsvangirai

Mugabe derimot, har ingen planer om å avlyse valget, til tross for at han nå er eneste kandidat.:

"Valget blir avholdt. Beslutningen er vår egen. Andre land kan si hva de vil, men dette er vårt valg. Vi er en suveren stat, og det er alt man kan si om den saken. De kan rope så høyt de bare vil fra Washington, London eller andre steder. Det er vårt folk, og bare vårt folk, som bestemmer."

Robert Mugabe

Kilder:
FN
Fellesrådet for Afrika
Wikipedia
Aftenposten
Dagbladet

Etiketter: Resten av verden

Det fins en del ulike særtrekk blant dem som driver med yoga. Selv er jeg åpenbart helt normal og fullstendig lytefri, men alle som har holdt på med yoga en stund vil kjenne igjen disse typene:

Kniserne: Jeg har ikke møtt på disse menneskene på lenge, men jeg er overbevist om at de fortsatt befolker nybegynnerkursene. De syns at øvelsene de blir bedt om å utføre ser så hårreisende umulige ut at de er helt nødt til å kikke på sidemannen/venninnen/yogainstruktøren - og knise. Hele tiden. "Dette klarer jeg aldri. Knis". "Det du gjør nå ser helt sinnsykt ut. Knis". Og så videre.

Snorkemennene: Det er ingen synd å sovne under avspenningen og selv den beste dupper av noen sekunder her og der, men disse mennene sovner 30 sekunder etter at avspenningen har begynt og våkner ikke igjen før klassen er over og noen slår på lyset. I mellomtiden snorker de. Høylydt.

Stønnedamene: Dette er de damene har lagt seg til en (u)vane med å slippe fra seg et lite sukk/stønn i ytterposisjonene. Det er mulig de har lest et sted at det er sånn det skal gjøres, men det gjør det på ingen måte noe mindre irriterende for oss andre. Det er så man får lyst til å spørre "var det godt for deg også?" når klassen er over.

Karate kidsa: Dette er mine soleklare yogafavoritter. De møter duggfriske og klare til yoga ikledd hvitt fra topp til tå, med vide bukser i karate-stil og hodet fullt av østens filosofi (antar jeg). Så oppdager de etter en gang eller to at alle andre suller rundt i joggebukse og t-skjorte og da tar det ikke lang tid før karateklærne blir forkastet. Litt synd i grunnen, for jeg syns de er litt søte i alt alvoret sitt.

(Du kan lese om min egen yogahistorie her).

Etiketter: Gamle og nye perler, Livet liksom

Jeg begynte å gjøre yoga i 2003 og bortsett fra et par pauser har jeg holdt på med det siden. Jeg er definitivt ingen utpreget sportsjente og hatet intenst gymmen helt fra barneskolen av, men yoga gir meg fokus, ro, konsentrasjon og påfyll av energi på en slik måte at jeg var rett og slett nødt til å bli hekta.

Det første yogastedet mitt var Fredensborg Yogasenter. Det er drevet av Ananda Marga som er "en verdensomspennende sosialåndelig organisasjon drevet av ulønnede frivillige" hvilket blant annet innebar at det valset orangekledte munker rundt i lokalene og at yogaklassene bestod av - i tillegg til avspenning og yogaøvelser (asanas) - teoretisk undervisning. Blant annet lærte vi om alle fordelene ved vegetarisk kosthold og når klassen var slutt fikk vi tilbud om noe vegetarisk kok-i-hop som munkene hadde laget. Hvorfor i all verden valgte jeg dette stedet? Vel, i 2003 var den kommersielle yogaen i Norge bare i sin spede barndom og utvalget av skoler var ikke så stort.

Etter munkene på Fredensborg begynte jeg på Yggdrasil Yogaskole hvor undervisningen var pedagogisk og lærerne fikk betalt. Strålende skole, om enn noe dyr - så da jeg fant mitt nåværende yogasenter vinket jeg farvel til Yggdrasil også. Centrum Yoga (tidligere Yoga-Tor) er så vidt jeg vet de eneste i Oslo som praktiserer drop-in slik som de store treningskjedene gjør. Du betaler en (ganske rimelig) sum i semesteret og så kan du trene så ofte du bare vil. I en lengre periode gikk jeg dit to ganger i uka og det kan definitivt anbefales hvis du vil kjenne fremgang.

For spesielt interesserte kan det nevnes at jeg er spesielt glad i nakkestående, universalstillingen, haren og balanseøvelser sånn generelt sett. Derimot misliker jeg kvernen intenst og er rimelig lei av solhilsner. Heldigvis er ingen klasser like på Centrum Yoga. Hurra for det! I morgen oppsummerer vi de ulike mennesketypene som går på yoga. Fnis.

Etiketter: Gamle og nye perler

Frem til nå har det vært temmelig sparsommelig med bilder av meg selv på denne bloggen, men i kommentarfeltet til posten om Amsterdamturen, dukket det opp et ønske om få å se bilder av Frøkna litt oftere her inne.

Og siden dere er verdens beste lesere og jeg mer enn gjerne lar dere få være med på å bestemme litt på denne bloggen (og ehm, fordi det er gøy med avstemninger), har jeg laget en poll til dere igjen. Spørsmålet i dag er altså om dere vil se Frøkenbilder på bloggen litt oftere enn en gang i året - vi snakker definitivt ikke daglige bilder av Frøkna i ulike kreasjoner og situasjoner. Fnis.



Postpost: Hm, er det bare jeg som får en litt emmen smak i munnen av denne posten? Jammen bra jeg har en leser å skylde på..

Etiketter: Diverse

Thea Gilmore er en britisk singer-songwriter som til tross for sin unge alder (28 år) har rukket å gi ut ikke mindre enn åtte album og tre EP-er. Musikken hennes er blitt svært godt tatt i mot av kritikerne men dessverre har hun ennå ikke nådd ut til de store massene. Vel, med venner som Joan Baez og Steve Wickham (The Waterboys) skal man kanskje ikke klage uansett?

Holding your hand er hentet fra hennes tredje album; Rules for Jokers fra 2001. Enjoy!

Etiketter: Makeløs musikk

Det heter ikke eskimo, det heter inuitt
Det heter ikke sigøyner, det heter rom
Det heter ikke lapp, det heter same

Det heter ikke tilbakestående, det heter psykisk utviklingshemmet
Det heter ikke dverg, det heter kortvokst
Det heter ikke neger, det heter.. noe annet (afrikaner?)

Men hvis det ikke er noe som heter rase, hva er da en rasist?

Etiketter: Politikk på en måte, Resten av verden, Ting jeg ikke visste

Det er på tide å snakke litt om Facebook (jada, jeg henger fortsatt der inne både støtt og stadig).

Nylig oppdaget jeg at noen fjortiser der inne har opprettet en gruppe som heter "For oss som synes at loking skulle vært en OL-gren" og søte som de er, har de lagt en link til posten Opprinnelsen til loking. Riktig hyggelig er det, selv om jeg ikke skjønner hvorfor alle FB-grupper må hete noe som begynner med "For oss som..". Dessuten er jeg mildt sagt overrasket over at jeg har fjortislesere, men jeg får forte meg å konkludere med at de bare tilfeldigvis havnet her inne da de googlet loking.

Statcounteren min har også fortalt meg om en eller annen på FB som har lagt inn en link til et eller annet fra denne bloggen på profilen sin. Det er jo veldig hyggelig (potensielt flere lesere, hurra!) men ettersom jeg ikke er venn med dette mennesket så får jeg ikke se profilen hans og aner dermed ikke hva det hele dreier seg om. Grmpf.

Til slutt vil jeg gjerne få slå et slag for den eneste FB-applikasjonen jeg har, nemlig Compare People. Det går ut på at du får opp bilde av to tilfeldige av dine FB-venner med et like tilfeldig valgt spørsmål av typen "Who is more attractive?" eller "Who is most likely to succeed?". Ditt bilde dukker også opp fra tid til annen i dine venners Compare People og basert på dette får man en liste over hvem som er heitest og hvem folk helst vil bli satt fast i håndjern med. Riktig så festlig, selv om jeg nok syns spørsmålet om hvem som har finest hår kommer opp litt vel ofte. Så interessant er det da vel ikke?

I følge denne åpenbart helt pålitelige kilden er jeg nest smartest, fjerde mest attraktiv og fjerde mest atletisk blant mine FB-kontakter. Det siste sier nok en hel del om hva slags fysisk form mine FB-kontakter må være i, for "atletisk" er virkelig ikke et ord jeg forbinder med meg selv. Forøvrig er Kjæresten (burde jeg kalle han Örn nå, mon tro?) kåret til Best father (potential) og 2nd most desired for marriage. Jeg bare nevner det.

Etiketter: Livet liksom, Ting jeg ikke visste

Jeg er ikke særlig interessert i fotball. Nei, det er feil - jeg er overhodet ikke interessert i fotball. Virkelig ikke. Da jeg studerte i Bergen var jeg på én kamp på Brann stadion (Brann - Viking, mener jeg å huske) og det eneste som fascinerte meg var den ekstreme massesuggesjonen blant publikum. Det som skjedde på banen kunne jeg ikke brydd meg mindre om.

Stadig vekk er det et eller annet fotballrelatert som foregår; er det ikke EM så er det VM eller Champions League eller tippekamp eller gud vet hva det heter alt sammen. Det som plager meg er ikke at hele helgeprogrammet på tv er fyllt opp med fotballkamper (for jeg har selvsagt bedre ting å foreta meg enn å se på tv) men at det å være orientert om når og hvor alle disse mesterskapene foregår anses som like viktig som å være oppdatert på presidentvalget i USA eller den globale matkrisen eller adopsjonsrett for homofile.

Og det er jo bare tøys. Visst har fotball en politisk dimensjon - det handler blant annet om samhold, om å gi fattige håp om en bedre fremtid, om å gi innvandrerunger rollefigurer. Men det er jo ikke derfor du sitter klistret foran tv-en i åtte timer i strekk og det er ikke derfor KLM velger å informere alle passasjerer på kveldsflyet fra Amsterdam til Oslo sist mandag at Nederland leder over et lag ingen trodde de hadde en sjanse mot. Ei heller er det derfor at fotballrelaterte saker sniker seg inn i nyhetssendingene, når det er mer enn nok av rene sportssendinger å ta av allerede.

Nei, det må være fordi fotballfans - hvor mange det enn er av dem - innbiller seg at hele resten av verden er (eller burde være) like interessert i fotball som det de er selv.

Det er vi ikke, jeg lover.

Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt

65%How Addicted to Blogging Are You?

Jupp, jeg har tatt en test som avslører at jeg er 65 % avhengig av blogging - det mest avslørende spørsmålet var nok det som gikk på hvorvidt jeg planla å blogge om avhengigheten min etter at jeg hadde tatt testen. Eh, ja.

Du kan ta testen her.

Etiketter: Ting jeg ikke visste

Øverst fra venstre: Hus, veldig blid Frøken, sykkel og kanal

Etiketter: Livet liksom

Dette er fortsettelsen av denne posten.

Etiketter: Rosa sukkerspinn

Næh, så søte dere er da! I skrivende stund er det overveldende 89,5 prosent av dere som vil høre historien om Kjæresten. Og så så mange som har stemt! Riktig stas er det, så det blir neppe siste gang vi kjører poll her på bloggen.

Her begynner altså historien om hvordan jeg møtte Kjæresten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å fortelle den til dere, men siden dere er så greie og ikke minst fordi jeg bobler over av lykke i alle retninger for tiden, så skal dere få den likevel.

I november i fjor fikk jeg den første mailen fra en mann jeg aldri hadde møtt, hvor han lurte på om vi ikke kunne "veksle noen ord uten å ha hele Bloggerbyen hengende over skuldra". Jeg ble overrasket (alle flørter jo i Bloggerbyen så det er ikke godt å vite hvem som bare fjaser og hvem som muligens mener noe med det), men mannen var jo hyggelig og vips så var vi hooket opp både på Facebook, msn, sms og mail.

En uke, en del mailer, noen ganske lange msn-samtaler og en avlyst date med en annen mann seinere, var jeg sånn passe klar for jobbreise til Bangladesh og Thailand. Det føltes trist å skulle reise fra det som virket som en veldig lovende begynnelse på et eller annet, men som et par usedvanlig skarpe lesere skrev i kommentarfeltet mitt den gangen: Fine ting forsvinner ikke selv om man må jobbe i utlandet i en uke eller to! Det må man kunne si at de hadde rett i.

Så fulgte to helt fantastiske og utrolig slitsomme uker i Asia. Masse jobbing, lange dager, sterke inntrykk - og stadig mer følelser for denne mannen langt borte. Jeg forbannet syklonen Sidr som gjorde nettilgangen ustabil i Dhaka, krøllet betatt tærne mens jeg leste mail på en internettkafe på flyplassen i Bangkok, dagdrømte om helten på båttur på Meghna River og brukte all ledig tid jeg hadde til å skravle med han på msn. Da jeg ankom Bangkok fikk jeg en sms som begynte med ”Heia prinsessa mi..” og som gjorde meg svimmelt lykkelig – jeg gikk rundt med mobilen i hånden og meldingen åpen i minst en time. En mann som kaller meg en prinsesse – uten at jeg en gang har bedt han om det! Stort bedre blir det ikke.

En morgen fant laptopen min det for godt å streike litt og desperat som jeg var banket jeg på hotelldøren til kollegaen min og spurte om å få låne hennes laptop i ti minutter før frokost, bare sånn at jeg kunne se om Han hadde sendt en mail i løpet av natten. De to kollegaene jeg reiste med var uvitende om min stadig voksende forelskelse men de var til gjengjeld overhodet ikke i tvil om at jeg led av en bekymringsverdig nettavhengighet.

Etter to uker med lite søvn og lite mat hvor jeg stort sett gikk rundt og svaiet i halvsvime med drømmende og hemmelighetsfulle øyne, var det på tide å reise hjem. Jeg og helten hadde kommunisert på mail, msn, sms, Facebook og mms, men vi hadde aldri snakket sammen i telefon. Utslitt og syk satt jeg alene på flyplassen i Bangkok og ventet på å boarde mens jeg sendte han selvmedlidende sms-er om hvor fælt jeg hadde det. Og så ringte han. Det var ikke noen lang samtale, men jeg hadde hørt stemmen hans og han hadde ringt fordi han skjønte at jeg var lei meg og sliten. Jeg gliste lykkelig hele flyturen hjem etterpå.

I begynnelsen av desember kom han på besøk til Oslo for første gang. Vi hadde blitt betatt av hverandre mens jeg var i Dhaka og forelska mens jeg var i Bangkok men når man er forelska i noen man ennå ikke har møtt er fallhøyden mildt sagt ganske stor, så jeg var drittnervøs og skravla som en foss den første kvelden. Heldigvis gikk det bra. Når jeg nå tenker tilbake på denne første helgen innser jeg at jeg nok har glemt det meste av hva vi faktisk gjorde (jeg minnes vagt en jazzkonsert på Grønland et sted), men jeg husker at det var skummelt og nydelig og uventet og fantastisk og grusomt på en gang. Og da han reiste igjen etter noen dager var jeg slett ikke overbevist om at dette var det helt store. Han var jo ikke slik jeg hadde forestilt meg at han skulle være.

- Og der ser jeg at denne historien blir alt for lang for en eneste bloggpost. Siste del av historien kommer i morgen.

Etiketter: Rosa sukkerspinn

Jeg syns dere slapp litt vel billig unna hva gjelder rosa sukkerspinn i posten som handlet om hvor bra jeg har det for tiden. Derfor vurderer jeg nå å gi dere den hele og fulle historien om hvordan jeg møtte Kjæresten, dryppende full av sukkersøtt kliss og forelsket bobling. Imidlertid er jeg så pass grei at jeg lar dere få lov til å velge om dere vil høre Kjærestehistorien eller ei. Så stem i vei!



(Ok, dette var først og fremst en unnskyldning fordi jeg så veldig gjerne ville teste ut en sånn poll på bloggen).

Update: Du store min, denne pollen er jo helt uleselig i Firefox. Kom deg over i IE eller noe, og tips meg gjerne om bedre poll-verktøy!

Etiketter: Rosa sukkerspinn

Da er jeg tilbake etter noen strålende dager i Amsterdam. Jeg må si jeg ble positivt overrasket over den byen - og særlig føler jeg at norske byplanleggere bør ta seg en studietur eller to ned dit. For en fantastisk tilrettelagt by for syklister! - jeg blir helt euforisk bare av å tenke på det. Så får det heller være at nederlandske syklister er omtrent like aggressive i trafikken som det norske bilister er og hvis du som dum fotgjengerturist surrer deg ut i sykkelveien må du regne med å få slengt til deg et "fuck off" eller to fra irriterte menn på to hjul.

Forøvrig har vi unngått mange av turistfellene; ikke røyka marihuana (det nærmeste vi kom var da jeg spurte om den italienske restauranten hadde glutenfri pizza og kelneren trodde jeg spurte om jeg kunne få marihuana som ekstra fyll), ikke vært inne i Anne Franks hus og jeg har ikke en gang vært i Red light district (jeg syntes ikke jeg trengte det etter at Kjæresten sendte melding og sa at han var like glad i meg selv om jeg ikke kan skyte pingpongballer med underlivet, sånn som horene i RLD kan). Derimot har vi fått med oss to konserter; Bob Mould (tidligere Hüsker Du og Sugar) spilte på kulturhuset Melkweg og Isobel Campel (tidligere Belle & Sebastian) & Mark Flanigan* spilte på Paradiso - en gammel kirke som er bygd om til konsertlokale. Vi hadde egentlig tenkt oss på en tredje konsert med et band ingen av oss hadde hørt om før (The Dodos), men den dagen tok sommerforkjølelsen min overhånd så vi endte opp på kino i stedet.

Tilfeldigvis var Frøken Fräken i Amsterdam samtidig som oss, så vi fikk hengt litt med henne og jeg fikk selskap på den obligatoriske shoppingrunden min (Ferievennen er som menn flest bare sånn måtelig interessert i shopping). Ellers har det vært mye dilling rundt omkring, Amsterdam er en utrolig fin by å bare vandre rundt i, med store, deilige parker og koselige gater. Anbefales!

*Update: Isobell Campbell og Mark Lanegan heter de, når man skriver navnene deres riktig.

Etiketter: Diverse

Det har slått meg at jeg antagelig er midt i en av de periodene i livet mitt som jeg kommer til å tenke tilbake på med stor glede når jeg blir gammel og grå. Når jeg sitter og rugger i gyngestolen min på gamlehjemmet kommer jeg til å tenke at "2008, det var året sitt det - da hadde jeg det jammen bra!"

Sånn bortsett fra at jeg er nyforelska og boblete så er det ingenting spesielt som gjør at den fasen jeg er i nå kjennes så bra, det er summen av alt. Jeg har vært noen år i arbeidslivet og skjønner mer av hvordan ting foregår på en arbeidsplass. Har opparbeidet meg en del kompetanse men er fortsatt så ung at jeg fint kan endre retning hvis det passer meg (noe sier meg at jeg kommer til å gjøre det mange ganger i løpet av min karriere). De fleste jeg kjenner tjener mer enn meg men samtidig har jeg jo høyere lønn nå enn jeg noen gang har hatt før. Det gjør at jeg kan eie min egen leilighet (som ikke er verdens største eller mest shina, men som er utrolig koselig og et sted jeg alltid gleder meg til å komme hjem til), har råd til å kjøpe det jeg syns jeg trenger (og enda litt mer) og kan reise litt hit og dit.

Etter å ha kvittet seg med sykdomsrelatert overvekt har kroppen min nå funnet en fasong som jeg trives med og jeg har funnet en stil og et uttrykk som jeg syns at passer meg. Jeg har lært meg hva som kler meg og unngår forhåpentligvis de største motetabbene. Jeg vet sånn cirka hvem jeg er og hvor jeg vil og begynner å bli ganske trygg på meg selv - men jeg har ikke stivnet så mye i formen at jeg har sluttet å dumme meg ut og grine og herje med ujevne mellomrom.

Jeg har - som dere vet - verdens fineste venner som har gitt meg tilbake troen på bestevennkonseptet. Det er ikke uten grunn at en del av dem er gjengangere i postene her på bloggen, for de er utrolig viktige i livet mitt. Dessuten har jeg fadet ut kontakten med en del mennesker som jeg ikke trivdes sammen med, sånn at de jeg nå tilbringer tid med er sånne som gir meg energi og livsmot i stedet for å få meg til å føle meg utilpass og lei meg. Makeløs niese og makeløs nevø er solstrålene i livet mitt og foreldrene mine har gode liv og er heldigvis av den sorten som det er en sann glede å være sammen med.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men dere skjønner tegninga. Noen ganger må man stoppe opp litt, lukte på blomstene og kjenne etter om man ikke egentlig - tross bensinpris og tidsklemme og noen knuste drømmer - har det utrolig bra akkurat nå. Sola skinner, naboene er blide og kjøkkenskapet er ryddig. Kjæresten din lukter godt, du hører på fin musikk og har ting å glede deg til. Gullungen har nesten lært seg å lese, sjefen sier du er flink og det har hun jammen meg helt rett i.

Nyt livet alle sammen, jeg stikker til Amsterdam med Ferievennen i noen dager!

Etiketter: Livet liksom

Jeg er nok ikke så lur av meg for jeg skjønte ikke at Homovennens kryptiske forespørsel om hvorvidt jeg hadde planer 2. juni hadde noe som helst med fødselsdagen min å gjøre. Thomas er derimot en klok ung mann og gjettet helt riktig i kommentarfeltet, nemlig at det hele handlet om Operaballetten. Homovennen og Frøken Fräken hadde kjøpt billett til meg i bursdagsgave- og siden det ikke er så moro å gå i Operaen alene så hadde de kjøpt til seg selv også. Hurra!

Pinlig nok har jeg ikke vært der nede før, men nå som jeg har inspisert bygningen både utenfra og innenfra, ovenifra og nedenifra, så må jeg si meg fornøyd med bruken av skattepengene mine. Det som overrasker meg er imidlertid at ingen ennå har tatt i bruk Operataket som grillplass. Det står skilt der om at det ikke er lov å bruke skateboard, men ikke et pip om forbud mot hverken gassgrill, piknikpledd eller campingstoler. Jeg ser for meg at en oppbevaringsboks på Oslo S kan spare meg for mye drassing av grillstæsj frem og tilbake, og så gleder jeg meg til å le høyt neste gang noen skryter av at de har 12 kvadratmeter takterasse.

Stykket vi så heter Worlds Beyond og begynner med at du henger i foayéen i 45 minutter mens du venter på at den gule, grønne og røde gruppa skal bli ferdig med å vandre gjennom og forbi rommene under og bak scenen. Når det endelig er din og de andre i den blå gruppa sin tur, får du se masse underlige installasjoner, dans og instrumenter som nok er veldig fancy men som strengt tatt gjorde meg litt redd (men nå skal det sies at jeg syntes den nyeste Indiana Jones-filmen var ganske skummel også).

Etterhvert kom vi frem til selve salen (som ser mindre ut enn på bildene og har orange seter med buss-trekk) hvor vi fikk se fem ballettverk signert Jirí Kylián. Og det må jeg si; selv for en absolutt ballett-idiot som meg så var det riktig stas å se på. Jeg skal spare dere for mine tolkninger av dansen og i stedet nøye meg med å videreformidle opplysninger av en type jeg forstår meg på - nemlig at det helt tydelig er nær sagt obligatorisk for mannlige ballettdansere å vokse kroppshårene sine og at kvinnelige ballettdansere beviser en gang for alle at det er noe som heter å være for tynn.

Alt i alt en strålende kveld, jeg kjenner at jeg er klar for flere sånne mystiske sms-er. Bring it on!

Etiketter: Livet liksom

Laura Marling er en atten år gammel singer-songwriter fra England som, etter å ha turnert i noen år, ga ut sin debutplate i februar i år. Hun er en del av nyfolk-scenen i London og er kjæreste med Charlie Fink som er frontmann i postgrungefolkbandet Noah and the Whale (også verdt å sjekke ut). Dessuten har hun turnert med Jamie T - en annen av mine favoritter. I sommer kommer hun til Quartfestivalen. Heldige er de som skal dit!

Dagens makeløse musikk er hentet fra debutalbumet Alas, I Cannot Swim. Jeg så intervju med frøken Marling på Lydverket nylig og hun virker rett og slett som en utrolig cool tjej. Dessuten skriver hun vakre tekster:

Lover, please do not
Fall to your knees
Its not
Like I believe in
Everlasting love

Etiketter: Makeløs musikk