Frøken Makeløs

Det fins en del ulike særtrekk blant dem som driver med yoga. Selv er jeg åpenbart helt normal og fullstendig lytefri, men alle som har holdt på med yoga en stund vil kjenne igjen disse typene:

Kniserne: Jeg har ikke møtt på disse menneskene på lenge, men jeg er overbevist om at de fortsatt befolker nybegynnerkursene. De syns at øvelsene de blir bedt om å utføre ser så hårreisende umulige ut at de er helt nødt til å kikke på sidemannen/venninnen/yogainstruktøren - og knise. Hele tiden. "Dette klarer jeg aldri. Knis". "Det du gjør nå ser helt sinnsykt ut. Knis". Og så videre.

Snorkemennene: Det er ingen synd å sovne under avspenningen og selv den beste dupper av noen sekunder her og der, men disse mennene sovner 30 sekunder etter at avspenningen har begynt og våkner ikke igjen før klassen er over og noen slår på lyset. I mellomtiden snorker de. Høylydt.

Stønnedamene: Dette er de damene har lagt seg til en (u)vane med å slippe fra seg et lite sukk/stønn i ytterposisjonene. Det er mulig de har lest et sted at det er sånn det skal gjøres, men det gjør det på ingen måte noe mindre irriterende for oss andre. Det er så man får lyst til å spørre "var det godt for deg også?" når klassen er over.

Karate kidsa: Dette er mine soleklare yogafavoritter. De møter duggfriske og klare til yoga ikledd hvitt fra topp til tå, med vide bukser i karate-stil og hodet fullt av østens filosofi (antar jeg). Så oppdager de etter en gang eller to at alle andre suller rundt i joggebukse og t-skjorte og da tar det ikke lang tid før karateklærne blir forkastet. Litt synd i grunnen, for jeg syns de er litt søte i alt alvoret sitt.

(Du kan lese om min egen yogahistorie her).

Etiketter: Gamle og nye perler, Livet liksom