Sammenhenger
Kroppen min er hel, det jeg føler inni den synes utenpå. Men hvordan det egentlig er mulig, skjønner jeg ikke.Hva er det med øyne for eksempel – hvordan kan det vises i øynene mine om jeg er glad eller lei meg? Hva er det egentlig som gnistrer der inne? Hvorfor har jeg lyst til å kaste opp når jeg er lei meg og hvordan kan det gjøre fysisk vondt i hjertet mitt når noen har såret meg?
Hva er det som gjør at jeg blir energisk av å være glad eller sint og hvorfor prikker det i kroppen når jeg er forventningsfull? Hvorfor kjenner jeg en fysisk smerte i magen når jeg opplever noe vondt og hvorfor rødmer jeg når jeg er flau? Hvorfor spruter tårene når jeg er sinna og hva er det egentlig som skjer når jeg hører noe morsomt og begynner å le?
Når jeg bare blir ferdig meg å redde verden så skal jeg bli filosof. Eventuelt så burde jeg ha en lengre samtale med noen som vet mer om kroppens mysterier enn det jeg gjør.
Etiketter: Ting jeg ikke visste
Det er fordi at kropp og sjel er ett.
Jeg er også i et filosofisk hjørne, så nå skal du få litt Hildegard von Bingen av meg: "Kropp og sjel er ett og støtter hverandre, slik forholder det seg også med himmelrommet og planetene, som også understøtter og avstiver hverandre gjennom deres felles bevegelse. På samme måte som sjelen gir kroppen liv og beskyttelse, bistår og beskytter Sola både Månen og de forskjellige planetene i himmelrommet med sin varme. / Himmelrommet er som menneskets hode. Sola, Månen og stjernene er som øynene, lufta som ørene, vinden som luktesansen, tåka som smaken, og sidene på verden som armene og følesansen. De andre skapningene på Jorda er som magesekken. Jorda er som hjertet, for på samme måte som hjertet forsyner både den øverste og den nederste delen av kroppen, så holder den tørre delen av jorda på det vannet som flyter ovenpå den, og er en slags forhindring for det vannet som er nedenunder, så det ikke bryter gjennom." Dette har hun skrevet i boka Causae et curae. Hildegard er en kjempegammel dame, men ganske så interessant.
Det er morsomt å filosofere litt nå og da.
Jeg aner ikke hvorfor, men ser andre har gitt gode forklaringer. Men det jeg ville si er at dette er en post som jeg koste meg med å lese. :) Det er snodig dette med hvordan andre kan se i øynene mine hvordan jeg har det. Da jeg fikk en kraftig virusinfeksjon for en del år siden fortalte sjefen min at øynene mine var helt matte. Når jeg kom innom med nye sykemeldinger trengte jeg ikke fortelle det en gang.. hun så det på meg.
Forrige dagen så jeg meg i speilet og syntes jeg så "fremmed" ut. Det har nettopp skjedd store, vonde ting i livet mitt og det er tydelig at det påvirket utseendet mitt uten at jeg helt klarte å peke på akkurat hva som var annerledes.
Interessant er det i hvert fall. Fortsett med filosoferingen. :)
vibeke: det er nok det. men hvordan fungerer det? det skjønner jeg ikke.
og oida, det andre der skjønte jeg visst heller ikke helt. og så trodde jeg at kroppen gir like mye støtte til sjelen som motsatt?
emelie: det er morsomt og ganske så uunngåelig :-)
lothiane: hyggelig at du likte den! det er underlig det der med øyne. det må jo være en eller annen dings inni der som gjør et eller annet. en muskel eller noe kanskje?
jeg kan ikke noe om sånne ting, men jeg ville nå bare si at den dusten som dumpet deg var en skikkelig...ja...dust!
hans tap og alt det der.
:)
tina: takk skjønne deg! :-)
Jeg vet ikke hva som gjør at det synes i blikket... Det er kanskje en gnist som enten er der (eller forsvinner) alt ettersom hvordan man har det? Rart er det i hvert fall, og ganske spennende å tenke på. Hvis jeg kommer over noen som kan forklare det en gang så skal jeg si fra. :)
ja, men hva lager gnisten? den kan jo ikke oppstå helt av seg selv.
bra, si fra om du finner det ut! :-)
bare hyggelig søte deg.
jeg tror jeg nettop dumpet meg selv, jeg.
hvis du skjønner hva jeg mener...
tina: nei, egentlig ikke. hvordan dumper man seg selv? og ikke minst; hvorfor?
Du har strålende kontakt med dine egne følelser - det er bra, veldig bra.
Men selv om en har kontakt med følelsene sine trenger en sikkert litt ekstratrøst av og til. *trøster veldig*
tonita: takk, snille du :-)