Reisebrev fra Dhaka
Folk i Bangladesh glor. De stirrer, glaner og kikker. Det er ikke noe jeg finner på altså, det står til og med i Lonely Planet-en som jeg etter mye strev klarte å finne. (Bangladesh er liksom ikke turistland nummer en, så markedet svømmer ikke akkurat over av guidebøker.) Så derfor tenkte jeg heller ikke så mye over det da mannen ved siden av meg på flyet hit vekselvis nynnet for seg selv og kikket på meg, eller da jeg ble beglodd av sånn ca hundre menn som av ukjente grunner sto og hang utenfor Dhaka Airport.
Men så viser det seg at det jeg trodde var anstendige kjoler uten vågal utringning fikk meg til å se ut som en prostituert når jeg ikke har bukse under, og det forklarer jo et og annet. Det viser seg altså at åtte kjoler, to skjørt og en bukse ikke var helt optimal pakking for denne turen.
Som dere muligens har fått med dere så har det vært en ørliten syklon her i landet. Det vil si, den var ikke ørliten i det hele tatt - hadde det ikke vært for at en diger skog stoppet den så hadde den antagelig ødelagt hele Bangladesh. Her har vi ikke merket annet enn at flyet hit var tre timer forsinket, pluss at folk selvfølgelig snakker om det og avisene er fulle av stoff om tragedien. Heldige oss!
I dag har vi vært på konferanse i tretten timer (å redde verden krever intensiv jobbing, også på lørdager), men med gullebra folk så går tiden superfort. I en av pausene stakk jeg og en kollega ut på gaten en halvtimes tid for å se oss rundt. Jeg digga det men jeg var nærmest vettskremt hele tiden. Bangladesh er et av verdens aller tettest befolkete land, så her i Dhaka tyter det mennesker absolutt overalt. Eller, det er nesten bare menn da, kvinnene er nok hjemme. Tror egentlig ikke det er farlig å vandre gatelangs i dagslys her, men det er uvant med all stirringen, alle folkene, tiggerne, trafikken og at det ikke er noen andre hvite å se noe sted.
Forøvrig er det totalforbud mot alkohol her, men som alle andre steder hjelper det å vite hvor man skal gå og hvem man skal snakke med. Tidligere har kollegaene våre blitt bedt om å ta med passene sine når de skulle spise middag med lokale partnere, for har man utenlandsk pass så får man kjøpt det man vil. Og ikke bare til seg selv - ett pass holder til å kjøpe drikke for et helt selskap.
En siste påfallende ting her er hvor små alle menneskene er. Vi norske føler oss som digre elefanter - den som bare hadde vært en nett og yndig liten asiaterjente! Da vi tok gruppebilde etter konferansen i dag måtte jeg stå på bakerste rad, det tror jeg aldri har hendt før noen gang. Og jeg må si at det gjør noe med følelsen av å være feminin når jeg tar heisen sammen med elleve bangla-menn som rekker meg til skuldrene og veier femten kilo mindre enn meg.
Alt i alt må jeg si at Dhaka så langt er mye bedre enn forventet, og dette jetlag-greiene tror jeg bare er noe folk har funnet på for å få sympati. Åtte timers søvn forrige natt var alt jeg trengte for å komme til hektene etter nesten tredve timer reise og fem timer tidsforskjell. De to neste dagene blir det masse jobbings men på tirsdag har vi fri, hurra!
Men så viser det seg at det jeg trodde var anstendige kjoler uten vågal utringning fikk meg til å se ut som en prostituert når jeg ikke har bukse under, og det forklarer jo et og annet. Det viser seg altså at åtte kjoler, to skjørt og en bukse ikke var helt optimal pakking for denne turen.
Som dere muligens har fått med dere så har det vært en ørliten syklon her i landet. Det vil si, den var ikke ørliten i det hele tatt - hadde det ikke vært for at en diger skog stoppet den så hadde den antagelig ødelagt hele Bangladesh. Her har vi ikke merket annet enn at flyet hit var tre timer forsinket, pluss at folk selvfølgelig snakker om det og avisene er fulle av stoff om tragedien. Heldige oss!
I dag har vi vært på konferanse i tretten timer (å redde verden krever intensiv jobbing, også på lørdager), men med gullebra folk så går tiden superfort. I en av pausene stakk jeg og en kollega ut på gaten en halvtimes tid for å se oss rundt. Jeg digga det men jeg var nærmest vettskremt hele tiden. Bangladesh er et av verdens aller tettest befolkete land, så her i Dhaka tyter det mennesker absolutt overalt. Eller, det er nesten bare menn da, kvinnene er nok hjemme. Tror egentlig ikke det er farlig å vandre gatelangs i dagslys her, men det er uvant med all stirringen, alle folkene, tiggerne, trafikken og at det ikke er noen andre hvite å se noe sted.
Forøvrig er det totalforbud mot alkohol her, men som alle andre steder hjelper det å vite hvor man skal gå og hvem man skal snakke med. Tidligere har kollegaene våre blitt bedt om å ta med passene sine når de skulle spise middag med lokale partnere, for har man utenlandsk pass så får man kjøpt det man vil. Og ikke bare til seg selv - ett pass holder til å kjøpe drikke for et helt selskap.
En siste påfallende ting her er hvor små alle menneskene er. Vi norske føler oss som digre elefanter - den som bare hadde vært en nett og yndig liten asiaterjente! Da vi tok gruppebilde etter konferansen i dag måtte jeg stå på bakerste rad, det tror jeg aldri har hendt før noen gang. Og jeg må si at det gjør noe med følelsen av å være feminin når jeg tar heisen sammen med elleve bangla-menn som rekker meg til skuldrene og veier femten kilo mindre enn meg.
Alt i alt må jeg si at Dhaka så langt er mye bedre enn forventet, og dette jetlag-greiene tror jeg bare er noe folk har funnet på for å få sympati. Åtte timers søvn forrige natt var alt jeg trengte for å komme til hektene etter nesten tredve timer reise og fem timer tidsforskjell. De to neste dagene blir det masse jobbings men på tirsdag har vi fri, hurra!
Etiketter: Resten av verden, Ting jeg ikke visste
Så Lonely Planet advarte ikke om klesstil da? Det at ben skal være tildekket er noe som ikke er så nærliggende for oss å tenke på, vi innbilder oss at det holder så lenge skjørtene dekker knærne.
Og, da er det heller ikke så rart at en del av de som kommer til Norge fra land med strenge kleskoder sliter med å oppfatte norske jenter som skikkelige.
Så dere sitter inne og skal redde verden, og samtidig skjer det en humanitær katastrofe utenfor?
Heldige dere. Trist med kjolene bare.
tonita: jo, det gjør den nok, men jeg fant ingen guidebok før jeg kom til flyplassen i bkk. sløvt av meg å ikke lese meg opp på nettet såklart, men det slo meg ikke at det var noe jeg burde tenke på.
nei, det er ikke rart, men det er en vanskelig problemstilling. jeg går med bukse under kjolen her og syns det er helt uproblematisk, men vil jo ikke gjøre det samme hjemme i oslo.
espen: hvis du tenker på katastrofen etter sidr så er det ikke i dhaka, folk her ble spart for den. jeg ser poenget ditt, men jeg har ingen kompetanse på nødarbeid i det hele tatt - vi jobber med langsiktig bistand. og begge deler trengs.
og hvis jeg forstår deg rett så mener du at jeg burde slutte å tenke på kjolene mine når jeg reiser til et fattig land? jeg tror ikke det er sånn man redder verden, det går fint an å ha to tanker i hodet samtidig.
Jeg beklager den litt gretne tonen min.
Innlegget ditt kan leses slik:
Ung, hvit, rik pike reiser til fattig land for å snakke med andre rike hvite om hvordan man redder de små, stirrende mennene.
På veien skjedde en liten naturkatastrofe som tok livet av noen tusen små stirrende mennesker. Heldigvis for de rike hvite som skal redde verden så slapp de å ha noen annen befatning med katastrofen enn at flyet ble litt forsinket.
Hovedpoenget i innlegget var at det ble et problem med garderoben fordi de små stirrende mennene ikke er vant til kjoler.
Egentlig skjønner jeg jo at dere driver på et litt annet nivå enn feltnødhjelp, men det ble bare så irriterende ironisk slik du skrev det. Vanligvis kommenterer jeg ikke innlegg som jeg lar meg provosere av, så jeg skjønner ikke hva som gikk av meg.
Håper uansett du får en fin opplevelse. Ta noen bilder. :)
s� dere slapp unna storkatastrofeomr�dene alts�.. De har vist flere ganger p� fjernsyn om omfattende greier og greier.
S� jeg tenkte bare at : "j�ss, om Fr�kna og CO har noe � gj�re der nede.....!!"
kri
Nei de der bangla folka fortjener ingen assistanse med sánne kjedelige, langsiktige ting som næringsutvikling , infrastruktur og kompetanseheving. De har sikkert dödstabilt bredbánd og kjempe kapasitet pá gsm nettverket sitt. Blir det for ille sá er de jo sá mange der. De kan heller bruke bud. sá fár vi sysseltsatt dem litt.
Bare tullete á sende folk ned til sánne strök med mindre det er tsunami eller orkaner. Og send helst nonner da. Sánn at vi ikke fár sánne som tenker pá noe som helst annen enn á redde verden hele tiden.
Godt á höre at du har det bra Frökna;)
espen: at jeg er ung, rik og hvit kan jeg gjøre svært lite med. og jeg møter ikke andre rike, hvite mennesker her, de møtene jeg har er med lokale folk. det er ikke sånn at man kan redde alle man ser, men man kan gjøre små bidrag som forhåpentligvis hjelper noen av dem.
jeg tror ofrene for syklonen vil ha langt større nytte av at du og jeg og andre hvite, rike, priveligerte mennesker gir et bidrag til dem som kan dette med nødhjelp enn at jeg skal reise ned dit bare fordi jeg er hvit og rik og tilfeldigvis befinner meg i landet.
jeg beklager hvis det ble ubehagelig eller provoserende for deg å lese om mitt møte med en annen kultur, og at jeg ikke behandlet temaet i dypeste alvor. hvis du har lest litt i denne bloggen har du kanskje sett at jeg som regel har en ironisk tilnærming til vanskelige temaer, det er sånn jeg har valgt å holde tonen her. vil du lese mer seriøst og objektivt stoff om sidr og bangladesh finnes det adskillig mer velegnete steder for det.
krissy: ja, dhaka slapp unna, heldigvis. men avisene her er fulle av nyheter om katastrofen selvfølgelig. og ja, det er tragisk. men bra å høre at sidr får litt oppmerksomhet hjemme i norge også!
örn: vel talt! :-)
Jet lag? Hva er det? Jeg sover godt til alle døgnets tider så noen få tidsoner eller ti har aldri plaget meg. Kan tenke meg noen er heldigere enn andre. Også du.
Og som hvit og rik i en verden befolket av stort sett fattige så kan en dvele lenge og vel ved faktisk ironien i det hele eller en kan prøve å gjøre noe til tross for at en er en stakkars rik pike. Verden blir neppe et bedre sted av at vi rike piker holder oss hjemme.
Og en er aldri godt nok forberedt på hva en møter som hvit rik pike; hadde du fått med deg konseptet anstendige kjoler før du dro hadde det helt sikkert vært andre ting som hadde gått deg hus forbi og overasket deg stort.
Lykke til!