Frøken Makeløs

Jeg sitter på bambustaket av en trebåt på elva Meghna. I dag er den stille og fredelig men jeg vet at tidligere har hundrevis av bengalere druknet i denne elva pga fergeforlis.

Vi kommer rett fra bråkete Dhaka, så stillheten her er påtagelig. Vel, med unntak av den ene båtmannen som muligens forsøker å sjekke meg opp, eventuelt bare er utrolig nysgjerrig av natur (noe sier meg at det kan være det første, ettersom han begynner å synge for meg når han innser at jeg ikke er så interessert i konversasjon). Det er ingen andre hvite her enn oss, ingen andre turister å se noe sted. Faktisk har jeg ikke sett en eneste turist siden jeg kom til Bangladesh for noen dager siden. Og det er synd, for de har mer å by på her enn fattigdom og sykloner.

Tidligere i dag var vi og besøkte et kvinneprosjekt på landsbygda utenfor Dhaka. Der får lokale kvinner opplæring i håndarbeid sånn at de kan lage produkter hjemme eller på senteret og dermed sikre seg en inntekt. Det er organisasjonen som har prosjektet om er ansvarlig for å selge produktene videre. Denne organisasjonen driver også og bygger et eldresenter for de gamle i området og vi fikk se på den halvferdige bygningen. Både bygningsarbeiderne og de som skal jobbe på senteret når det er ferdig er lokale folk, så dette prosjektet tar både vare på de gamle og skaper nye arbeidsplasser.

Sola har begynt å gå ned over Meghna. Snart er det natt for de strømløse øy-boerne, men fiskerne ser ikke ut til å plages av det svinnende dagslyset. Jeg kikker på den illrøde kulen på himmelen og tenker at det er forurensingen her som gjør at den er så blek at jeg kan se rett på den uten å få vondt i øynene. Den samme forurensingen som har gjort meg hes og gitt meg en tørr og vond hoste.

Med tanke på at Bangladesh er et utrolig fattig land er det relativt få tiggere her. Og folk ser ut til å være av den virksomme sorten; om de ikke bærer, bygger, løfter, drar, kjøper, selger, frakter eller blir fraktet så er de ute og går - på vei til et sted jeg ikke vet hvor er. Men det kan selvsagt hende at de antatte 40 % arbeidsledige som fins i dette landet sitter hjemme og dermed er - i likhet med kvinnene - så godt som ikke-eksisterende i våre inntrykk av det bengalske folket.

Vi næmer oss land igjen og det er blitt stupmørkt. Kollegaen min insisterer på at vi må finne en do så guiden vår tar oss med på en famlende tur mellom husene i landsbyen. Jeg er svimmel av bølgene og flere dager med lite (men god!) mat og guiden er ikke kjent her og klarer ikke å huske hvor huset til søsteren hans er. Så da går vi heller til naboen til søskenbarnet hans og får låne doen deres. I stupmørke og i lyset fra guidens mobiltelefon vandrer vi gjennom bakhagen til de snille naboene og der finner vi til slutt det kollegaen trenger.

Hjemturen tar enda lengre tid enn motsatt vei - vi bruker drøyt to timer på 23 kilometer. Sjåføren spiller lokal popmusikk blandet med Shakira og vi er stille. Selv guiden synes å ha fortalt oss ferdig om sine fire kjærester (han vil ikke gifte seg med noen av dem) og lar oss suge inn de siste inntrykkene mens vi kjører gjennom Dhaka for siste gang. I morgen reiser vi til Bangkok.

Etiketter: Resten av verden, Ting jeg ikke visste