Frøken Makeløs

Å komme fra Dhaka til Bangkok er som å ta romferge til en annen planet. Sånn føles det hvertfall. Fra skitne, fattige, forurensete og strengt muslimske Dhaka - til velorganiserte, flashy, vestlige Bangkok. Sjåføren vår som kjørte oss til flyplassen i Dhaka kunne svært lite engelsk, var genuint hyggelig og litt sjenert. Han som plukket oss opp på flyplassen i Bangkok kunne telle til ti på dansk og skravla som en foss.

Manageren på hotellet i Dhaka ga oss sitt private mobilnummer da vi skulle ha et møte på den andre siden av byen og sa vi måtte ringe hvis det ble problemer. Og han skjønte med en gang hvem vi var da jeg et par timer senere ringte og sa "hei, det er Frøken M". Personalet på hotellet i Bangkok er sikkert hyggelige - jeg vet ikke, har ikke snakket med dem og kommer garantert ikke til å ta bilde av dem når jeg drar.

Men sånn ellers er Bangkok bra. Behagelig. Tilrettelagt. Enkelt. Man kan shoppe av hjertens lyst (det gjorde jeg forsåvidt i Dhaka også, kjøpte meg en himmelblå salwar kameez til femti kroner på et lokalt marked), folk snakker engelsk og det er turister over alt. Kommunikasjonen fungerer, trafikken flyter bra og man kan pusse tennene i kranvannet uten å bruke hele neste dag på å vrenge magesekken over doskåla.

Elefantfølelsen er også mindre påtakelig her - ikke fordi thaiene er noe større enn folk i Bangladesh, men det er så mange vestlige turister her at den gjennomsnittlige BMI-en på gata blir trukket godt opp. Man er ikke unik i Bangkok som stort hvitt menneske og følgelig er det heller ingen som glor. Akkurat det vente jeg meg overraskende fort til i Dhaka - hadde jeg blitt der noen uker til kan det hende jeg hadde blitt så avhengig av all oppmerksomheten at jeg måtte melde meg på Idol når jeg kom hjem.

I morgen er det lysfestival i Thailand - den årlige Loi Krathong. Heldige meg som tilfeldigvis befinner meg her når den går av stabelen! Vi er ferdige med all jobbingen også, så nå er det helg og fri helt til jeg reiser hjem til Norge natt til tirsdag.

Btw; hvis noen skulle slumpe til å trenge et hotell i Dhaka, så kan jeg på det aller varmeste anbefale Rosewood Hotel. Det er ikke det fineste hotellet i byen, det hender det er kakerlakker på rommet og kaldt vann i dusjen - men folkene der veier minst dobbelt opp for at standarden ikke møter den på Sheraton. Når du sjekker ut spør de deg oppriktig hvorfor og når du sier det er fordi du skal forlate Bangladesh så lurer de - like oppriktig og på ingen måte innøvd - på når du kommer tilbake. Snart, Bangla! Snart!

Etiketter: Resten av verden, Ting jeg ikke visste