Hadde jeg bare hatt et bittelite handicap
Når man er liten er det veldig stas med brukne ben og armer. På barneskolen gir det status med gipsete kroppsdeler og krykker er en (om enn kortvarig) investering i popularitet. Ikke så rart at jeg klagde til mamma om at jeg verken hadde brukket eller vrikket noe som helst. Og da jeg til slutt forstuet foten tidligere i år og fikk krykker for aller første gang så var det absolutt ingen som var interessert i å låne dem. Ikke en eneste kollega kom luskende inn på kontoret mitt for å smiske seg til et ensomt krykkerace nedover korridorene. Svært skuffende.På barneskolen øvde jeg og venninnen min oss på døvespråket, og jeg innbiller meg at jeg fortsatt kan briefe med både en- og tohånds døvealfabet. Vi leste døvebøker (jada, det fins) og pugga tegnspråk. Kjente vi en eneste døv person? Neida. Skjønte vi hvilke fordeler dette kunne gi oss på overraskende lekseprøver? Selvsagt ikke.
Da vi ble litt eldre var det briller man gjerne ville ha. Noen ønsket seg sogar tannregulering. Men noe sier meg at når man først var den heldige eier av dårlig syn eller skjeve tenner så var ikke disse hjelpemidlene like attraktive lengre. Sånn er det vel, man ønsker seg alltid det man ikke har.
Det virker som at de fleste barn har drømt om et eller annet lite handicap, jeg antar det er fordi de ønsker den oppmerksomheten de ser følger fysiske skader og ikke helt innser ulempene ved å for eksempel miste synet helt eller delvis. Men her om dagen bekjente en venninne at hun muligens ikke var akkurat som alle andre barn; hun ville ikke ha armen i fatle eller kule studentbriller - hun ville sitte i rullestol og ha høreapperat. Enkelte mennesker har tydeligvis ingen hemninger.
Etiketter: Livet liksom
Jeg husker at jeg ønsket meg tannregulering en liten stund. Da jeg fikk det en del år senere var det ikke like tøft, gitt. Jeg har også vært innom den jeg-vil-gå-på-krykker-perioden. Men brukket begge håndleddene samtidig - det har jeg.
Veldig gjenkjennelige saker, dette. Husker godt hvor misunnelig jeg var som barn den gangen min beste venninne brakk leggen. Her snakker vi gips og krykker, og for ikke å snakke om all oppmerksomheten.
Jeg forsøkte å bebreide mine foreldre for å ha gitt meg for solid beinbygning, men det hjalp ikke. Rart med det.
Dere kan gjøre ap med lyter, dere, men prøv å leve med tre armer, slik som jeg gjør? Bare det å håndhilse på folk er et rent helvete, skal jeg si dere. Moro? Nei.
Har aldri hatt en sånn greie jeg, selv om jeg såklart syntes det var tøft med gips. Men så hørte jeg at det klødde så fælt så jeg ønsket meg aldri en egen. Men jeg ønsket meg en egen sau når jeg var sånn 6 år, det kan vel nesten sammenlignes? Tenk å ha vært hun med sauen da gitt, det hadde vært et alvorlog handicap det.
Artig post - og noe jeg absolutt kjente meg igjen i. Husker jeg ønska meg beinet i gips eller noe sånt, som barn. Trodde det var fordi jeg hadde opplevd hvordan det var tidligere; som 5-åring måtte jeg gå på krykker noen uker pga en ulykke. Og jeg fikk masse oppmerksomhet og fordeler av det. Så - jeg trodde jeg ønska meg tilbake til det, men jeg vet ikke. Det handler vel om å bli sett?
Som voksen har jeg på en måte fått det jeg ønska som barn; Pga ME'en har jeg en elektrisk scooter/rullestol. Får en del oppmerksomhet pga den og må innrømme at jeg hater det. Liker ikke å synes på denne måten: Få oppmerksomhet pga noe folk tror jeg er og ikke pga meg selv.
Må bare rette litt på deg, det heter ikke døvespråk, men tegnspråk. Har en døv i familien - så jeg gikk på tegnspråkkurs som barn. Husker dessverre ikke stort av det, men kan alfabetet (gammel versjon). :)
Tegnspråk, tegnspråk, tegnspråk! Hva er det med dere hørender og deres trang til å kalle tegnspråk for "døvespråk"? ;p
Men det er koselig at folk går inn for å lære seg tegnspråk selv om de ikke kjenner noen som er døv :) Jo flere tegnspråkbrukere, desto bedre :D
Snill som jeg er, så donerer jeg gjerne bort hørselskaden min til trengende! :)
Tror det er midlertidige handicap som er mest tingen i barndomsårene. Gips er jo ganske kult, og da jeg brakk armen på ungdomsskolen fikk jeg ta alle førjuls-prøvene på pc, det var stort!
Litt mer seriøst blir det når folk får et dypt og oppriktig ønske om å amputere bein eller armer. http://en.wikipedia.org/wiki/Body_integrity_identity_disorder
emelie: men du brakk dem kanskje etter at det sluttet å være tøft med gips?
flopsy: det er vel oppmerksomheten man er misunnelig på - ikke gipsen i seg selv? hehe, hva mente du at foreldrene dine burde gjøre - bygge deg på nytt? :-)
radiohode: ikke klag, du kan jo håndhilse på tre på en gang! dessuten tror jeg det er mye penger å tjene for freaks.
zava med sauen: det spørs vel hvor man bor - mange steder er det ganske vanlig med sauer. så har jeg blitt fortalt hvertfall :-)
lothiane: tror nok det er kulere å ha gips som barn enn det er å ha rullestol som voksen ja. det er nok noe med at man innser de kjipe konsekvensene av fysiske plager i større grad ettersom man blir eldre.
unnskyld. tegnspråk.
ithil: unnskyld til deg og! jeg ante ikke at dette var en fallgruve, men det skal jeg definitivt huske på fra nå. tegnspråk, tegnspråk, tegnspråk!
minnea: en edel tanke, men tror kanskje det kan være vanskelig å gjennomføre sånn i praksis?
eksamen på pc ja. those were the days :-)
espen: oida. sært sært sært. er dette en allmenn kjent lidelse (og bare jeg som ikke har fulgt med i timen?)
Kjenner meg att her! Eg ville ha gips, for det hadde venninna mi. Men då eg hadde gips på armen i fjor, vart eg liksom kvitt det ønsket, gips er absolutt ikkje noko å trakta etter. Det vart mykje gøyming i store gensarar for å ikkje tiltrekka merksemd, og ingen signerte gipsen, litt kjipt eigentleg.
Me lærte oss også ein del tegnspråk då me var små, men eg fattar ikkje kvifor, me kjente ingen døve me heller...
Godt poeng... Jeg er byberte, og vokste opp i rekkehus. Mente sauen kunne holde til nederst i hagen, som strengt tatt besto av ei plen på deling med de andre rekkehusnaboene.
Hmmm, jeg har i en alder av 30++ fremdeles komplekser opparbeidet i barndommen når jeg må bruke briller mye. Jeg har briller som forstørrer øynene mine radikalt og alle sier jeg er så fin i de brillene jeg har. Når de vil prøve dem og jeg ser hvordan det tar seg ut tenker jeg hver gang; de juger! Dette kan ikke se bra ut. Så lytemisunnelse har jeg aldri lidd av, nei.
Men å ønske seg oppmerksomhet fordi det er noe spesielt med en, det har vel de fleste? Men så er det vel sånn at det er noe spesielt med mange av oss men vi ser det sjelden selv og blir overrasket når noen påpeker det. Vi er enkel på den måten.
kvitveis: problemet er at du fikk gips for sent. det er mye som var kjempestas før i tiden som totalt mister sin sjarm når man blir voksen, dessverre.
zava: vel, du hadde fått oppmerksomhet hvertfall..? :-)
othilie: øyeforstørrende briller høres bra ut, litt sånn motsatt av cola-bunner?
vi ser vel kanskje det som er spesielt, men så tror vi umiddelbart at det er noe negativt. da er det bra man har folk rundt som kan si at ens spesialiteter faktisk kan være noe positivt!
Hvis jeg skal skille meg ut og få oppmerksomhet er det mye hyggeligere å få det pga noe man har valgt selv, i hvert fall. :)
Vedr. tegnspråk så har jeg nettopp blogget litt om det. Har familiemedlem som er døv. 1650 demonstranter var nylig ute for å kreve at tegnspråk skal bli offisielt godkjent språk. Det er virkelig positivt at dere lærte dere tegn utfra interesse!
lothiane: jeg har kommentert borte hos deg :-)
Slemme barn skjønner ikke forskjellen på konveks og konkav(?) så alt er colabunner for dem *snøft* og på et tidspunkt så er styrken så pass høy på glassene at det er litt vanskelig å bedømme om vi snakker konveks eller konkav...
Man er sin egen argeste kritiker, dessverre. Jeg hadde liksom trodd at en skulle bli litt mildere stemt med årene, sånn som en faktisk blir med andre. Men, nei...
Tror ikke far gipset armen min for at jeg skulle bli mer populær da jeg var 4-5 år, - nei det ble nok baregjort til mitt eget beste, - slik at jeg ikke skulle kunne suge på tommelen.
Gull, Tonita! :D
(Har du fått den av nå?)
othilie: nei, man blir ikke det, dessverre. men jeg håper litt på at det hjelper å få barn, på tross av tidsklemmer og alt sånt.
tonita: gips for å slutte å suge på tommelen? høres ut som en tvilsom metode.
espen: frekkas!
Ja, beklager. Jeg skjønner ikke hva det går av meg noen ganger. :)
Espen - den ble klippet bort etterhvert ja.
Beklager min uomtenksomme reaksjon, tonita. Det virket bare litt absurd. Jeg er sikker på at de bare mente det for ditt eget beste.