Komplekser
Som de fleste andre (jenter) er jeg proppfull av komplekser. Jeg har imidlertid sett mange nok episoder av Extreme Makeover til å skjønne at å fortelle andre hva du misliker ved ditt eget utseende er det dummeste du gjør. Der sitter det jo deltakere som tilsynelatende er helt vanlige mennesker og blir intervjuet om sitt elendige kroppsbilde. Jo mer de peker på sine klumpete neser, sin urene hud og sine utstående ører, jo mer overbevist blir jeg om at de desperat trenger en hel rekke plastiske operasjoner.Men ett kompleks skal jeg gi dere; jeg har stygge knær - og i motsetning til de fleste andre komplekser så kan jeg både tid-, og stedfeste når denne overbevisningen dukket opp i hodet mitt. Det var i en samtale med en kompis ved den blå steinen i Bergen, ca 1998. Han var nyforelsket og av en eller annen bisarr grunn syntes han det var naturlig å fortelle meg om hvor vakre knær kjæresten hans hadde. Det var nemlig svært få mennesker som hadde pene knær, kunne han fortelle, men kjærestens var både runde og velformede og slanke. Inntil da hadde jeg i grunnen aldri tenkt på at knær kunne være hverken pene eller stygge - det var jo bare knær liksom - men et raskt blikk ned på mine egne avslørte at de var både klumpete og rare og på ingen måte i samme liga som dem jeg nettopp hadde fått beskrevet.
Enda en ting å ta hensyn til når man kler på seg. Takk skal du faen meg ha.
Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt
Knær ER jo klumpete og rare! Eller, helt normale, som det også kalles.. :-)
Forelskede knær er kanskje ikke sånn. Men det er vel en grunn til ordtaket "kjærlighet gjør blind.."
Tipper at du nok har like flotte knær som andre. :-) Å, jadda..
Jeg har også stygge knær. Men jeg kompenserer med pene øyne :-) Dessuten er jeg høy og mørk.
Enig, man bør ikke fortelle andre for mye om hva man misliker ved eget utseende.
Hvorfor dra oppmerksomheten mot noe man ikke vil ha oppmerksomhet for...
Jeg har selv aldri tenkt spesielt mye over knær i denne sammenheng, men man blir jo stadig minnet på hva man bør ta hensyn til.
Et mentalt virus som han overførte til deg, og som du nå har overført til oss som leser. ;o)
KOmplekser har man mange av. den største ergrelsen for tiden, er imidlertid HÅRET. jeg ble klippet stygt (etter mitt syn) hos firsøsren sist. og hår er en del av ens personlighet, neeesten ;-) akk ja...
kri
ps.la deg forresten ikke spise opp av udugelig karer. de vet lite hva de snakker om. En god dose selvtillit (på andre områder) hjelper mot noen (få) skavanker.
-- "egenopplevde" skavanker ofr sikkerhetsskyld., skulle det egentlig stå. Du ser helt sikkert normal ut, og det er ikke menigen å virke frekk kan vite ;-)
kri
ulme: forelskede knær! knis.
hm, jeg vet ikke helt. når et kompleks først har satt seg så skal det mye til for at det forsvinner igjen. men fordelen med å bli eldre er jo at man bryr seg stadig mindre. knærne mine er like stygge som før, men jeg gir mer beng :-)
stian: høy og mørk kan kompensere for VELDIG mye annet :-)
sorgenfri: ånei, har jeg spredd det mentale viruset (bra ord!) til alle dere? unnskyld unnskyld unnskyld! hvis du sier at jeg skal slette denne posten så gjør jeg det (men det hjelper jo dessverre ikke dere som allerede har lest den :-(
krissy: håret er definitivt viktig, så du har alle min sympati for dårlig hårklipp. hvis det er skikkelig ille går det kanskje an å gå tilbake til frisøren og klage..?
og du er da aldri frekk, kjære deg :-)
Jeg satt her om dagen og kom på at om 20 år er jeg rynkete og slaskete i skinnet og tyngdekraften har sikkert gjort sitt både med rumpe, pupper og overarmer. Sannsynligvis har jeg også strekkmerker og mer deigete mage enn jeg har i dag.
Og så plutselig er det ikke så viktig med "rare" knær, litt plutselig overvekt (i mitt tilfelle i alle fall) og andre ting man kan finne på å ha komplekser for. Setter jeg ikke pris på kroppen min slik den er i dag burde mitt fremtidsmeg komme og sparke meg hardt i akterspeilet.
Aner ikke hvorfor - men denne mentale øvelsen pleier å gjøre sitt for at jeg blir mer komfortabel med min egen kropp!
(og så kler jeg meg for å skjule "skavankene", men det har jo bare noe med stil å gjøre *knise*)
delirium: fremtidsperspektivet er veldig bra å ha, det er sant. jeg skjønner ikke helt de av mine jevnaldrene som mener at de så bedre ut for ti år siden enn de gjør nå, for på den tiden ante jeg virkelig ikke hvordan jeg skulle hente frem det beste i utseendet mitt. innbiller meg at jeg klarer meg litt bedre på det området nå, men jeg innser jo at det herfra går strake veien mot forfall.
tyngdekraften er vår verste fiende (muligens sammen med kroppshår).
Just you wait girls.
Det går aldri framover. Men det er ingen grunn til å tro på det som en viss fru Rotschild (stavemåte???) sa om at man aldri kan bli for tynn eller for rik.
Man kan definitivt bli for tynn - og det er ikke lekkert. For rik, - vel - joda, det kan man sikkert, men det er liksom ikke det som gir den store angsten gitt.
Rynker, henge ditt og henge datt, grånende hår, manglende spenst - skitt au, forsøker å ta det igjen med munnrapphet.
Hvorfor mener noen jeg er "sur kjerring" - *forstår ingenting*
Jeg har jo en helt annen selvtillitt nå enn for 10 år siden. For ikke å nevne at da hadde jeg ikke pupper, og jeg har kommet frem til at damefasong sannelig er å foretrekke!
(Bill.mrk. Jeg var en sunn 21-åring som spiste godt med mat og sånt, men hadde god forbrenning og trente 6 dager i uken...)
tonita: her er det ingen fare for å bli hverken for tynn eller for rik, men jeg ser poenget ditt. veldig tynne jenter ser fort triste og gamle ut, syns jeg.
hvis det er noen som kaller deg sur kjerring, så skjønner ikke jeg noe heller!
delirium: damfasong skal man ikke kimse av (selv om jeg innbiller meg at det er lettere å finne klær hvis man har minimalt med hofter og pupper..?)
trene seks ganger i uka? det er like urealistisk som å bli alt for tynn eller alt for rik :-)
Jeg studerte og trente overraskende mye på dagtid! Kommer aldri til å gjøre det igjen. Spesielt bukser er vanskelig etter at jeg utviklet damefasong; *grøsse av muffinsfasong*