Kvinnelige pærer
Det er lenge siden jeg erklærte min entusiasme overfor kanalen FEM her på bloggen. Dessverre for meg inngår den ikke i borettslagets kabelpakke, noe som gjør det nærliggende å anta at styret utelukkende består av menn (enhver kvinne ville jo umiddelbart forlangt å endre dette mangelfulle tv-tilbudet). Gleden var derfor stor da jeg oppdaget at TvNorge har tatt ansvar og viser repriser av det fantastiske dokudramaet Unge Mødre, slik at vi FEM-løse mennesker også kan få det med oss.Det er altså en serie der vi følger norske tenåringsmødres gjøren og laden og hvordan de takler å bli foreldre når de strengt tatt bare er barn selv. Her og der har produsentene lagt inn nedslående statistikk om hvordan det går med de som blir mødre tidlig (fedrene lever tilsynelatende sine liv helt uanfektet av at de har fått barn) og moralen virker temmelig krystallklar; vent med reproduseringen til du er blitt voksen.
Men så skal man jo ikke vente for lenge heller - da kan jo barnet få Downs og diabetes og andre uhumskheter, om du i det hele tatt er i stand til å bli gravid. Så altså; for tidlig er ikke bra og for sent er heller ikke bra. En venninne av meg av den akademiske, urbane typen dristet seg til en planlagt graviditet i en alder av 26, og fikk stadig spørsmål om hvorfor hun ville ha barn nå - hun som var så ung.
Så da står vi igjen med en bitteliten luke sånn i slutten av tjueårene når vi er gamle nok til å ikke ødelegge livene våre og unge nok til å ikke ødelegge våre barns liv. I løpet av disse få årene er det er meningen at vi alle sammen skal storme ut og bli gravide - og har du ikke lyst eller anledning til å få barn akkurat da må du akseptere at viktige menn med mer eller mindre medisinsk bakgrunn løfter pekefingrene sine mot deg på avisens forside med jevne mellomrom. Det hele kjennes i grunnen ganske trangt.
Til sammenligning er pærer visstnok perfekt modne i cirka tretti minutter. Timing er tydeligvis alt.
Etiketter: Dette vil jeg gjerne ha sagt
Fantastisk! Bortsett fra at du i tillegg til å skulle ha tid og lyst på barn i slutten av tjueårene, også må ha tilgang på en mann som virker.
Jah... og ALLE har rett til å kommentere og spørre og grave hvorfor ikke akkurat DU har fått barn enda når man tipper 30 og fortsatt nyter nettene uten bleieskift og gulpekluter!
Ja jeg blir smått provosert av viktige pekefingermenn på forsiden av avisen. Jeg har vært plaget av å ikke ha noen mann som har virket slik at jeg har hatt noen å få barn med. Vil disse folkene heller at jeg skulle fått barn med en mann som ville vært komplett uegnet som far? Eller dratt ut på bar og fått meg et ligg eller fem uten kondom?
Jeg innser jo at jeg begynner å dra på årene og at reproduksjonssystemet mitt ikke nødvendigvis er i toppform, men jeg er seriøst glad for at jeg ikke har barn enda!
Noen ganger føles det så mye enklere å være mann...
Ha, ha, ha ...
Urolig bra skrevet:-) Og det oppsummerte godt hele den irriterende debatten i aftenposten ...
Jeg nøyer meg med å si at dette var et fantastisk innlegg. Rett og slett!! Spot on og morsomt, du er i slaget skjønner jeg :-D
Guro
mariann: "tilgang på en mann som virker" - haha, det er den beste formuleringen jeg har hørt på lenge :-D
serendipitycat: enten det, eller så spør de ikke overhodet slik at ingen skal være i tvil om at du oppfattes som en lost case..
delirium: my point exactly. hvis vi alle skulle fått barn når det biologisk sett var mest gunstig så ville jo halvparten av alle familer bestått av enslige mødre og deres barn. det kan da ikke være gunstig hverken for individet eller samfunnet?
mr walker: og noen ganger tror jeg det er det også :-)
meg: takk takk, jeg har ergret meg over den typen innspill fryktelig lenge, nå klarte jeg ikke å la være å si noe lengre :-)
guro: takk for det, veldig stas å høre! :-D
Jeg har konkludert med at det ikke finnes ei rett tid å få barn på. Enten er man for ung, for gammel eller så er man rett og slett ikke klar for barn. *gir opp*
suzanne: jeg hører deg. når man er mentalt klar er man ikke biologisk klar, og motsatt. sukk.
Nei, det er søren meg ikke lett å vite hva man skal gjøre. Jeg har vært helt anti barn. Har ikke kjent en eneste liten rasling i eggstokkene med unntak at noen korte måneder rett etter hovedfag. Før nå. Nå har jeg blitt 31, funnet mannen i mitt liv og forholdene ligger mer til rette. Jeg kjenner raslingen; noen ganger svakt andre ganger mer heftig. Men så var det dette med kariere og at vi kvinner nødvendigvis må være borte fra jobb en tid, hva sjefen forventer, at jeg blir pushet oppover i systemet, hva jeg selv forventer, hva foreldre på begge sider forventer, tanter og onkler har sine forventninger og bio-klokken går...
Tror anbefalingen er å ha doktorgrad innen du er 22, jobbe 2 år, bli gravid, jobbe 2 år, bli gravid igjen, putte barna i barnehagen og gjøre en strålende kariere. For du vil vel ikke være hjemme med barna dine? ;-) Ok overdrev litt nå. Men det er ikke lett å vite hva som er lurt!
Kanskje best å gjøre det som føles best inni enn om/når man har "funnet en mann som virker" (he he, den var god, Mariann!). Eller uten mann om det er det man vil. Følge innstinktene, ikke tenke så mye?
Det aller aller skumleste, må være om man har ventet, til det er optimalt riktig, med tanke på karrieren, og alderen, og biologien, og drømmemannen, for så å oppdage at man er steril eller mindre fruktbar..
Etter å ha bygget opp forventninger, å ha lagt alle ting tilrette, tror jeg kanskje dette kan få hele ens verden til å mer eller mindre bryte sammen, hvertfall for en periode. Noe mer sårt enn et slikt biologisk ønske som ikke blir oppfyllt skal man lete lenge etter..
For alle kvinner ønsker seg jo barn... eller gjør vi det?? .. det ligger jo naturlig i oss... vi MÅ da ville føre generasjonene videre??
Og dersom vi ikke KAN produsere barn, da må vi vel føle oss mindre kvinnelige?
Før tenkte jeg alltid på barnløse kvinner som litt stakkarslige, som sikekrt hadde et lite -rikt -liv. Og nå- jaaaah... vet ikke?
kri
camkarmir: det høres ut som du har funnet oppskriften der ja.. være hjemme med barna vil man selvsagt ikke, strengt tatt er det vel om å gjøre å fortsette med det livet du hadde før du fikk barn så godt det overhodet lar seg gjøre..? :-)
å følge instinktene sine er alltid lurt!
rosaverden: det scenariet høres jo helt fryktelig ut, da er det nok bedre å gjøre som camkarmir foreslår; å følge sine egne instinkter.
jeg tror nok det fins noen kvinner som ikke vil ha barn, men de er nok i solid mindretall. om det har med kvinnelighet å gjøre er jeg mer usikker på, i grunnen har jeg aldri hørt noen rasjonell forklaring på hvorfor noen vil ha barn i det hele tatt.. og det er kanskje helt greit?
krissy: pøh, selvsagt har vi rike liv! :-)
Dette er jo et ømtålelig emne. Jeg skjønner det.
Staten og de flest norske, større bedrifter oppfordrer vel norske jenter og mødre til å forsøke en karriere? Det er ihvertfall min erfaring. Jeg kan ikke se at karrieren skal ta en knekk av barnefødsel? Med mindre man står av og blir mor på heltid? Eller jobber i en bedrift med dårlig karma? Jeg har hatt kjempeflinke småbarnsmødre som sjef, jeg. De jobber sikkert skjorta av seg, men det er jo en annen diskusjon.
Til din orientering lever ikke alle fedre uanfektet av at de har fått barn ...
Som innehaver ev frukthage vil jeg gjerne formidle at plommer er enda mere forgjengelige enn pærer. Jeg tror disse 30 minuttene er en overdrivelse, men poenget er tatt.
Men handler ikke dette mest om å treffe mannen som du kan tenke deg å bli far til dine barn? Mer enn tidspunktet? :-)
P.S. FEM er en elendig kanal.
stian: jada, selvsagt skal vi ha en karriere. men vi skal jo ikke ha for mye karriere heller, da blir vi jo gamle før vi blir mødre og det er jo farlig for barna (og oss selv?)
jeg mener på ingen måte at alle fedre lever uanfektet av at de har fått barn! jeg snakket bare om fokuset på hvordan tenåringsmødre får endret sine liv, versus tenåringsfedre..
plommer er vel modne enda kortere ja :-)
jeg mener også at man må treffe mannen man vil ha barn med først, men alle disse forståsegpåerne i avisene ser ut til å ha glemt at det er fint å være to når man får barn..