Frøken Makeløs

Dere menn altså! For en overfladisk og kjip gjeng dere er! Her går vi kvinner rundt og strever etter evig kjærlighet og total hengivelse - og hva gjør dere? Dere tenker på den neste duppeditten dere skal kjøpe. Så opphengt er dere i deres små elektroniske venner at dere faktisk vil bytte oss ut bare for å få en ny og fancy dings.

En undersøkelse gjennomført av britiske GfK NOP, viser nemlig at én av åtte menn er villige til å bytte bort kjæresten sin hvis det innebar at de fikk en ny duppeditt, som for eksempel en musikkspiller eller mobiltelefon. På listen over ting dere ville byttet kjæresten mot finner vi også TV i bredskjermformat, hjemmekinoanlegg og kjøleskap med fryser.

Til sammenlikning er det bare 6 prosent av de spurte kvinnene som ville byttet bort kjæresten mot en elektronisk duppeditt. Selvsagt! Vi kvinner er jo opptatt av menneskelige relasjoner og uutholdelig lykke og grunnløs smerte. Det spiller da ingen rolle hva slags format det er på tv-en - så lenge vi får se onsdagsfilmen på TvNorge.

Nå er jeg så skuffa og desillusjonert over kjærlighet og hjerte og smerte og sånn at jeg stikker til fjells med elleve andre jenter. No men allowed.

Google gir noe sånt som 1,2 millioner treff på søket ”fear of rejection” (av en eller annen grunn dukket det opp overraskende mange homosider i resultatet. Er homoer reddere for å bli avvist enn heteroer?). De fleste av sidene forteller meg at det er usaklig og helt unødvendig å være redd for å bli avvist – jeg bør bare gripe tyren ved hornene og kjøre på. Det som skal være så bra med denne metoden er at jo flere ganger jeg blir avvist, jo lettere blir det å takle det.

Det kan kanskje ha noe for seg på noen områder i livet. Men når det gjelder kjærlighet og sånn, så syns jeg kanskje ikke løsningen er like enkel. For er det et mål å streve etter at når man blir avvist av en potensiell kjæreste så skal det bare være å riste litt på skuldrene og vandre ubesværet videre i livet? Og er det ikke sånn at vi har en tendens til å følge våre egne mønstre, slik at jo flere ganger vi er blitt avvist, jo mer tror vi at vi kommer til å bli det hver gang vi forsøker? Det er neppe det beste utgangspunktet man kan ha når man skal nærme seg noen man liker.

Bør vi noen ganger spare hjertet vårt for muligheten for nok en avvisning? Jeg vet ikke. Valgene i livet skal ikke tas basert på frykt for hva man kan tape, men på håp om hva man kan vinne. Jeg tror på det. Men kan man risikere å bruke opp sitt eget hjerte?

Det fins veldig mange måter å signalisere at man er viktig på arbeidsplassen. Kall det gjerne hersketeknikker, eller metoder får å få folk til å ligge unna og å vise deg respekt.

Du kan for eksempel satse på å (nesten) aldri være til stede på kontoret. Så lenge du er ute på møte/seminar/reise/har hjemmekontor, så skjønner alle at du er travel og opptatt og ikke har tid til å bli mast på eller til å ordne opp i kjedelig nitty-gritty. Effektivt.

Funker ikke fraværsstrategien kan du i stedet sørge for å ha det skikkelig rotete på kontoret. På den måten ser folk at du er overlesset av arbeid og de vil ikke spørre deg om å hjelpe dem med noe som helst. Dessuten vil de antagelig i det lengste prøve å unngå å gå inn på kontoret ditt, da andres rot som regel oppfattes som ubehagelig og litt uhygienisk.

Den motsatte metoden, nemlig å ha et hundre prosent striglet kontor, kan også fungere. I dette tilfellet signaliserer du en nærmest nazi-aktig orden, noe kollegaene dine umiddelbart vil anta at også gjelder hodet ditt. Det er ingen som tør å kødde med folk som har alt på stell, ettersom det kan få uante konsekvenser (for eksempel at du tar opp en uheldig episode vedkommende antok at var glemt for lenge siden).

Videre kan det også fungere å spre en stresset eim av opptatthet rundt seg. Dette oppnår du først og fremst ved et flakkende blikk og rask gange der du suser gjennom korridorene med en tjukk bunke viktige papirer under armen. Dersom noen prøver å ta kontakt med deg er det bare å hvese ”jeg har ikke tid” i det du farer forbi. Obs: pass på å ha et konkret, fysisk mål – helst et møterom eller direktørens kontor. Dersom du bare løper rundt i gangene uten mål og mening blir effekten av denne metoden borte.

Et surt fjes kan også fungere. Ingen liker å snakke med sure folk, og hvis du klarer å legge ansiktet ditt i misfornøyde folder kan mye være gjort. Hvis kollegaene dine faktisk begynner å frykte deg har du virkelig lykkes.

Syns du det er vanskelig å se konstant sur ut, kan riktig klesdrakt kanskje være et enklere valg. Power dressing er ikke en metode man skal kimse av og det vil gi deg et naturlig overtak på dem som slurver rundt i jeans og krøllete skjorter av dårlig kvalitet. Dress for menn og drakt for kvinner vil gi deg den respekten du fortjener.

Hvis du først har kommet til det punktet at du tross alt er nødt til å snakke med noen, bør du passe på å snakke mest mulig om deg selv. Det spiller ingen rolle om settingen egentlig ikke tillater det – og hvis du bare snakker fort nok så er det ingen som klarer å avbryte deg. Sørg for å krydre historiene dine med navn på kjente mennesker du har møtt, og vær ikke beskjeden i forhold til å poengtere din egen betydning i relasjonen til disse VIP-ene.

I hvor stor grad du har klart å overbevise kollegaene dine om din egen viktighet, kommer ganske enkelt til uttrykk i de møtene du deltar i. Plassering i møtelokalet er nemlig alfa og omega for up and coming viktigperer. Pass på å alltid plassere deg ved bordenden, som den sjefen/kongen/dronningen (stryk det som ikke passer) du er. Jo lengre unna deg resten av møtedeltakerne setter seg, jo bedre har du lykkes i hersketeknikkene dine. Lykke til.

Føler du at livet ditt går litt vel bra om dagen? Trenger du noe som kan få deg til å lande solid i bakken med nesa først? Da vet jeg hva du bør gjøre: sørg for å bli med i en valgkomite et eller annet sted.

Det spiller mindre rolle hvor og hva slags verv som er oppe til valg - det viktige er at det er mer enn en interessert kandidat til hvert verv. Jo flere kandidater, jo bedre. På den måten kan du ikke unngå å tråkke noen på tærne. Å sørge for at noen blir misfornøyde, samt at de holder deg som personlig ansvarlig for at det hele, er en sikker metode for å bli upopulær. Ingen liker dem som ikke nominerer dem til de vervene de ønsker seg. Og jo flere kandidater som stiller til hvert verv, jo flere klarer du å gjøre forbanna. Dessuten kommer neppe den ene som faktisk blir nominert til å takke deg uansett, siden du antagelig har måttet vrake den kandidaten til et annet verv.

Rett etter møtet hvor du har presentert dine nominasjoner og vervene er blitt besatt, bør du bli stående midt i flokken av de som er misfornøyde med resultatene på egne og andres vegne, samt med prosessen og presentasjonen din, slik at du virkelig får føle på den dårlige stemningen. Ikke alle vil kanskje utbasunere sin misnøye med deg verbalt (men det er nok av dem som gjør det også), men du vil merke at de er grinete og føler seg urettferdig behandlet av de stygge blikkene de gir deg.

Og har ikke dagen din blitt ødelagt av dette er du antagelig lykkelig nyforelska. Good for you!

Jeg er jo som kjent kvinne og derfor jublet jeg selvsagt himmelhøyt da jeg i dag oppdaget at TvNorge skal lansere en egen kvinnekanal. Jeg syns det er så vakkert! TvNorge, som allerede gir oss damene så mye herlig kvinneorientert tv, skal tre støttende til og gi oss enda mer!

Allerede har kanalen gitt oss kvinnevennlige kvalitetssuksesser som Ungkaren, SOS Barnevakten, Dansefeber, Gilmore Girls, Åndenes Makt, Ugly Betty, Ekstrem Rengjøring, 10 dager – 10 år yngre, Hvordan se bra ut naken samt en strøm av programmer om interiør, design og mat. For ikke å glemme alle de rørende dokumentarene TvNorge velsigner oss kvinner med – om vanskapte barn og ekstremt tjukke voksne. Disse programmene beriker i sannhet livet mitt og sørger for at tårekanalene mine alltid er gullende rene.

Nå kan administrerende direktør i denne deilige kanalen – Morten Aas – fortelle alle norske kvinner at han har laget en kanal bare for oss. Og jammen har han tatt oss på kornet, man skulle nesten tro at han kjente oss slik som han har klart å oppsummere våre interesser; mat, klær, interiør, SFO, fest, magasiner, slanking, Toscana, elskere, menstruasjon, nytelse, shopping og Brad Pitt. Som om jeg skulle sagt det selv!

Dumme meg tør ikke alltid innrømme i sosiale sammenhenger at jeg er interessert i menstruasjon, og derfor er det jo så herlig befriende at TvNorge har skjønt hvor fascinert jeg er av nettopp dette og lovet meg å lage tv-underholdning av det. Jeg trodde jo dessuten at også menn kunne være interessert i mat, fest, elskere, Toscana og nytelse – men jeg skjønner jo nå at jeg har tatt feil. For jeg stoler jo på TvNorge, de skal jo tross alt lage en hel kanal bare for meg. Det skal bli godt å komme seg ut av dette internetthelvete og tilbake i sofaen foran tv-en.

Hei hurra for Morten Aas!

Jeg er her, jeg har bare ikke noe særlig på hjertet om dagen. Hvis det var noen som lurte, altså. Dessuten skinner solen - og jeg har planer som må legges, jobbings som må jobbes og liv som må leves.

Frøkna returnerer helt sikkert en regnværsdag, fortere enn du aner.