Om å være til bry
Jeg har tenkt litt på dette med å være til bry. Jeg har tenkt at det er noen mennesker som tør å være til bry og andre som helst unngår det, og at de siste nok er noen svært selvstendige personer som ganske enkelt er vant til å klare alt selv.Men kanskje er det snarere sånn at de som tør å være til bry er mennesker som mener (og kan sikkert ha rett i) at det de har av problemer er så viktig at det er en selvfølge at andre hjelper dem med det. Mens de som sitter alene når de er syke og redde og triste, de lar ikke være å be om hjelp fordi de absolutt ønsker å ordne opp i alt på egenhånd, men fordi de foretrekker det fremfor å tørre å ta sjansen og så risikere å ikke få det de ber om?
Hm.
Etiketter: Livet liksom
Som person tilhørende i siste gruppe kan jeg stemme for at "redd for å risikere å ikke få det jeg ber om/trenger". Og det er jo egentlig j* teit!
(spesielt all den tid jeg ikke helt klarer meg på egenhånd for tiden *gnisse tenner*)
Jeg er alt for redd for det å skulle være til bry, men prøver faktisk å bli flinkere. Tror det var sunt for meg å på et tidspunkt bli så syk at jeg ikke hadde noe valg.
En annen ting jeg tenkte over på samme tid var at det var langt fra de jeg hadde stilt opp mest for som var der for meg. Siden da har jeg blitt flinkere til å si nei til venner med høyere forventninger til meg enn til seg selv, til fordel for dem som ikke krever noe (og denne typen er så mye bedre til å sette pris på også).
delirium: ja, det er teit hvis det viser seg at man får det man trenger når man ber om det. skjer det motsatte, er det kanskje ikke en dårlig strategi å prøve å klare seg selv likevel? hm, jeg vet ikke helt jeg..
men den situasjonen du er i nå stiller jo i særklasse, det bør være åpenbart for alle at du ikke klarer dette helt alene :-)
minnea: å be om hjelp fra dem man tror vil gi den er nok veldig lurt, og en god strategi hvis man vil bli bedre på å ikke klare alt på egenhånd. bare så synd man må tåle noen avvisninger før man skjønner hvem som vil hjelpe og hvem som ikke vil.
Synes dette var en viktig post, jeg. Handler ikke det om å kreve, også litt om ens egen selvverdfølelse? At den som tør å be om ting, anser seg som viktig nok for at andre faktisk SKAL bry seg. Og som regel gjør det. ..
kri
Frk Klarsynt, you've got it.
Redd for å være til bry, redd for å bli avvist om en ber om hjelp. Bedre å "klare seg selv" - hah!
Jeg er stolt av at jeg tvang meg selv til å be om hjelp for morgendagen. Jeg kunne bestilt en drosje, - men jeg stoler ikke på drosjer (- nei, dette er ikke del av et rasistisk innlegg om drosjesjåfører i Oslo, kun et erfaringsstatement), - så jeg spurte en nabo: Er du veldig opptatt i morgen? Kunne du tenke deg å kjøre meg til sykehuset?
*Gubben er ikke der når man trenger ham"
Men, - jeg våget! *litt stolt nå*
krissy: jo, det har du nok rett i. en litt selvforsterkende greie, kanskje?
tonita: hurra for deg som turte å spørre! sa naboen ja? i så fall hurra for det og! og lykke til på sykehuset i morgen!
Oh, yess - han sa ja. (Jeg hadde vel ikke våget å spørre om jeg ikke hadde vært rimelig sikker på at han ville si ja)
*tonitas mareritt: gymsal, masse jenter - alle aldre, alle lekre. tonta kommer inn. alle stirrer - her er det noe galt. tonita passer ikke inn. tonita er ikke lekker, har ikke riktig gymtøy, ikke bh under gymtøy, rare pupper som synes gjennom rart gymtøy. ingen sier noe. tonita går ut. tonita forstår at hun har blitt avvist*
Jeg spør ikke om jeg ikke er rimelig sikker nei, - liker ikke å bli avvist.
*kan noen spørre meg? jeg avviser ikke*
Men den som ikke skjønner hele tiden at hun trenger andre i denne situasjonen er jo selvsagt meg! Frøken "jeg er vant til å klare meg selv jeg ellers takk" (og mye erfaring med å bli avvist på det jeg ber om hjelp på sånn i bakgrunnshistorien) spør jo ikke om hjelp! Heldigvis er folk mye smartere enn meg og passer på at jeg treffer andre mennesker og gjør hyggelige ting så godt som hver eneste dag!
Som synshemmet må jeg ofte spørre om hjelp, og føler meg noen ganger til bry. Det kommer i grunn helt ant på hvem jeg spør. Er det en privatperson føler jeg meg til bry, dersom jeg ikke kan gi en gjenytelse av et eller annet slag. Men er det en ansatt i servicenæringen, og at jeg må ha hjelp pga. manglende tilrettelegging, så føler jeg meg ikke så veldig til bry.
Spør jeg familie, venner og bekjente, er det fint og kunne gi noe igjen for tjenesten. Jeg er vel den i familien som har mest datakompetanse, så jeg får ofte telefoner om det ene og det andre. Når jeg hjelper dem, vet jeg også at jeg kan tørre å spørre om hjelp selv. Som oftest er det at jeg trenger sjåfør. :-)
jeg likte denne posten veldig godt.
fikk meg til å tenke på det diktet "å risikere" av hugo prather.
det sier litt om sånne ting som det her:)
Ingen burde være redd for å be om hjelp, hvis en er syk. Det være seg fra nabo, venner eller familie.
Kan fortelle en historie. Min mor hadde ansvar for hjemmehjelpstjenesten i et distrikt, og jeg tok litt ektrajobber for å spe på. Hun hadde motttatt en bekymret telefon fra en annen kant av landet, dennes bror hadde vært syk noen uker, og nå som det var påske ble det tomt for folk der han bodde og jobbet. Mamma og jeg kjørte bort, og i senga lå det en mager mann med medisiner på nattbordet. Har du mat, spurte mamma. Jada, svarte han. Jeg tok en tur på kjøkkenet og tittet. Tomt kjøleskap og tomt for alt. Jeg signaliserte til mamma at her er det ikke noe. Som selvstendig næringsdrivende så har du vel ikke sykelønn fra første dag du. Å i banken har du vel heller ikke vært på noen uker. Det er nok tomt for mat, og mat må du ha, sa mamma. Jeg låner deg penger så kan du betale tilbake når det ordner seg for deg.
Takk og pris for den turen! Dette ligger ca. 20 år tilbake i tid, og den gang var det ikke butikker med åpningstid til langt på kveld, og han var sistemann på min liste over folk jeg skulle til den dagen, og da ville butikkene vært stengt.
Kom tilfeldigvis innom bloggen din. Dette var et interessant og viktig innlegg synes jeg! Det kan sikkert være mange grunner til at man er redd for å være til bry. Jeg tror, som anonym skrev lenger opp, at det ofte bunner i følelsen av selvverd, eller rettere sagt mangel på det (mindreverdsfølelse da). Jeg kjenner mange som ikke vil være til bry, og jeg vet også at mange ikke synes de er så viktige som andre. Når grunntankene om seg selv er at man ikke er viktig og verdifull, så følger kanskje fort andre tanker, som at man ikke fortjener hjelp eller selskap, støtte eller hva som helst... Vet ikke helt. Men vet i hvertfall at det er sunt og godt å vite/tenke/huske at man ER viktig, og at ALLE inkl. en selv FORTJENER godhet.
Jeg tror ikke at de fleste som unngår "å være til bry" er mer selvstendige personer. Det har med å tørre å spørre, en er redd for avvisning og at andre skal oppfatte det som brysomt.
Trenger det å være til bry å spørre om hjep? Mange av oss synes det er godt å bli spurt.
Jeg tror den som trenger hjelp tenker mer på dette å være til bry enn den som blir spurt.
Forresten frøken makeløs, hvor får du alle de fine illustrasjonene dine fra? De er bare helt herlige.
Alle vi lesere av frk M skulle gjerne vite hvor hun finner sine fantistiske illulstrasjoner - om du frk G klarer å få henne til en liten avsløring så får du Goodpoints fra oss alle.
God påske!
Eg får til tider angst av å gjere ting som kan vere til bry for folk, men det er ikkje fordi eg er redd for eit nei, eg vil berre ikkje plage folk fordi eg ikkje vil at dei skal synest eg er teit og plagsam. Rett og slett. Kanskje dei som er mest usikre på seg sjølv, er dei som har størst problem med å "vere til bry"?
tonita: ah, så bra da! og du kom deg til sykehuset og tilbake også? håper det! og lover å spørre deg neste gang jeg trenger hjelp :-)
delirium: godt å høre at du har fornuftige folk rundt deg! bare synd det skal såpass mye til før folk tør å hjelpe uten å bli spurt..
eugenie: enig i at det er stor forskjell på å be om hjelp fra enkeltmennesker vs butikker, organisasjoner osv. og det er helt klart enklere å be om hjelp når man føler at man har noe å tilby tilbake :-)
ida: så hyggelig da! godeste hugo har helt klart et poeng, det er bare litt vanskelig å etterleve det sånn hele tiden :-)
anonym: ah, så bra at dere tok ansvar! sånne folk som deg og moren din trengs det flere av, og ikke bare i hjemmehjelpen! :-)
krusedull: så hyggelig og velkommen hit! er enig med mye av det du sier, tror også dette kan handle om selvrespekt og selvverd. men så er det jo en ting å vite med hodet at man er viktig, og noe annet å vite det med hjertet.. :-)
graylady: ja, man tenker kanskje på å være til bry og så er man redd for å ikke få den hjelpen man ber om hvis man tør å ta sjansen. avvisning er fryktelig vondt!
veldig hyggelig at du liker illustrasjonene mine, jeg bruker ofte like lang tid på å finne dem som jeg gjør på å skrive tekstene. hvor finner jeg dem? jeg er en racer på googling ;-)
tonita: det er ingen hemmelighet, som du ser! god påske til deg også!
anonym: ja, tanken på at noen skal synes at jeg er plagsom og masete skremmer livskiten ut av meg! men som graylady sier, så trenger det ikke være plagsomt å bli spurt om hjelp, men kanskje rett og slett litt hyggelig?
frk M - Først: snille nabo hentet også. Deilig når alle i familien har forsvunnet fra nabolaget, og en har fått kjøreforbud pga narkose.
Og så - kommentaren over, - er det en slags spam-greie. Vel liker sikkert alle som ser bloggen din de fine bildene, - og norsk er et vakkert sproåk og dine tekster supre - for de som forstår språket.
Flinke piker skal klare seg selv og være selvstendige....For hvorfor spørre om hjelp når man ad omveier (kanskje) kan hjelpe seg selv?
For min del har jeg blitt flinkere til å være svak. For som Delirium skriver, det ER teit.
(Nå gjelder det nok ikke bare jenter. En kamerat av meg lå alene på sykehus i Spania i flere uker - og ga beskjed til alle at han bare forlenget ferien sin. Han var ikke til bry for noen, men antakeligvis dum og ensom)
Hvis man nekter aa vise seg svak, nekter man seg selv og andre aa oppdage nye sider og dybder i relasjoner som eksisterer, og i noen tilfeller: aa oppdage/innlede nye relasjoner. Det taper man paa.
Det aa toerre aa vaere svak er en styrke i seg selv, man ser det bare ikke foer etterpaa, som regel:)
tonita: så bra at naboen kjørte og hentet. og jeg har lest bloggen din så jeg vet at det gikk bra på sykehuset også. hurra for det!
ja, det er nok en spam-kommentar ja. jeg er heldigvis ikke særlig plaget av denslags, men der hadde det sneket seg inn en gitt.
frøken skavlan: ja det er teit, det tror jeg vi alle er enige om. men det er jo så utrolig vondt å føle seg avvist.. og når man er i en situasjon hvor man kanskje kunne trengt litt hjelp, så er man jo gjerne litt ekstra sensitiv på sånt også. men han kompisen din dro det litt vel langt syns jeg, det der hørtes slett ikke bra ut!
alter ego: hm, det kommer vel litt an på hvilket nivå vi snakker om her? men joda, ser absolutt poenget ditt. og som det ble sagt lengre opp her så er det jo ofte en glede og ikke en byrde å hjelpe noen som trenger det.