Frøken Makeløs

Mens jeg svever rundt på min fluffy rosa sky så kan jeg jo benytte sjansen til å fortelle dere om min venninne Frøken Fräkens jul.

Frøken Fräken fant seg en helt vidunderlig kjæreste tidlig i desember; Lars Alex. Lars Alex er ikke hva du vil kalle en gjennomsnittlig mann, han jobber mye på frivillig basis med byens løse fugler og har et stort og bankende hjerte for alt fra narkomane til enslige eldre og sultne barn i Afrika. Dessuten er han brannmann, noe som dessverre medfører en litt uheldig vaktordning så strengt tatt har ingen av oss noen gang møtt han (inkludert Frøken Fräken, muligens med unntak av i søvne). Det som er så fint med han er at han overhodet ikke er sjalu, noe som kom utrolig godt med andre juledag da de to frøknene tok utelivs-Oslo i nærmere øyesyn.

Det startet riktig så hyggelig med rødvinsdrikking og jenteskravling hjemme hos Fräken (Lars Alex var opptatt med å servere suppe og kalkun til uteliggerne og kunne dessverre ikke komme). Etter noen glass stakk vi til nærmeste sted med skjenkebevilging og drakk mer vin. Der rakk vi å bli kjent med kompisen til bartenderen før stengetid, sånn at festen kunne fortsette litt etter at den egentlig skulle vært over. På dette tidspunktet hadde vi også blitt kjent med en tredje fyr, la oss kalle han Kent Roger. Kent Roger er en avdanka fotballspiss som bruker dagene sine på å spille poker på nett og som syns det er en god ide å stikke på pub alene andre juledag for å drikke øl og glane på jentene. Dessverre for oss var han litt for pen til at vi skjønte hvor teit han var før det var for sent. Vel – enkelte av oss skjønte det før andre, kan vi vel si.

Etter å ha drukket enda litt mer vin tenkte jeg det var en god ide å la Frøken Fräken få litt tid sammen med sine to beilere sånn at hun kunne ta et valg, så jeg stakk og skravlet litt med bartenderen. Det førte ikke til noe som helst annet enn at Kent Roger inviterte oss på nachspiel. Han innså nok konkurransen om Frøken Fräkens gunst og var derfor temmelig keen på at Kompisen Til Bartenderen (KTB) ikke skulle bli med, men vi var som de tre musketerer – en for alle, alle for en.

La oss gjøre en lang historie kort; Kent Roger og KTB brukte kvelden på å springe mellom oss to frøkner og bytte på å se oss dypt inn i øynene. Men selv om Fräkens øyne åpenbart vant oppmerksomheten deres (eh, min oppmerksomhet var et helt annet sted i grunnen) så overvurderte hun nok seg selv bittelitt da hun satset på å vinne dem begge samtidig. Det er ikke så lurt. Jeg prøvde å fortelle henne at hun måtte velge KTB og droppe Kent Roger, men neida – hun skulle ha dem begge to. Så innrømmer hun jo også selv at det var til pass for henne at KTB ga henne feil telefonnummer. Kent Roger ga henne antagelig riktig telefonnummer, men når rødvinståka forsvant innså hun at det er vanskelig å date bare utseendet til en fyr og ikke resten av han, og dermed forsvant den interessen som dugg for sola. Det er liksom noe med menn som forteller deg hvor mye de savner eksen sin samtidig som de kysser deg for første gang..

Ikke vet jeg, kanskje Frøken F prøvde å ta igjen for da vi var på Aku Aku før jul. Kveldens beste mann den gangen slapp unna mellom fingrene hennes uten at hun løftet noen av dem (fingrene altså) for å vinne han tilbake – andre juledag overdrev hun kanskje litt i motsatt retning? (Ok, det er jeg mest grinete for er selvsagt at hun ikke gjorde som jeg sa. På den annen side viser det seg jo bare at jeg hadde rett - som alltid).

Men hvis noen av dere – KTB eller ski-entusiasten fra Aku Aku - leser dette så kan jeg si at selv om Frøken F innimellom tar noen litt uheldige valg og dessuten helt klart burde høre mer på mine makeløse råd i forhold til good guys og bad guys og alt det der, så er hun en på alle måter usedvanlig sympatisk og nydelig frøken som fortjener en sånn helt vanlig gutt som hun så gjerne ønsker seg. Og dere trenger ikke være redd for at Lars Alex skal bli sjalu eller sinna, han er en så bra mann at han er høyt hevet over den slags menneskelige egenskaper.

Etiketter: Livet liksom