Frøken Makeløs

Det hender at min ubrukelige homovenn faktisk er ganske så brukbar, som for eksempel i dag da han helt uventet tryllet frem to premierebilletter til Nøtteknekkeren på Oslo Nye. I følge seg selv har de "aktualisert historien om Klara og lagt den til vår egen tid, blandet klassisk dans, hiphop, electric boogie og skating og latt en vaskeekte juleengel fortelle historien om kampen mellom det gode og det onde som foregår både i virkelighetens og i fantasiens verden".

Jeg stilte totalt blottet for forventninger og ble litt tatt på senga da de plutselig snakket om jul på scenen, men hei - vi er jo i oktober og julemarsipanen har alt gjort sin entre, så hvorfor ikke oppleve litt juleunderholdning også?

Det er jo snakk om dans dette her og det langt meste jeg har av kunnskaper om denslags stammer (pinlig nok) fra So you think you can dance, noe som nok sier en hel del om mitt kunnskapsnivå. Derfor aner jeg ikke hva alle triksene de driver med heter på fint, men for meg så kveldens mest imponerende ut som en piruett på hodet. Det har helt sikkert et fancy navn, men hvem bryr seg egentlig?

Jeg er som jeg nok har nevnt før usedvanlig dårlig på å spotte kjendiser (kanskje det er derfor namedroppingslisten min er såpass lite imponerende?) Men selv jeg får med meg når Kåre Conradi kommer og setter seg ned tjue cm fra meg. Og da tenker jeg jo at det må vel helt sikkert bety at han er interessert i meg, nå som han har dumpa hun der Marianne og alt? Vel, det får vi aldri vite for det skal tydeligvis ikke mer enn en middels kjent norsk skuespiller til for å få meg såpass starstruck at jeg demonstrativt ser i alle andre retninger enn der han tilfeldigvis befinner seg. At jeg ikke finner han spesielt tiltrekkende kan også være et relevant poeng her - og dessuten var han ganske lav og hadde på ingen måte stripete genser på seg. Da hjelper det faktisk ikke at mannen holder på å lære seg å steppe, jeg velger Kristoffer Joner over Kåre any day. Han er fin og høy og rar og snakker koselig Stavangerdialekt, men du verden - nå roter jeg meg jo helt vekk her.

Homovennen mente i pausen at vi muligens var hakket for gamle til å nyte forestillingen til fulle (han mener at vi er for gamle for Spasibar også - snakk om gledesdreper) men jeg spotta en tiåring som kjeda seg så fælt at han hadde begynt å danse for seg selv oppe på balkongen. Jeg fikk umiddelbart flashback til da jeg ble drasset med på Cats til tross for at jeg åpenbart var alt for liten for jeg skjønte nada av det som foregikk på scenen og syntes det hele var et stort gjesp. Men jeg danset ikke altså, til det var jeg altfor sjenert. Uansett. Poenget var at hvis vi var for gamle og tiåringen for ung så har jo ikke Nøtteknekkeren en sånn veldig stor målgruppe da, vil jeg si. Noe som kanskje kan forklare alle de ledige setene på premieren.

Men selv om jeg hater å ta feil (og elsker å ha rett) så innså jeg etter hvert at det muligens var hold i homovennens påstand, ettersom jeg i andre akt tok meg i å reagere på dansernes stadige skriking på scenen. Ikke fordi jeg syntes det var upassende eller bråkete, men fordi jeg var bekymret for om de ikke fikk veldig vondt i halsene sine av all den brølingen. Jepp, denne frøkna er blitt gammel.

Etiketter: Livet liksom