Isprinsessen
Her om dagen var jeg på vei hjem fra en venninne og ble stående og vente på bussen. Mens jeg stod der og noterte tilfeldige strøtanker i min fantastiske notatbok ble jeg brått oppmerksom på en hundevalp som snuste inngående på tærne mine. En ikke veldig stram line unna sto en slackerfyr av den relativt usjarmerende sorten og så på.
Det virket ganske åpenbart at meningen var at jeg skulle kaste meg over dyret og av pur entusiasme over dets charme begynne en samtale med den slaskete eieren. Men nei. Ikke denne frøkna. Jeg lar meg ikke bevege, jeg faller ikke i staver over ukjente valper og jeg har på ingen måte noen interesse av å klappe en hund som tilfeldigvis valser forbi.
Men det tok jo ikke lang tid før jeg innså at jeg antagelig representerer noe unormalt her, særlig ettersom jeg er kvinne. Da eieren oppdaget min likegyldighet overfor det fortryllende dyret hans, tuslet han videre og innen bussen hadde rukket å komme trillende så hadde hvertfall fire kvinner hvint lydløst men frydefullt over dyrets bedårenhet.
Jeg tror ikke at det er å gå for langt å insinuere at mannen i det minste hadde vikarierende motiver for å skaffe seg en hund. Gjør det meg til en emosjonelt avstumpet og iskald dyrehater når jeg ikke lar meg lure?
(Siden jeg er en sånn isprinsesse har jeg satt inn bilde av notatboken min i stedet for et yndig bilde av en eller annen liten hund).
Etiketter: Livet liksom
Nei, du er ingen isprinsesse:) Fyren var jo tvilsom, og kanskje var det ikke hans egen hun en gang, men soestra sin - eller kona/samboeren sin? Jeg elsker hunder, men det betyr ikke at jeg kjoeper hva som helst fra mennesker som har hund i baand. Man har jo lov til aa tenke seg om, tross alt ;-)
jeg ville sikkert hvint høyt og stukket av med valpen jeg.
alter ego: jeg ser aldeles ikke bort fra at han hadde lånt hunden fra noen, kanskje han hadde lest et sted at det er en bra måte å få kontakt med jenter på? flaks for han at det så ut som det funka..
tina: vel, du hadde ikke stukket av med mannen i hvert fall.. :-)
nei så desperat er jeg altså ikke. :)
Jeg kan virkelig dy meg for hunder. I grunnen så kan jeg dy meg for enhver som stikker seg frem og trygler etter å bli klappet og degget med.
Unntatt firerbanden i mitt eget hus, selvsagt :)
Den måten å charmere kvinner hadde jeg ikke en gang tenkt på før. Det er jo litt kreativt, det skal han i det minste ha.
For min del kommer jeg ikke til å prøve dette. Jeg er såpass ofte bortreist at å ha kjæledyr er helt uaktuelt.
tina: det trodde jeg ikke heller :-)
synline: det tok litt tid, men jeg har blitt venner med katten til frøken fräken. fremmede dyr derimot, skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal bli så henrykt over.
etaktuarliv: jeg tipper at han har lest om i det i en bok..
mye borte og kjæledyr høres ut som en litt dårlig kombo ja :-)